Arkitektnytt

– Vi lager en optimistisk og inspirerende bok, som ikke er så mye preget av et misfornøyd ordskifte, men viser at å bygge vakre nabolag er noe man gjør over hele verden. Det er en salig blanding, noe av det er ganske arkitektvennlig, noe er ganske annerledes, mens noe kunne vært bygget i år 1200. Det er lett å finne eksempler på klassisistiske, tradisjonelle enkeltbygg her og der, men vi ville ha fokus på nabolag, sier Arild Eriksen, daglig leder i Fragment.

Det var Oslo arkitekturtriennale som foreslo for Saher Sourouri å lage en utstilling om vakre nabolag i anledning høstens triennale. Boka «Det nye nabolaget» er forhåndsfinansiert gjennom crowdfunding, og målet var å samle inn 100.000. Det kom til slutt inn 130.000 kroner.

Eriksen har selv tidligere samarbeidet med Erling Okkenhaug, og vært med i dokumentarfilmen «Sørlandsrefseren», og har altså også tidligere tilknytning til den proto-arkitekturopprørske bevegelsen.

– Det har vært noen andre arkitekter som har vært sympatisk innstilt til Arkitekturopprøret, men jeg spurte Arild om han ville være med på dette fordi han har masse ideer hele tiden, og er en mann som får ting gjort, sier Sourouri.

– Har det å samarbeide med Arild gitt deg en større forståelse for hvordan arkitekter tenker og hvorfor de gjør som de gjør?

– Jeg har i hvert fall lært at det er mange måter å være arkitekt på, og at det ikke er alle som bare jager kontrakter med Obos og Selvaag. Vi får jo høre historier om arkitekter som føler seg veldig skvist og mangler handlingsrom. Da er det kult å se kontorer som Fragment som kan gjøre litt mer hva de vil. Man trenger ikke gå ut fra studiet og ta jobb for et kontor som har 135 millioner i profitt, man trenger ikke gå inn i den kverna, sier Sourouri.

MANGLENDE LESBARHET

I boka presenteres prosjektene som varierer fra det storslåtte til det selvgjorte. Målet er å inspirere til å se etter andre løsninger.

– Debatten rundt Arkitekturopprøret har dreid seg mye om enkeltbygg. Men hva er galt med nabolagsbyggingen i dag?

– Utseendet, svarer Sourouri kontant.

– Jeg syns det er et veldig viktig svar, og jeg tror de aller fleste arkitekter er enig. Det er en manglende lesbarhet av byggenes sosiale funksjon. Når arkitekter forsvarer bygningsutviklingen som et svar på funksjon, så er det gammelt tankegods som henger igjen fra 100 år tilbake. Jeg mener jo at nesten ingen nye boligstrøk man ser i dag, som på Løren, har noe tett forhold til funksjonen byggene har i nabolaget, sier Eriksen.

Et mål er å utfordre myten om at det er dyrt å bygge pent, og at vakre nabolag bare er for de med mest penger.

– Vi viser frem alle typer prosjekter, fra boliger som hvem som helst har råd til, til prosjekter for den øvre middelklassen. Boka viser konkrete eksempler fra sammenliknbare land. Det er ikke nødvendigvis økonomisk umulig å bygge vakkert i dag, sier Sourouri.

Ikke alle vil ha størst mulig balkong, mener han.

– Når utbyggere lager balkongene så store, raner det folk fra andre kvaliteter som gode soverom og kjøkken. Vi tror ikke stor balkong er det eneste folk er opptatt av.

MENNESKEFIENDTLIG ARKITEKTUR

– Boka skal ikke kritisere, men vise frem og vise vei. Arkitekturopprørets viktigste kjepphest, og det er definitivt ikke bare arkitektenes feil, er jo at moderne boligbygging er endt opp med et menneskesyn der man har et ekstremt ensidig fokus på fysiske behov. Det minner om hvordan man bygger fasiliteter for dyr i kjøttproduksjon. Det blir veldig menneskefiendtlig. Man har glemt at mennesker trenger det åndelige, det psykologiske, som appellerer til nysgjerrigheten og kreativiteten. Mennesker vil oppleve skjønnhet rundt seg, sier Sourouri.

– Å snakke om åndelige behov er veldig neglisjert. Man tør nesten ikke snakke om det, det blir nesten som å snakke om Gud. Men egentlig handler det om veldig håndgripelige kvaliteter, det handler om lukt, taktilitet, robusthet, om tankens flukt, sier Eriksen.

– Mange norske arkitekter tenker at tradisjonell arkitektur er noe som tilhører fortiden. Men i boka viser vi at det ikke stemmer, det gjøres mange steder i verden, og det er respekterte arkitekter som tegner det. Robert Stern, for eksempel, har tegnet både tradisjonelt og moderne, sier Sourouri.

Eriksen nevner Sebastian Treese.

– Vi ser jo at unge arkitekter i dag er opptatt av en helt annen arkitektur enn min generasjon. De tegner mer klassiske fasader, og er mer opptatt av den sosiale sammenhengen husene inngår i, hva de skal fylles med, og ofte at beboerne er med og utformer og bygger.

– SAMTIDEN TRENGER NOE ANNET

Ideen om at fasaden skal uttrykke en annerledeshet, er nok forlatt, mener Eriksen.

– Vi ser en kontrast til den dekonstruktivistiske postmodernismen som preget 1990- og 2000-tallet, som blant annet Zaha Hadid har vært en eksponent for, der bygget er nok i seg selv og uttrykker noe symbolsk. Det er ikke uinteressant arkitekturhistorisk, og jeg kan gjerne like sånne bygg, men samtidig mener jeg at samtiden i dag trenger noe helt annet.

Eriksen kjenner ingen aversjon mot den typen klassisk arkitektur som arkitekter «elsker å hate».

– Jeg kan le litt av Kong Charles sin brannstasjon som ser ut som den er tegnet for 200 år siden, men jeg tenker ikke at det aldri skulle vært bygget. Det er en stor verden, og jeg tenker at hvis det aller meste av spekulasjonsbyggeri hadde vært helt streit klassisistisk arkitektur, så hadde jeg syns det var helt supert. Problemet nå er at massen av arkitektur som bygges er helt likegyldig og tilsynelatende kun basert på produksjonslogikk. Og arkitekter bør legge fra seg floskelen om at fasaden skal uttrykke samtiden. Vi trenger arkitektur som er basert på en bygningstradisjon, og gjerne en videreutvikling av den tradisjonen. Vi vil ha sammenheng, identitet og historisk forankring.

NYTT LILLE TØYEN HAGEBY?

Eriksen innrømmer at han liker engelsk klassisisme, med hus av forskjellige størrelser, bytorg med vakre, monumentale bygg.

– Jeg mener jo også at det er en glidende overgang mellom den typen arkitektur og det man ser fra mer samtidige kontorer som Caruso St. John og Sergison Bates. Du skal se veldig nøye før du ser forskjellen på dette, sier Eriksen og fortsetter:

– Hvis et ungt arkitektkontor hadde tegnet Lille Tøyen Hageby i dag, så hadde arkitekter villet flytte dit, og ikke tenkt to ganger over at det så ut som det var tegnet i 1910. Men det er mange unge, fremoverlente arkitekter i dag som tegner ting med litt klassisk uttrykk, som har lyst til å lage god arkitektur, som er over gjennomsnittlig opptatt av materialitet og detaljer.

– Men man hadde vel slitt med å få plass til noe nytt Lille Tøyen Hageby i Oslo i dag?

– Ja, vi må slutte å tenke at alt skal bygges i Oslo. Mindre distriktsbyer kan godt få lov til å bli karakteristiske, interessante og ikke minst mangfoldige, med plass til både produksjon, ulike handler og ulike boformer, avslutter Eriksen.

«Det nye nabolaget» er ut tgitt til Oslo Arkitekturtriennale 2022. For mer informasjon, se her.