Lite plan, mye ad hoc
Byutviklingen i Tromsø er preget av ad hoc-løsninger og faglig svake planleggingsprosesser, skal vi tro fagfolket i byen.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2015
Arkitektnytt samlet arkitekter og andre fagaktører i byen til en prat om byutvikling, arkitektur og Tromsø. Panelet som møtte opp besto av:
- Tandi Reason Dahl, arkitekt og prosjekt- leder for «Hvor går Tromsø?»
- Rakel Fredriksen, landskapsarkitekt i Asplan Viak
- Ann-Kjersti Johnsen, landskapsarkitekt i Asplan Viak og sitter i fagrådet til Noda
- Tomas Vassdal, Arkitektkontoret Amundsen
- Joar Nango, arkitekt og billedkunstner
- Henrik Romsaas, biolog og prosjektleder for Tromsømarka-prosjektet
- Mats Kemppe, arkitekt i arkitektkontoret Utpost
- Sara Normann Lund, arkitekt i kontoret Slark, sitter i styret i Nord-Norges Arkitekt- forening (NAF) og i fagrådet til Noda
Nei-kommunen
Martin Braathen: – Vi har med oss noen litt karikerte påstander om Tromsø som vi vil teste ut på dere.
Den første er at Tromsø er en «nei- kommune», gjennomsyret av trenering av gode initiativer, en kommune hvor mye går langsomt, og hvor saksbehandlingen foretas av firkanta jurister?
Tandi Reason Dahl: – Myten har trolig oppstått fordi mange opplever kommunen som lite samarbeidsvillig. Det som kjennetegner et godt initativ er likevel avhengig av øyet som ser.
Ann-Kjersti Johnsen: – Plan- og bygningsloven er en ja-lov, men Tromsø har høy kranglefaktor i politikken, det tror jeg vi kan slå fast. Det er mye uenighet, man har for eksempel klart å takke nei til bompenge- finansiering og går dermed glipp av enorme summer fra staten til veiprosjekter og tiltak som ville fulgt med det. FrP og Høyre kan umulig ha forstått hva de har takket nei til. Bodø og Harstad har sagt ja, og nå sitter vi og prosjekterer flotte løsninger der.
Henrik Romsaas: – Tidligere ble kommunestyremøtene kalt muppetshow og ble direktesendt på tv. Det kan virke som om det er viktigere å få inn et sleivspark enn å komme fram til gode løsninger. De etterspør for sjelden informasjon fra oss som jobber som fagpersoner.
Johnsen: – Man mangler en del overordnete føringer for byutvikling, dessverre også i kommunedelplanen. Tromsø er mye utbyggerstyrt. Det synes jeg er vanskelig å se på som fagperson, selv om vi jo også jobber på oppdrag fra de samme byggherrene. For eksempel legger man ut masse store boligfelt uten at infra- struktur for gående og syklende er på plass verken før, under eller etter utbygging.
Braathen: – Kommunen er altså for passiv?
Johnsen: – Det har vært tradisjonen, ja, og visse arkitekter betegnet for en tid tilbake Tromsø for en eksperimentell sone hvor man bare eksperimenterer med mange ulike byutviklingstiltak uten en helhetlig overordnet plan som fundament.
Romsaas: – På grunn av bymiljøpakkene sier også FrP-byråden at all økning i transport skal tas med buss og sykkel. Så jeg tror vi er på vei mot noe bedre, og det har noe å si for hvordan vi bemanner opp kommunen.
Arkitekturråd
Cecilie Klem: – FrP-byråd for byutvikling, Britt Hege Alvarstein, foreslår i et herværende intervju med Arkitektnytt at det bør opprettes et arkitekturråd. Kan det være en måte å styrke arkitektenes rolle i byutviklingen?
Romsaas: – Vi som sitter som fagpersoner i kommunen, føler det er et problem at politikerne devaluerer vår kompetanse og ofte går ut og kjøper rådgivningstjenester hos private. Faktum er at det sitter masse kompetanse i Rådhuset. Men vi må tidvis nærmest vinke og rope for å bli hørt.
Sara Normann Lund: – Utfordringen er vel at arkitektene har blanda roller. De skal finne de gode løsningene, og så møter de en nei-kommune og saksbehandlere de mener mangler fagkompetanse, og så blir det aldri noen positiv dialog. Dermed finnes det ingen plattform for en positiv prosess. Det er vi nødt til å skaffe oss. NAF kan ikke begynne å jobbe spesifikt med Tromsø på den måten, man må prøve å lage noe lokalt i Tromsø for å drive lobby, eller ja, danne et arkitekturråd.
Johnsen: – Det er viktig for kommunen å huske på at vi lever av fakturerbare timer, lønnen kommer ikke inn av seg selv. Jeg har flere ganger vært invitert av kommunen på lukkete arrangementer for å dele kunnskap og ideer, uten at kommunen honorerer. Hvorfor skal vi dele ideer og tankekraft gratis? Her kan Tromsø kommune lære litt av enkelte andre kommuner.
Lund: – Og så handler det om kontinuitet. Å gå på ett møte i halvåret, som i tillegg ikke får noen konsekvenser, er ikke så veldig inspirerende.
Johnsen: – Det å jobbe tverrfaglig er superviktig i byutviklingssammenhenger, så jeg tror ikke nødvendigvis at et rent arkitekturråd er løsningen for å få en god strategisk byutvikling. Det er tross alt også hos oss en begrenset kunnskap i forhold til den store bredden i byutviklingsspørsmålene. Sånne som Henrik Romsås, som er biolog, er superviktige å trekke inn i plansammenhenger. Et arkitektur- råd må eventuelt bestå av en bred vifte av fag.
Ad hoc-kommunen
Braathen: En annen påstand om Tromsø er at planlegging ikke skjer helhetlig og langsiktig, men veldig ad hoc, man føler seg litt fram. Er det slik, og i så fall hvorfor?
Johnsen: – Uten overordnete helhets- løsninger , grep og føringer, blir det på det viset.
Braathen: Hvorfor mangler disse overordnete grepene?
Romsaas: – Kommunen er som de fleste kommuner ikke spesielt velstående. Derfor må mye av byutviklingen være utbyggerfinansiert. Kommunen bør gå i spleiselag med utbyggere om viktig infrastruktur og sette noen kriterier for om man skal bruke kommunale midler, i stedet for å kun sette rekkefølgekrav. Dette gjøres blant annet i Tromsøpakke 3-prosjektet. Utbygger bestemmer hvis ikke kommunen legger penger på bordet.
Johnsen: – Det er veldig enkelt å sveve rundt i diskusjoner og prat og eksperimentere, men det å ta ting ned og konkretisere er vanskelig. Det er en distanse mellom det som gjøres og det som sies.
Braathen: – «Hvor går Tromsø?» handlet også om å studere byens egen historie. Fant man der ut at ad hoc-teorien stemte?
Dahl: – Man kan konstatere at det har vært og er mye ad hoc-løsninger. Det er problemer med å få til bred enighet over tid og dermed få gjennomført ting.
Joar Nango: – Det ligger i den nordnorske folkesjela å tenke ad hoc, og det er en ressurs. Vi er som arkitekter trenet til å være kritiske overfor det uplanlagte. Men midlertidige byutviklingsprosjekter som griper tak i gode ad hoc-energier, prosjekter hvor arkitekter og designere trer inn i situasjoner med hud og hår og neglelakk og høyhælte sko, kan skape medvirkning på et helt annet nivå enn folkemøter og store planleggingsprosesser.
Bygde-byen
Braathen: – En tredje påstand er at Tromsø er mindre urban og mer rural – en stor bygd, mer enn det er en by.
Nango: – Vi har tradisjonelt vært sjølhjulpne her i nordnorge, og man har mindre behov for kontroll. Man inngår i stedet i en slags symbiose med det som vokser og gror. Været er jo en interessant ting å se på, hvordan folkesjela lever i været. Måten man forholder seg til omgivelsene på, kan være en prag- matisme, en funksjonalistisk måte å tenke på.
Braathen: – Og en sånn type sjølbergings- strategi kan være en metode for byutvikling?
Nango: – Jeg mener man i alle fall må åpne opp for å tenke på det.
Biolog Romsaas gir en rask historisk analyse av byens sosiologiske historie – fra by til bygd: Borgerskapet som kom rundt forrige århundreskiftet for å profittere på polarhavshandelen, brakte med seg en sterkt urban kultur. De dyrket kafékulturen og et borgerlig levesett. Så kom det rurale Nord-Norge flyttende med husmannsånden sin i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig. Det satte sitt preg på byen, mener Romsaas. Deretter kom akademikere inn på 1970-tallet og skulle bare gå i fjellet eller sitte på kafé og diskutere.
Lund: – Respekten for den private eiendomsretten har hindret denne ad hoc- kulturen i å blomstre. Vi kunne jobbet mye mer med de mange frie områdene i byen. Man kunne tatt seg mye mer til rette. Da kunne folk ha brukt selvhjulpenheten sin til noe. Det er store friområder hvor vi kan gjøre masse og jobbe med temporære ting.
Arkitekturkultur
Klem: – Det meste tilsier at det skal være en sterk arkitekturkultur her, enten man tror på temporære virkemidler eller på fagtunge, planmessige grep. Hvorfor får man inntrykk av at den kulturen ikke har dominert byutviklingen de siste ti årene?
Johnsen: – Det er vanskelig å svare på. En by utvikler seg hele tida, og man må skille mellom hva som faktisk har dominert arkitekt- kulturen, og hva som egentlig bare har vært prat.
Lund: – Det var masse heisekraner da jeg var liten, og det er fortsatt mange heisekraner, men nå driver de kanskje bare og vedlikeholder det som ble skapt for ti år siden?
Johnsen: – Tromsø har vokst mye de siste tårene, men om veksten har hatt betydning for planleggerstanden og arkitektstanden, er ikke så godt å si.
Nango: – Jeg har hørt et sted at arkitekt- verdenen ligger ti år bak kunstverden, at det som skjer i kunstverdenen raskere tar opp i seg nye trender. Det skjer veldig mye på kunstfronten i Tromsø. Det er snart ti år siden kunstakademiet ble etablert, og den unge kunstscenen har markert seg nasjonalt. Kunstakademiet startet opp med en ganske alternativ profil, en politisk bevisst, kunstnerisk profil. Mange kunstnere herfra gjør seg bemerket i Europa nå, og det er kanskje en indikator på at noe kommer til å skje også på arkitekturfronten?
Braathen: – Tromsø har jo i perioder ligget helt i forkant på arkitekturfronten. Steinsvik var pionerer på klimatilpassete bygg. Blå strek var internasjonale hotshots, Strandkanten var Norges mest omtalte nye byutviklingsprosjekt. Tromsø har vært skikkelig på hugget, men har det stoppet opp?
Romsaas: – Det er mange forslag til nye boligprosjekter som er blitt stoppet, men det skyldes ofte at man skal bygge så utrolig høyt. Da får du folkelig motstand og politikere som ikke tør å si ja.
Lund: – Poenget er at i Tromsø må man enten bygge bredt og lavt eller høyt og smalt.
Johnsen: – Problemstillingen har å gjøre med at byen er utbyggerstyrt, folk som er inne for å hente ut mest mulig kapital.
Tromsøfortetting
Klem: – Vi er over i høyhusdebatten. Bør Tromsø utvikle sin egen form for fortetting og egen form for høyhus?
Lund: – Det som ofte skjer, er at utbygger vil ha en viss høyde, og når høyden kappes på grunn av naboprotester eller reguleringsplan, så presser man på i bredden for å få samme utnyttelsesgrad. Så ender man opp med like mye skygge, bare litt annerledes fordelt. Utbyggerne får litt og litt, fordi folk lider av høydefrykt. Det er dumt at debatten er på det nivået. Man kunne ha tålt høye bygg hvis de bare var bygd riktig. The Edge er laget og plassert slik at den kaster minimal skygge.
Tandi Reason Dahl mener det ofte mangler gode nok klimaanalyser på grunn av uheldige mekanismer i prosessen mot endelig regulering.
Dahl: – Skal man jobbe med en typologi, må man sørge for god kvalitet på klima- analysene og tvinge forslagsstiller til å innarbeide det i planforslagene.
Ann-Kjersti Johnsen mener kommunen burde invitere smalere til en faglig debatt om høyhustypologi og høyhusstrategi.
– Man kan ikke alltid invitere byen til å mene noe, det gjør man da heller ikke med andre faglige spørsmål. Kommunen kan i større grad spisse fagkompetansen for å få et godt faglig nivå.
Dahl: – Men det er viktig at den er offentlig uansett, den prosessen. Kommunen skal ivareta fellesskapets interesser, derfor må kommunen gå i dialog med innbyggerne i en tidlig fase av sitt planarbeid. Høyhusmøtet var et forsøk på å begynne denne diskusjonen.
De lokale kreftene
Avslutningsvis dreier samtalen igjen mot at kommunen bruker for lite lokale krefter på arkitektur- og designfeltet. Delvis er det anbudsreglene som gjør det, men man oppfatter at det heller ikke er vilje i kommunen til å prøve å bruke reglene for å hente inn mer lokal kompetanse.
Johnsen: – Kunnskap om nordlige og lokale forhold vektlegges ikke. De er faktisk ikke interessert i det heller, tror jeg. Praksis er å holde reiseutgifter utenfor anbudet og dermed også de reelle kostnadene som tilhører prosjektene. Konkurransen er dermed ikke reell med hensyn til pris. Innenfor ingeniørfagene har de for lenge siden forlatt sånne anbudsmodeller, og i andre byer klarer kommunen å trøkke inn så mange møter i anbudsrunden som mulig, nettopp for å gi de lokale kontorene et fortrinn.
Panelet er enige om at alle reelle kostnader bør være medregnet for at konkurransen skal være reell, og for å styrke de lokale kontorenes mulighet til å vinne gjennom
Johnsen: – Det kommunen gjør da, er å si med store, fete typer at vi blåser i om vi har fagkompetanse i denne byen. Kommunen bør vite at det er viktig å bygge lokal kompetanse.
Romsaas forteller at avdeling for park og veg prøver å bruke lokale aktører i de ulike innkjøpsrundene for å bidra til å opparbeide lokal kompetanse, som de i neste runde vil trenge.
Panelet er til slutt samstemte om at Nodas mål om å påvirke kommunen og utbyggerne til å bruke mer lokal kompetanse, har gitt et nytt fokus og nytt håp om å styrke Tromsøs arkitekturfag – og næring.
Arkitektnytt presiserer: I papirutgaven av denne samtalen ble noen av Henrik Romsaas´sitater gjengitt feil. Her er sitatene korrekte.