Arkitektnytt

Som fersk redaktør skal man gjerne ha et par kongstanker. En av mine, da jeg tok jobben for tre år siden, var den tradisjonelle kvartalsstrukturen (karré) som preger byenes sentrale deler. De siste årene har det vært mye snakk om mislykkede byrom, der man ikke klarer å skape gode uterom for dem som skal bo i de nye nabolagene.

Man skulle tro at byutvikling var et fag der man lærte av gamle feil og gjorde gradvise fremskritt, slik at det nye var bedre enn det gamle. Ifølge denne logikken skulle det være mer attraktivt å bo på Løren enn på Bislett, siden man de siste 50 til 100 årene ville ha funnet ut mer om hvordan folk ønsker å bo. Bydeler som Grünerløkka, Majorstua og Frogner ville i et slikt lys bli betraktet som gammeldagse, lite funksjonelle områder der folk helst ikke vil bo, så lenge de har råd til noe nytt og moderne.

Men slik er det jo ikke. Tvert imot. Skrale, dårlig isolerte leiligheter på Grünerløkka er dyrere enn det som bygges etter dagens tekniske standard i nærliggende bydeler.

Det var et mysterium for meg hvorfor ikke mer ble bygget etter den tradisjonelle, vellykkede oppskriften, siden det var opplagt at folk hadde sansen. Så vi snekret sammen en reportasje, «Er karré passé?». Det ble en lang tekst, trolig den lengste som har stått på trykk i Arkitektnytt (nettversjonen er delt i tre). I innledningen heter det at «byboere ser ut til å trakte etter to ting: Mye folk, og lite folk. Mye folk ute i gatene, færre folk i bakgården. Mylder og mangfold i gatene, kombinert med god oversikt i lukket bakgård.»

Og videre: «I dag bygger vi ikke lenger etter denne lesten. Det er for trangt og mørkt. Det strider mot normene. Det blir for små uterom i bakgårdene, og sola slipper ikke til så lenge som den burde. Selvaag Bolig har utført en «stresstest» på hvor mye av Oslo sentrums kvartaler som kunne vært bygget etter dagens lover og føringer. Svaret var: omtrent 30 prosent. Betyr dette at folk ikke vet sitt eget beste når de betaler ekstra for disse godene? Prioriterer de feil?»

Vi snakket med trondheimsarkitekt Knut Selberg, som mener at siden ingen tenker helhet i norsk planlegging, blir det ufrivillige resultatet at vi lager drabantbyer. Daværende byplansjef i Oslo, Ellen de Vibe, var for en «karré-foredling», men la vekt på at karrébebyggelse ikke oppfyller dagens krav til lys og uterom.

Når jeg nå takker av som redaktør, ser jeg med glede at vår reportasje om kvartalsstruktur blir spredt i den pågående arkitekturdebatten som har herjet det siste halvåret. Det er oppløftende, siden debatten om kvartalsarkitektur i liten grad handler om fasader, om pent og stygt.

Det kan virke som om debatten modnes og blir mer helhetsorientert. Man går «bak fasaden» og blir nysgjerrig på hvilken bystruktur som er best egnet til å skape dynamisk byliv. Jeg tror nok det estetiske kan være en medvirkende årsak til at folk ønsker å bo i de sentrumsnære bydelene, men det er ikke hovedgrunnen. De betaler mer for å bo der på grunn av lokalmiljøet som skapes, den nevnte kombinasjonen av lite folk og mye folk. De utadvendte førsteetasjene gir en jevn spredning av kaféer og småbutikker, som er viktig for tilhørighet. De lukkede bakgårdene gjør at folk blir boende når de får barn, siden bakgården er «trygg». Mindre gjennomtrekk og et tettere sosialt miljø i bakgårdene skaper identitet og, igjen, tilhørighet. Ønsker man mer utfoldelse, er nærmeste park ikke langt unna.

Kvartalsstrukturen er en uhyre enkel og grunnleggende oppskrift, byplanleggingens svar på pizza marinara. Fasaden er tilbehøret du velger å legge oppå tomatsausen. Her kan mange få et ord med i laget.

Vi aner bare konturene av hvilke konsekvenser arkitekturdebatten kan få, men hvis den får planmyndighetene til å tenke nytt om kvartaler og det gode byliv, er vi på rett vei.

Mikael Godø, avtroppende redaktør i Arkitektnytt