Arkitektnytt

Sverre Fehn-paviljongen på Nasjonalmuseet Arkitektur er forvandlet til en skeiv nattklubb. Det svenske kunst- og arkitekturkollektivet Mycket har lagd installasjonen «Heaven by MYCKET», som er ment å vise hvordan den skeive nattklubbens arkitektur og estetikk har lagt til rette for skeive liv og fellesskap.

Her finnes både garderobe («walk-through closet»), dansegulv og bar.

– Da vi tre startet Mycket og ville skape arkitektur sammen, så kom vi på hvor viktige minner vi hadde av hvordan vi ble til som voksne mennesker på skeive nattklubber. Det var som å komme hjem, og enkelte netter kan være veldig viktige for hele livet, forteller Thérèse Kristiansson, som sammen med Katarina Bonnevier og Mariana Alves Silva utgjør trioen Mycket.

– Vi ville undersøke hva det var som skapte den følelsen, for man kan jo også føle seg veldig uvelkommen på en klubb. Disse situasjonene ville vi undersøke.

Liten respekt for Fehn

De fikk mulighet til å forske på det i tre år gjennom prosjektet Clubscenen, finansiert av Arkdes, arkitekturmuseet i Stockholm.

– Vi utforsket hvordan vi kan skape disse rommene, hvor man kjenner seg trygg, våge å teste nye ting, særlig for skeive, forteller Kristiansson.

– Hvordan har det vært å skulle gjøre dette rommet om til en nattklubb?

– Jeg tror det er bra at det vi ikke er norske, fordi da har vi ikke for mye respekt for Sverre Fehn. Tenk om det var Sigurd Lewrentz!, ler hun.

Samtidig har det vært en gøy utfordring å finne de tingene i bygget som er litt skeive, fortsetter hun.

– For eksempel disse slissene i betongmuren utenfor. Og vi elsker disse store betongsøylene, som også gir en ordentlig nattklubbstemning, sier Kristiansson, og understreker at hun vil at folk skal finne seg til rette og ta i bruk nattklubben mens utstillinge står.

Skeiv estetikk

– Hvordan kan arkitektur være med og gi følelsen av fellesskap?

– Vi jobber også med ulike byutviklingsprosjekter, og da prøver vi alltid å jobbe veldig spesifikt mot én gruppe i hvert prosjekt. Vi har for eksempel tegnet en utendørs dansepaviljong som ser ut som en caps, Kepsen, i et forsted til Jönköping. Her skulle vi lage et sted for unge jenter. Jeg tenker at man ikke bør planlegge for alle, men ha en spesifikk målgruppe. Så må gjerne andre også bruke stedet, det har skjedd med Kepsen også, nå brukes den av både yogagrupper, teateret og kirken. Men vi bygget for jentene, med deres estetikk, de fikk være først, og så kan andre komme etter, sier Kristiansson.

Det er ikke bare funksjoner, men også estetikk, som er viktig når man skal skape trygge, inkluderende rom for enkelte grupper, mener Kristiansson. I utstillingen på arkitekturmuseet er det skeiv estetikk som står i sentrum, men Kristianssons foreldre på 80 skal også føle seg velkomne.

Fra Stonewall til Svartlamon

Utstillingen er også en del av Oslo arkitekturtriennale, og den er todelt. I Bucher-salen er ulike prosjekter og innfallsvinkler til idéen om fellesskap stilt ut. Her lærer man mer om blant annet det britiske, feministiske arkitekturkooperativet Matrix, om Obos’ idé om det sosialdemokratiske fellesskapet, og om Stonewall Nation, idéen om en separatiststat for homofile, som vokste fram i kjølvannet av Stonewall-opprøret i 1969.

– Det de har felles er jo ulike former for respons på etterkrigstidens idéer om nabolagsutvikling og boligbygging. Vi ville ha med noen representative prosjekter fra Norge, men i anledning Skeivt kulturår, som markerer at det i 2022 er 50 år siden avkriminaliseringen av homofili i Norge ville vi også få inn det skeive perspektivet eksplisitt, sier Victoria Bugge Øye, kurator for utstillingen.

Normkritiske nabolag

– Vi ville ha en utstilling som jobbet med fellesskap på forskjellige måter, heller enn å vise en ensrettet idé om hva fellesskap betyr i arkitekturen.

Da måtte Enerhaugen med, kanskje det skeiveste bygget vi har i Norge, ifølge Øye. Det samme måtte arbeidet til Phyllis Birkby, en av svært få arkitekter som virkelig har jobbet med spørsmålet om hvorvidt man kan snakke om arkitektur for lesbiske.

I utstillingen vises også Svartlamon og Selegrend frem, som hver på sin måte ga radikalt annerledes idéer om hva et nabolag kunne være i Norge, ifølge Øye.

– Her er det ikke det skeive, men heller det normkritiske som er viktig, og tanken om å desentrere kjernefamilien.

Nabolag ikke alltid viktigst

Utstillingen inneholder for det meste tekst, bilder, tegninger og video. Det er ellers lite som viser fram det arkitektoniske i arkitekturen.

– Det vi vil formidle med denne utstillingen er idéene og drømmene bak hvert prosjekt, mer enn den arkitektoniske formen. Det handler jo om drømmen om et fellesskap hvor man hører hjemme. Utstillingsdesignet er også inspirert av DIY og plakater, en passende form for å vise frem den ånden disse idéene og prosjektene er lagd i, mener Øye.

Mens «Inn i fellesskapet»-delen av utstillingen i stor grad dreier seg om forskjellige former for nabolag og boligbygging, er nattklubben til Mycket ikke like enkel å koble til triennalens nabolagstematikk. Det syns ikke Øye er noe problem.

– Vi ville gjerne ha med Mycket til denne utstillingen, fordi spørsmålet om hvordan arkitektur kan bidra til fellesskap står helt sentralt i arbeidet deres. Da måtte vi tenke litt utover nabolaget. For mange er kanskje ikke nabolaget man bor i det stedet man føler seg mest trygg. Hvor føler du deg hjemme og mest deg selv? Hva slags arkitektur er det? For mange skeive har nattklubben spilt denne rollen – det er her man har funnet sitt fellesskap – og det er dét installasjonen til Mycket handler om.

Utstillingen «Inn i fellesskapet» åpner på Nasjonalmuseet Arkitektur torsdag 22. september.