Arkitektnytt

«Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det,» pleide vi å si i gamle dager, det vil si for tretti-førti år siden. Vi tenkte at dette var et småvittig munnhell som ville stå seg langt inn i evigheten. Vi tok feil. Vi snakker naturlig nok fortsatt om været, men så viste det seg at vi likevel kan gjøre noe med det. Riktignok har det krevd en innsats. Fossilt brensel måtte utvinnes fra fjellet og pumpes opp fra havbunnen. Forbrenningsmotorer måtte forvandle råvaren til gass, og denne gassen måtte i sin tur danne et lokk rundt kloden.

Dette har tatt tid, men nå begynner resultatene å vise seg. Vi har forandret været. Og mer forandring skal det bli. Vi har begynt å leke Gud, bortsett fra at vi ikke har kontroll på hva endringene vil føre med seg. Vi har ikke tenkt gjennom konsekvensene, kan du si. 

Nå kan vi forme et nytt ordtak: Alle snakker om klima, men ingen gjør noe med det. Det vil si, mange er engasjert i saken. Det er flere som jobber for å gjøre noe med klimaet, enn det var folk som bevisst jobbet for å endre været i gamle dager. Men hvordan definerer vi «å gjøre noe med klima»? De globale utslippene av klimagasser øker fortsatt. I fjor var økningen to prosent. Ikke bare hadde vi god vekst i bruken av olje og gass. En solid vekst i kullforbruket bidro til at vi fortsatt gjør noe med været. Helst skulle utviklingen gått andre veien, som kjent. 

Folk blir gjerne overrasket når de får høre hvor mye byggebransjen bidrar med i innsatsen for å varme opp kloden. 40 prosent er tallet vi pleier å bruke. Britiske myndigheter har regnet seg fram til at 47 prosent av de globale utslippene kommer fra «det bygde miljø». Det blir uansett et spørsmål om hvordan man regner. Vi kan beregne produksjonen av et bygg, fra råvareutvinning til ferdig bygg. Vi kan regne livsløpet, inkludert resirkulering av byggematerialer ved rivning. Vi kan også ta med driftsutgiftene. En varmere klode fører ikke nødvendigvis til lavere energibehov. Allerede i dag er nedkjøling av bygninger ansvarlig for 14 prosent av verdens klimagasser. Ingen som har vært i et kjøpesenterpalass i Bangkok eller Hongkong vil være overrasket over dette. 

Hva kan så arkitektene gjøre? Bygge hus på stylter? Rømme opp i høyden og lage ekstra stormsikre konstruksjoner? Skal man gi etter for den nagende følelsen av dommedag, eller finnes det rom for optimisme, en genuin optimisme og en følelse av mening? 

Phineas Harper, en av de ansvarlige kuratorene for årets utgave av Oslo arkitekturtriennale, skriver i Dezeen følgende: «The aesthetic and material possibilities of a new ecological architecture could be exceptionally rich, driving an international artistic and political renaissance no less profound than the advent of modernism». Har han rett? Eller, mer interessant, blir du oppstemt av et slikt utsagn? 

I så fall er det ingen grunn til å synke hen i apati. Du kan begynne med å signere manifestet «Norway Architects Declare Climate & Biodiversity Emergency», som et knippe kjente norske arkitekter lanserte i sommer, med utgangspunkt i britiske arkitekters tilsvarende 11-punkts manifest. I skrivende stund har 88 norske arkitektkontorer signert. Du kan også gå videre til mer konkret handling. Global Compact, som vi skriver om i denne utgaven av Arkitektnytt, er FNs bærekraftsatsing overfor næringslivet, der bedrifter må rapportere om sitt klimaregnskap. Både manifest og regnskap er gode grep for bevisstgjøring og handling, og kan i sin tur bidra til å senke det bygde miljøs enorme bidrag til klodens oppvarming.