Arkitektnytt

Midt på 2000-tallet flyttet Vilhelm Christensen (34) til Los Angeles. Han skulle begynne på SCI-Arc, en kjent uavhengig arkitektskole. På den amerikanske vestkysten møtte han en helt annen arkitektkultur enn den han kjente fra Norge. Han fikk lærere som var kunstnere eller arbeidet i Hollywood-systemet, og så mulighetene som ligger i å jobbe på tvers av de tradisjonelle faggrensene, en oppdagelse som skulle komme til å bli viktig for nordmannens fremtidige praksis.

– Jeg hadde gått tre år på AHO og tenkt at «nå skjønner jeg greia», sier Christensen.

Han sitter i et høyt, nakent rom opplyst utenfra, gjennom store vinduer med grønt foran, i en industribygning fra etterkrigsårene på Ensjø. Christensen flyttet enmannspraksisen sin inn hit for et par uker siden. En Mac på en liten pult, noen abstrakte digitale skisser på veggen og tre detaljerte modeller på et større bord midt i rommet forteller at en arkitekt arbeider her. Alle modellene er kunstprosjekter: «Exit!», en utstilling om Munchmuseets historie som vises på institusjonen nå, en av åpningsutstillingene i det nye Munchmuseet og et forslag til et offentlig kunstprosjekt Christensen har laget sammen med kunstneren Solveig Lønseth.

– Så kom jeg dit, hvor det var en helt annen kultur. Helt motsatt, egentlig, fortsetter han om SCI-Arc, skolen som ifølge Christensen ble grunnlagt av hippiearkitekter, alltid har arbeidet veldig eksperimentelt og er like mye en kunst- som en arkitekturskole.

– Modernisme var et skjellsord. Det var så fritt. Vi laget voksskulpturer, og jeg var opptatt av at de måtte få en funksjon, for det var jeg opplært til. Men der skulle de bare være form. Man jobbet med form for formens skyld. Da opplevde jeg det som ukritisk. Nå tenker jeg at det var viktig å lære at det er flere verdener.

I Los Angeles oppdaget han også arkitekturen som ble utgangspunktet for diplomoppgaven han leverte da han kom hjem til Oslo: de store, fargesprakende kinoene langs Hollywood Boulevard.

– Jeg jobbet med forholdet mellom film og arkitektur og opplevelsen av film og rom.

Christensen skapte et filmsenter som skulle ligge ved siden av de berømte L.A.-kinoene. Han laget en stor modell og en film som ble vist på galleriet til AHO. 

– Det var fremtidens kino.

Inn i kunstverdenen

Et tiår senere er det stadig film og billedkunst som inspirerer Christensen i arbeidet. Film er jo også romlig, som han bemerker, og filmene er fortellinger, en form som har relevans for kunstutstillinger, nok et medium som handler om historiefortelling. Etter at Christensen og Johanne Borthne for et par år siden la ned Superunion, kontoret de hadde drevet sam- men siden 2011, har Christensen arbeidet alene – og i all hovedsak for kunstverdenen.

– For min del er det veldig naturlig å jobbe med kunst, sier han.

– Jeg ser ikke et så stort skille mellom kunst og arkitektur som det som konstrueres i akademia, der rollene er veldig adskilt. Min praksis er mer overlappende. Noen ganger er jeg kunstner, noen ganger arkitekt. Det jeg lager, definerer hva jeg er.

Som modellene antyder, har Christensen i vår vært travel som utstillingsarkitekt for «Exit!», Munchmuseets selvbiografiske prosjekt.

– Noen ganger lager jeg et utstillingsbidrag – en installasjon, for eksempel. Andre ganger designer jeg utstillingen. Atter andre ganger samarbeider jeg med en kunstner. Generelt er jeg interessert i forholdet mellom arkitektur og kunst, og hva som oppstår i det krysningspunktet. Jeg synes det er gøy å jobbe med kunstnere fordi jeg føler at vi snakker samme språk. Vi har så mye til felles. Det er så mange ting som er universelle, som går på tvers av alle kunstformer: komposisjon, for eksempel. Så å jobbe tverrfaglig, med andre kunstformer, det er hovedinteressen min.

Blant de mer tradisjonelle arkitektoppdragene Christensen har utført i kunstfeltet, er Kunstnernes Hus-formidlingsrommet Atelier Felix og ny resepsjon for Galleri F 15 på Jeløya.

– Når man jobber for sånne oppdragsgivere, er det mye mer forståelse for arkitektens åndsverk, for at man skaper noe de må respektere. Også med utstillinger føler jeg at man som arkitekt blir tatt veldig på alvor. Man kan jobbe rent og konseptuelt med arkitektur fordi det bare er utstillingsrom. Det er ikke så mange begrensninger, ikke så mange tekniske forskrifter å ta hensyn til.

Liten skulptør

Da Christensen skulle begynne å studere, vurderte han da også både kunst- og arkitekturstudier. Så kom han inn på Arkitekthøgskolen, og så begynte han med arkitektur, som han sier, for deretter å legge til at AHO også er en veldig konseptuelt og kunstnerisk anlagt skole.

– Siden jeg var liten, har jeg vært glad i å tegne og male og bygge ting, sier Christensen om hvorfor han ble arkitekt.

– Jeg laget modeller. Mens foreldrene mine bygget hus, da jeg var seks-syv, drev jeg og laget skulpturer av restmaterialer. Jeg bygget båter og hus ute i hagen. Jeg har alltid vært skapende. Så jeg tror det var naturlig. Og så er arkitektskolen og arkitektvirkeligheten veldig forskjellige, da. Studiet var veldig gøy, og så har man lyst til å fortsette med den typen aktivitet.

– Det er langt på vei det du har gjort?

– Ja, det er den drivkraften og motivasjonen jeg hadde mens jeg studerte, jeg søker: det å skape egne prosjekter.

Etter utdannelsen reiste Christensen til Rotterdam, hvor han ble intern i OMA. Noen måneder senere fikk han jobb der. Totalt tilbrakte han halvannet år på Rem Koolhaas' sagnomsuste kontor.

– Utad fremstår det som et veldig smart kontor. Men det var også veldig naivt, på en måte, preget av en vi-kan-gjøre-alt-mentalitet. Jeg jobbet mye i AMO, kontorets tenketank. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forske, men vi satt og drev med forskning.

Han ler.

– Jeg var 25. Vi satt og laget strategier og konsepter som handlet om store, viktige temaer. Jeg jobbet også på konkurranser. Det var lærerikt. Jeg så på det som en videreutvikling av studiet. Det var utprøvende. Vi produserte utrolig mye, flere hundre skisser for ett prosjekt. OMA tiltrekker seg så mye billig arbeidskraft, så de har en enorm produksjonskapasitet. Vi satt bare og spyttet ut ideer, litt på samlebånd. Det ble til at man jobbet intuitivt, bare laget ting uten å tenke så mye. Så var det sjefen selv som kom inn og valgte sine favoritter. Vi laget hundre modeller, de stod utover bordet, og så valgte han fem av dem. Han tok ikke av seg jakken, engang.

Christensen ler kort igjen. Koolhaas' interesse for kunst, særlig tidlig russisk modernisme, bidro til at kunstreferansene var minst like mange som arkitekturreferansene også i OMA. Nordmannen bidro til to arkitektkonkurranser kontoret vant. En av dem, det skylignende Timmerhuis, en ny rådhusbygning i Rotterdam, er oppført. Han bemerker at når man har sittet og laget skummodeller for ti år siden, er det veldig gøy å se at bygningen blir realisert. Christensen tror OMA-erfaringene påvirket ham også formmessig. Han begynner å snakke om den amerikanske kunstneren Sol LeWitt, som er berømt for sitt arbeid med kuben.

– Jeg ble opptatt av å lage rene, tydelige prosjekter, rene former. Kuben, kvadratet eller sirkelen, for eksempel – det er utrolig mye man kan gjøre bare med én enkelt form.

Atlas-identitet

Da Christensen vendte hjem fra Nederland, startet han Oslo-kontoret Superunion sammen med kollegaen Johanne Borthne. Ambisjonen deres den gang var å være generalister, arbeide med hele spekteret av arkitektoppgaver, slik Christensen hadde sett OMA gjøre. Allerede i 2014, uten at et eneste Superunion-prosjekt var bygget, vant de to Anders Jahres pris for yngre kunstnere. Mest omtale mottok Superunion likevel for et konkurranseforslag som fikk den amerikanske superstjernen Kanye West til å ta kontakt med det lille kontoret ved St. Hanshaugen.

– Det var et av de første prosjektene vi gjorde, et prosjekt som jeg føler ble en grunnstein for kontoret, en viktig del av vår identitet, sier han.

Oppdraget var uvanlig: et opplevelsessenter om naturkatastrofer i Istanbul, som skulle ha mange rom hvor ulike typer katastrofer skulle simuleres.

– Det var et veldig spennende romprogram, og vi dro det langt. Vi laget en figurativ skulptur som holdt bygget oppe, en atlasfigur. Det brøt med normen.

Superunion vant ikke konkurransen, men West oppdaget det utradisjonelle prosjektet på nettstedet Designboom og skrev en e-post til kontoret med beskjeden «I love your work». Da han senere kom til Oslo for å ha konsert, snakket han med de unge arkitektene på kontoret deres i to timer. Først trillet en sort bil med sotede vinduer frem utenfor vinduene deres, husker Christensen, så kom livvakten og sjekket området, og deretter kom West alene og snakket i en halvtime – inntil resten av gjengen hans dukket opp. Ifølge Christensen var stjernen veldig opptatt både av Bauhaus og Le Corbusier og av renessansen.

Noe samarbeid med West ble det likevel aldri, selv om amerikaneren fikk en modell av bygningen i gave av nordmennene og Superunion fortsatte å kommunisere med hans nære medarbeider Virgil Abloh, som senere er blitt en stor stjerne selv og nå er kreativ direktør for motehuset Louis Vuitton.

– En periode jeg var litt bitter fordi det ikke ble noe. Der og da føltes det som mitt livs største mulighet, liksom – tenk på alle dørene det kunne åpnet.

Nå, derimot, synes Christensen bare det er en morsom historie. I 2013 fikk dessuten atlasfiguren som bærer Superunion-bygget, en sentral rolle i Arkitekturmuseets «Under 40»-utstilling.

– Motivet kom på banneret. Det ble en merkevare for oss og fikk mye mer oppmerksomhet enn jeg hadde forventet. I arkitekturen kan papirprosjekter få en egen verdi, mens i kunstverdenen er det ikke et verk før det er realisert.

Uavhengig og kritisk

Likevel er det altså kunstverdenen som er blitt Christensens primære arbeidsmiljø. Etter at Superunion ble lagt ned, har han holdt seg unna arkitektkonkurranser.

– Arkitektkonkurranser krever så utrolig mye, mens i kunstkonkurranser skal du bare levere et konsept. Det er så befriende. Da er det bare ideen de velger. Det er ikke arealregnskap og beregninger.

– Hva ved kunsten og kunstverdenen fascinerer deg?

– Når man får et oppdrag som arkitekt, får man en problemstilling tildelt, som man skal løse. Når man jobber med kunst, stiller man i større grad spørsmålene selv. Man problematiserer ting og er mer uavhengig og kritisk, noe som er tiltalende og passer bedre for meg.

At utstillingsarkitektur har fått lite oppmerksomhet, forklarer han med at den faller mellom vanlig arkitektur og scenografi. Når han arbeider med den, er innholdet avgjørende for Christensen: at det er kunst som skal stilles ut.

– For meg er det at jeg jobber med kunsten, viktig. Utstillinger på Teknisk Museum eller Folkemuseet er en annen sjanger. Det er mye rar utstillingsarkitektur som lages. Det kan ofte bli litt messeaktig, synes jeg. For meg handler det om at man kan rendyrke rom og gjøre ting konseptuelt og abstrakt.

Christensen snakker om løsningen han har planlagt for en av det nye Munchmuseets åpningsutstillinger: Sammen med kuratoren har han tatt utgangspunkt i en bok Edvard Munch etterlot seg, hvor kunstneren samlet temaene i livsverket sitt over 70 sider. I utstillingen skal boken ligge midt i rommet og være omkranset av nesten 20 vegger som med bilder dokumenterer hvert sitt tema.

– Det jeg har gjort, er å tolke den boken romlig, sier Christensen og peker mot de abstrakte skissene som henger på veggen.

Veggene i salen skal ha den samme grønnfargen som bokens omslag. Arkitektens idé er at utstillingens omslag dermed blir det samme som bokens.

– Du går liksom inn i boken, sier han.

Christensen har flere oppdrag for Munchmuseet fremover. Han presiserer likevel at han ikke bare vil arbeide med utstillingsarkitektur.

– Det er en av flere innganger til å jobbe med kunst og arkitektur, sier han.

– Så er det stor forskjell på å jobbe med samtidskunst og å jobbe med Munch. Det er strengt å jobbe med Munch, mange hensyn å ta. Med samtidskunst arbeider man helt fritt. Når man jobber med Munch, har man også en annen type respekt for kunsten.

Christensens erfaring er at det finnes flere uskrevne regler blant arkitekter enn blant kunstnere. Som arkitekt opplever han at han går sin egen vei og definerer sin egen rolle. Til det han drømmer om å lage, hører et Gesamtkunstwerk, et prosjekt som forener flere kunstformer.

– I arkitekturfeltet føler jeg at det er sterk konsensus om hva som er bra og ikke, om hva som er greit og ikke. Når det er én retning som er populær, gjør alle det – da er det dét som er trenden. Man ser det på formspråk og materialbruk. Det blir litt homogent. Mens kunst er friere, føler jeg.

Vilhelm Christensen smiler.

– Man det er kanskje bare i mitt hode at det er sånn.