Arkitektnytt

Det er en kraftprestasjon av kurator Ulf Grønvold og Nasjonalmuseet at utstillingen «Arkitekt Lars Backer: en pionér i norsk funksjonalisme» har blitt så vellykket. Et forbløffende stort materiale, Lars Backers egne tegninger og ymse gjenstander knyttet til hans liv og virke, er skaffet til veie. Supplert med et rikt tilfang av malerier, foto og film fra Backers samtid tegner ikke utstillingen bare et bilde av selve mannen, den illustrerer også brytningen mellom det klassiske og det moderne. 

Vellykket som utstilling 

At noe slikt får plass i Fehn-salen, er en utstillingsteknisk triumf. En rekke mindre, men ikke altfor små, avlukker er plassert inne i selve hovedrommet, slik at ulike faser av Backers liv får sine egne sfærer, samtidig som utsiden av disse boksene også tilbyr sårt tiltrengt opphengingsplass. For det er mye å vise frem, og når til og med betongmuren utenfor vinduene er brukt for å prosjektere fotografier, fremstår utstillingsrommet som så mettet at ambisjonen om å skape et helstøpt kunstnerportrett med rike kulturhistoriske forgreninger må kunne sies å være innfridd.
 

Utstillingen følges av en bokutgivelse som på ingen måte holder samme kvalitet, men svakhetene som hefter ved papirutgaven, er paradoksalt nok gode å bruke til å illustrere styrkene til utstillingen: For der Grønvold
på papir drukner leseren i en svulstig hyllest, samtidig som digresjonene i både tekst og bilder blir altfor mange og kvaliteten på reproduksjonene ikke yter Backer rettferdighet, fungerer utstillingen langt på vei på motsatt måte.

«En rekke mindre, men ikke altfor små, avlukker er plassert inne i selve hovedrommet, slik at ulike faser av Backers liv får sine egne sfærer,» skriver Brochmann. Foto: Ingebjørg Semb

Feiret som foregangsmann, hyllet som helt 

Med Skansen, Ekebergrestauranten og Horngården som naturlige gravitasjonspunkter, spinnes det en bred fortelling som inkluderer Backers vellykkede arkitektfar Herman Backer, den unge Backers formative år, utdanning, påvirkning og privat liv, samt innflytelse fra samtidige tendenser i bredt samfunnsmessig format. Utvalget av fotografier, malerier og ymse kuriøse gjenstander er som nevnt omfangsrikt. For arkitekter vil nok særlig den brede presentasjonen av Backers svært vakre tegninger, fra studiedagene og frem til fasadene til Horngården, være verdt turen alene.
 

Og selv om dette for de fleste medlemmer av fagstanden er en kjent historie, er det morsomt å se dreiningen fra det klassiske til det moderne i Backers relativt korte karriere. Hele utgangspunktet for utstillingen er jo at Backer her var en pionér og foregangsmann som brøt ny mark og utgjorde en tilnærmet singulær kraft som gikk foran hopen og maktet å ta steget fra det gamle til det nye.

Det er naturligvis helt greit at en arkitekt mottar den hyllesten som her til lands vanligvis har vært forbeholdt polfarere og idrettshelter, det vil si en temmelig uforbeholden heltedyrkelse og opphøyelse til et nasjonalt ikon. 

I utstillingsformat i den allerede proppfulle Fehnsalen er det bokstavelig talt ikke plass til kritiske utdypninger av Backers liv og virke. Men gitt at disse heller ikke finnes i boken, er det ikke fritt for at savnet etter en noe mer moderne tilnærming melder seg etter at man forlater utstillingen.
 

For hvem var egentlig denne Lars Backer? Han var da et menneske, var han ikke? Og ikke en arkitekt-gud, av et eller annet slag. Hvor er brevene og dagboknotatene? Hvor er provene på tvil og de forkastede skissene som er igjen etter alle store kunstnere. Og hvor er den kontekstuelle forståelsen som ikke bare går på de brede sveipene over internasjonale design-trender, men som viser arkitektur som en kollektiv anstrengelse? For enhver praktiserende arkitekt har jo for lengst blitt omgående konfrontert med det faktum at Ayn Rand-arkitekten som solitært kraftsenter i beste fall er en myte. Det å bygge, og i de fleste tilfeller også tenke, hus er jo en kollektiv kraftanstrengelse.
 

Disse spørsmålene adresseres ikke i denne utstillingen. Og på et nivå er det heller ikke noe problem. Svart-hvitt fotografier av et stuende fullt Skansen, malte originalmodeller i gips eller frapperende tegneteknikk mister ikke noe av glansen selv om dette perspektivet er fraværende. Ei heller betydningen av arkitekturen og husene som naturligvis er selve hovedpoenget her.

Sitter trygt 

Dermed blir Lars Backer trygt sittende på pidestallen der han har tronet i mange år allerede, om mulig jekket opp ytterligere et par hakk. Og på mange måter er det jo rettferdighet i det. Både hva angår kvaliteten i arkitekturen og det faktum at Backer jo rent faktisk var utrolig tidlig ute, også i internasjonal sammenheng. Ekebergrestauranten stod ferdig i 1929, og legger seg dermed inn mellom Rietvelds Schröder-hus (1924) og Mies-paviljongen (1930) i det som må sies å være selve funksjonalismens barndom.

På bakgrunn av dette er det ikke så rart at utstillingen om Backer har blitt en heltehistorie. Så får vi bare håpe at arkitekten ved neste korsvei får samme behandling som forfattere og kunstnere blir underlagt ved biografisk behandling. Med en tro på at kritiske spørsmål og et forsøk på å trenge inn bak den idealiserte overflaten ikke vil skrape stjerneglansen av det utvalgte idolet, men tvert imot konsolidere den ved å forankre talent og geni i den virkelige verden.
 

«Når til og med betongmuren utenfor vinduene er brukt for å prosjektere fotografier, fremstår utstillingsrommet som så mettet at ambisjonen om å skape et helstøpt kunstnerportrett med rike kulturhistoriske forgreninger må kunne sies å være innfridd.» Foto: Ingebjørg Semb