Arkitektnytt

Av alle ting det er nødvendig å tenke igjennom denne våren, dette er en av dem: Det at så mange mennesker nå sitter hjemme og biter negler i stedet for å farte omkring som vanlig, til jobb, ferie og konferanser, ser ut til å ha en umiddelbart gunstig effekt på naturen. Det er en deprimerende tanke. Planeten trives bedre uten mennesker. Det er mange av oss, vi legger beslag på arealer og naturressurser, og nesten alle nyttiggjør seg av en verdensomspennende mobilitet.

Men det er ikke bare vi mennesker som trenger god infrastruktur og gode oppvekstvilkår. Mye av det vi bygger kommer i veien for livet i naturen. Inntil ganske nylig har man hatt begrensede verktøy for å kartlegge de økologiske forutsetningene for artene i landskapsplanleggingen.

– Follo er et av kjerneområdene for salamandre, sier Maja Sørheim, miljørådgiver i naturmangfold ved Enhet klima og miljø, Nordre Follo kommune. – De fleste av oss tenker på dammene som det naturlige og primære habitatet for salamandre, i likhet med andre amfibier. Det er riktig at dammene er sentrale for dem, men de omkringliggende områdene er minst like viktige. Det er der de overvintrer og bruker mesteparten av tiden. Salamandrene er avhengige av dammene for å legge egg, det er sant. Men på lang sikt er de også avhengige av å kunne vandre mellom flere dammer for å formere seg med individer fra andre stammer. Langsiktig overlevelse for artene er avhengig av utveksling av gener, at «gen-poolen» er stor nok. Dette er nødvendig for å motvirke innavl og opprettholde genetisk sunnhet.

Sårbare områder

Sørheim er økolog og miljørådgiver i naturmangfold ved Enhet klima og miljø, Nordre Follo kommune. Hun forklarer viktigheten av at de ulike artene i naturen har tilgang til grønn infrastruktur. Det innebærer at artene har tilgang til ulike typer områder som tjener forskjellige, nødvendige funksjoner. Områdene kan hver for seg være egnede, men om ikke artene kan bevege seg fritt mellom områdene, blir de sårbare. Sørheim sier en dårlig sesong eller en eller annen tilfeldig hendelse kan være nok til at det går galt. Det innebærer også å sikre at bestandene er store nok til å klare seg.

– Kommunene mangler vesentlig informasjon om grønn infrastruktur, sier Sørheim. – Denne type informasjon er en forutsetning for å drive økologisk landskapsplanlegging. Grønn infrastruktur er nødvendig for å kunne drive arealforvaltning i tråd med naturmangfoldloven.

Sørheim har vært delaktig i å utvikle verktøy og metoder for å gjøre det enklere for kommunene å planlegge etter økologiske prinsipper. Klima- og miljødepartementet startet et pilotprosjekt i 2016 for å teste om kommunedelplan for naturmangfold kunne være et godt verktøy for å ivareta naturverdiene i kommunene.

– Jeg så for meg at dette var en mulighet til å tette noen hull i de kartene vi jobber med til daglig, hvor det stort sett er naturtyper og punktregistrering av arter, forklarer hun.

– Punktregistreringen består av små prikker på kartet som viser rødlistede arter. Men den sier ikke noe om hvilke områder den rødlistede arten er avhengig av. Enkelte kommuner har kart over viltkorridorer for elg, men noe annet finnes ikke. Dette er et perspektiv som få eller ingen tar med i arealforvaltningen. Det er en stor mangel. Man ser disse polygonene med naturtyper, men ikke hva de er i samspill med.

Felles metode

Et forsøk på dette manifesterte seg i Kommunedelplan for naturmangfold (2017), fra den daværende Ski kommune.

– Vi forsøkte oss på verktøy- og metodeutvikling, sier hun. – Vi prøvde å finne måter å gjøre det på innenfor de rammene vi hadde på et pilotnivå. En fordel med å jobbe på det kommunale nivået er at vi vet litt om hvilke løsninger som fungerer i praksis. Det er viktig at kommunedelplaner kommuniserer godt og at de oppleves som anvendelige for kommunene, og også for de som skal bygge ut eller jobbe med prosjekter på vegne av en utbygger. Og allmenheten.

Parallelt med dette arbeidet begynte Norsk institutt for naturforskning (NINA) å jobbe med modelleringer med parametere som var svært like det Sørheim jobbet med. Det har dermed oppstått et samarbeid mellom NINA og kommunen, der NINA brukte Ski kommune (som altså nå har blitt utvidet til Nordre Follo kommune) som case i artikkelen Modelling green infrastructure for conservation and land planning – a pilot study (2019). Ifølge Sørheim var det en aldri så liten fjær i hatten at en metode som det ble jobbet med av kommunen, samtidig ble videreutviklet av et forskningsmiljø.

– NINA hadde også begynt å ta tak i tematikken omtrent samtidig som vi begynte, bare hver for oss, sier hun. – Så det var en sammensmelting av perspektiver og måter å jobbe på. Men det var veldig stas at de fulgte med på det vi gjorde og valgte oss som case. De ønsket primært tilbakemelding på hvorvidt resultatene deres ville kunne bli anvendelige for forvaltningen. De var også interessert i funnene våre og hvorvidt de var sammenfallende med deres egne, hvilket de i noen grad var. Dette gir grunn til optimisme for metoden, det er et lite tegn på overførbarhet.

Konnektivitet og kvalitet

Sørheim forklarer at nøkkelbegrepene i denne metoden er konnektivitet og habitatkvalitet. Konnektiviteten beskriver hvor lett det er å bevege seg der. Habitatkvalitet beskriver hvor godt egnet det er for den aktuelle artsgruppen. Ved å legge disse lagene oppå hverandre, kan forskerne lage modelleringer.

– Vi jobber med hvilke flekker på kartet som er egnet både som leveområde og som forbindelse, sier Sørheim. – Naturmangfoldloven stiller en rekke krav til hvordan vi kan ivareta artene. Det er nødvendig med en metode for å måle grønn infrastruktur for å kunne sikre at artene overlever på lang sikt.