Arkitektnytt

Da Sofia Cunha ble tilbudt praksisplass i Snøhetta i mai i fjor, flyttet hun fra Portugal til Norge på to ukers varsel. Hun avbrøt innspurten på studiene i Porto, pakket og dro. Takket være en tidligere utvekslingsperiode i Oslo, hadde hun en norsk venninne med sofa. Da praksisperioden var slutt etter seks måneder, og studiene var sluttført, fikk Cunha et stort ønske oppfylt. Hun fikk jobb som arkitekt i Snøhetta.

– Snøhetta har alltid vært mitt drømmekontor. Jeg liker måten å jobbe på, all den kunnskapen som finnes på kontoret, sier hun.
 

Ulike meninger, ulike behov

Slik ser en lykkelig historie om en praktikant på et norsk arkitektkontor ut. Mange kontorer benytter anledningen til å ansette en lavtlønnet praktikant som tar en pause i studiene. I motsetning til i Danmark, har ikke Norge en offentlig stipendfinansiert praksisordning for arkitektstudenter, til tross for at andre norske profesjonsstudier, som lærere og journalister, har obligatorisk praksis som del av utdannelsen. Men noe er i gjære.
Rektor ved BAS, Cecilie Andersson, håper framtiden bringer en studielånfinansiert praksisordning for alle norske studenter. Det håper dekan ved NTNU, Fredrik Shetelig  også. Egil Skavang i Arkitektbedriftene mener til og med det vil være avgjørende for bransjens framtid at man lykkes med en framtidig praksisordning i studietiden. Men det er langt mellom en praktikant som er studielånsfinansiert til en som skal ha  anstendig lønn. Og det er langt mellom en ansatt som har med seg krav fra en høgskole om konkret faglig oppfølging, og en ansatt som ikke har det. Denne balansen er det mange meninger om.

Cunha forteller at arbeidstiden varierer veldig. Men hun er glad for den romslige fleksitidsordningen. - Den gjør det mulig å hente seg inn igjen etter tøffe perioder med lange dager, forteller hun.

Halvparten av begynnerlønn

Snakker man med kontorene, har både små og mellomstore kontorer funnet ut at det lønner seg å ha praktikant, selv om det koster penger. Hovedgrunnen er at de legger beslag på mindre av lønnsbudsjettet enn nyutdannete arkitekter. Noen kontorer mener Afag-satsene er for høye og betaler langt mindre. Andre mener det  er rimelig. 

Fra arbeidstakersynspunkt ser det kanskje annerledes ut. Afags satser for årslønn for en praksisansatt ligger mellom 300 000 og  400 000, avhengig av hvor i studieløpet den ansatte er, det vil si 100 000–200 000 under begynnerlønn. Går man ennå 100 000 ned, som enkelte kontorer praktiserer, er praktikant- lønnen plutselig halvparten av en begynnerlønn. Kanskje er det et hinder for de som dermed ikke har råd til å være praktikant, og heller ikke har et studiesystem å trekke på?

Bedre enn i Portugal

Sofia Cunha forteller at lønnen fra Snøhetta har vært tilstrekkelig. Den har holdt til å bo i et kollektiv sammen med to venninner. I forhold til hva hun hadde kunnet få i hjemlandet, var lønnsbetingelsene som praktikant i Snøhetta veldig gode, forteller Cunha. 
 

Noen offisiell praktikantordning eksisterer heller ikke i Portugal. Alle nyutdannete må imidlertid ut i en slags «førstegangstjeneste» på ni måneder før de får bruke tittel tilsvarende sivilarkitekt.
 

– Det er veldig vanskelig å få jobb, og jeg har venner som har endt opp med å betale for å få de ni månedene arbeidserfaring, forteller hun. De lever hjemme hos foreldrene, som ofte også betaler arbeidsgiveren for å ansette den nyutdannete.
 

– Dessuten jobber de fleste unge, portugisiske arkitekter med noe annet ved siden av. For å kunne leve, sier Cunha. 

Ikke råd til Afag-satser

 Snøhetta har en fast lønnsstige for praktikanter, avhengig av hvor langt de har kommet i studiene. Satsene ligger under Afags anbefalinger. Snøhettas standard på 22 000 i måneden for tredje- og fjerdeårsstudenter tilsvarer en årslønn på 264 000. Afags anbefalinger for studenter i den kategorien ligger på 400 000.

Personalsjef Frank Nodland i Snøhetta forteller at de var i en dialog med Afag om hvor nivået skulle ligge.

– Men når man ser på det totale kostnadsnivået for oppfølging av praktikantene, er det utfordrende å operere med høyere lønninger enn dem vi har nå, forklarer han.
 

– Vi har et voldsomt trøkk fra studenter og ferdige arkitekter som ønsker å jobbe gratis eller for veldig lav lønn, men vi avviser dem konsekvent, forteller personalsjefen.

Gode praktikanter, varierte oppgaver

Snøhettas praktikanter blir satt til å jobbe i team, forteller Cunha. Hun jobbet med et lite team helt fra start, med veldig varierte arbeidsoppgaver og høy delingsfaktor.
 

– Det er så mye kunnskap på kontoret, og alle deler den med hverandre. Det er et miljø som overhodet ikke er preget av intern konkurranse. Det er så inkluderende. Jeg lærte veldig mye på veldig kort tid, understreker hun.
 

Nodland understreker at de må være veldig nøye med hvem de tar inn som praktikanter,  i og med at det representerer en vesentlig kostnad og et ansvar for bedriften.
 

– Vi velger praktikanter utfra helheten på kompetansen deres. Vi baserer alt på at de blir integrert i et team. Ingen praktikanter hos oss sitter kun og bygger modeller, sier han.

Snøhetta ville ønsket velkommen en praksisordning i samarbeid med høgskolene.

– Det er egentlig rart at det ikke eksisterer her i Norge. At våre praktikanter har hatt stort utbytte, har vært helt entydig. De går tilbake til studiene med en helt annen vinkling og en ny evne til å jobbe seg dypere inn i faget, mener Nodland.

Ja, men....

Dekan Fredrik Shetelig ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, NTNU, er positiv til en mer systematisk og omfattende praksisordning. Han mener imidlertid at den må være basert på tydelige læringsmål. Tidsperioden må også begrenses, slik at den ikke tar for mye tid fra studieperioden, mener han.

– Med mindre man forutsetter at praksisperioden kommer i tillegg til normert studietid. Det forutsetter uansett at det til enhver tid finnes 150 praksisplasser som garanterer læringsutbytte i samarbeid med utdanningsinstitusjonene, sier Shetelig.
 

Han er usikker på om bransjen vil klare å mobilisere nok praksisplasser som garanterer et slikt faglig utbytte. Samtidig er han forsiktig optimist og mener det er mulig å få til en ordning som er bra for alle.
 

– Målet for oss som utdanningsinstitusjon er å gi nyutdannede arkitekter et solid   grunnlag for å utvikle seg faglig gjennom en hel karriere. Bransjen er ofte opptatt av mer ready-made arkitekter for produksjon. Denne tilsynelatende motsetningen mellom bransjen og utdanningsinstitusjonene utgjør bare en dynamisk forskjell, og er et godt utgangspunkt for tettere samarbeid, sier dekanen.

Fredagssamlingen etter jobb, her på Crowbar i Torggata i Oslo, er en viktig og ukentlig foreteelse i Snøhetta, synes Sofia Cunha. Man får møtt kolleger man ellers ikke får snakket så mye med, det er viktig og utrolig bra for arbeidsfellesskapet.

Fleksibilitet og rolleforståelse

Rektor ved Bergen Arkitekthøgskole, Cecilie Andersson, ønsker seg flere alternative modeller for praksisordning. Hun er enig i at læringsutbytte skal stå i høysetet, men håper  på en fleksibel ordning.

– Studentene må settes i stand til å innta en moden, selvstendig rolle slik at de ikke går inn i praksisperioden som passive og ukritisk altetende studenter, understreker hun.
 

Andersson ser for seg at man skal kunne variere mellom lengre og kortere praksis- perioder over et studieløp, med mulighet for individuelle varianter. Det er viktigere at praksisen gir faglig utbytte enn at den er lik for alle, mener BAS-rektoren.
 

– Vi må sikre at studentmassen kommer tilbake med ulike erfaringer. Vi vil ha en kontinuerlig diskusjon om arkitektrollen.  Det ville en praksisordning kunne bidra til, sier Andersson.

Atelier Oslo

Atelier Oslo har hatt gjennomsnittlig en praktikant i året siden oppstarten i 2006, forteller partner Jonas Norsted. Det er en god og billig måte å skaffe seg ansatte som kan brukes til mange ulike oppgaver, synes de.
 

Han legger ikke skjul på at praktikanter har måttet gjøre alt fra å tømme søpla til å bygge modeller og utføre vanlige arkitektoppgaver. Oppdragene har variert med kompetansen de har hatt med seg til kontoret.
 

Praktikantlønna har også variert, men er  nå fast på 310 000 i året.

Atelier Oslo ansetter ikke praktikanter ut fra idealisme, men fordi praktikanter tilfører kontoret faglig tyngde uten å koste like mye som ferdig utdannete arkitekter. Dessuten har praktikanter flest en nysgjerrig og positiv innstilling til mange ulike oppgaver,  understreker Norsted.
 

200 000 under en vanlig begynnerlønn for en arkitekt rett fra høgskole, det lønner seg. Særlig når de er heldige med kompetansenivå.
 

– Noen ganger har de holdt samme nivå som en nyutdannet, og da får man resultater. Andre ganger har det vært nødvendig med veldig mye oppfølging, sier Jonas.

Ikke mulig å strømlinjeforme

Norsted ser at det ville vært flott for bransjen  å ha en fast praktikantordning, men han tror ikke Atelier Oslo kunne ha stilt opp med praksisplasser som medfører strenge krav til faglig innhold. Selv om det var studielån- finansiert og dermed gratis. Til det er kontoret for lite. Arbeidsoppgavene kan være ensidige  i lange perioder av gangen, fordi mengden prosjekter ikke er så stor som på et større kontor. I perioder har de for eksempel kun byggeplassbefaringer og møter, i andre perioder kun idéfase og tegning.
 

– Det ville vært vanskelig for oss med faglig strenge forpliktelser ja, understreker Norsted.
 

For et lite kontor som Atelier Oslo ville kanskje en fleksibel ordning over flere år fungert bedre.

– Vi ville heller ha knyttet til oss en student som vi vet fungerer her, og som kunne kommet og gått i løpet av studietiden, sier arkitekten.
 

Norsted innrømmer at det nok uansett er vanskelig å komme inn som fersk praktikant hos dem.
 

– Vi krever mye av de ansatte, og det tar ofte tid i et prosjekt før vi er fornøyde. Derfor er dette ikke noe lett kontor å jobbe på. Vi vil ha faglig høy kvalitet og krever mye av de ansatte.

- Kjetil Trædal Thorsen sa i en TED Talk i Arendal i fjor at det er menneskene som kommer først i Snøhetta. Slik føler jeg det faktisk er, sier Sofia Cunha.

Afag krever for mye

Gisle Løkken, partner i Tromsø-kontoret 70°N arkitektur, forteller at de regelmessig har en praktikant jobbende. Det har alltid vært arkitektstudenter minst på tredjeåret, og alle har hatt ulikt erfaringsgrunnlag. 70°N har rekruttert både fra utlandet og fra norske  studiesteder, mest fra BAS, hvor Løkken har undervist.
 

– Vi er et lite kontor, så en praktikant hos oss jobber med alt mulig. De er med i den daglige driften, forteller Løkken.
 

70°N har lønnet med noe Løkken betegner som «en sympatisk minstelønn». 20–25 000  i måneden vil si i underkant av 250 000 i året, godt under Afag-satsene.
 

– Afags satser er hinsides noe vi kan eller vil komme til å kunne betale. Dersom dette settes som krav fra Afag eller andre, undergraver det etter min mening et praktikantsystem som i en globalisert bransje er under sterkt press, sier Løkken.
 

Noen få praktikanter som har kommet lengre enn tre år i studieløpet, har fått opp mot 300 000, understreker Løkken. Det mangler imidlertid ikke på tilbud fra folk som vil jobbe gratis eller veldig billig.
 

– Men vi ønsker å betale så det er mulig å leve av lønna her i Norge. Å ta denne utdanningen skal ikke være bare for de med rike foreldre. Å la noen jobbe uten å betale er helt uakseptabelt. Man kan ikke drive kontor på den måten, det kommer vi aldri til å gjøre, slår Løkken fast.
 

Om et nytt samarbeid mellom bransjen og høgskolene, sier Løkken dette:

– Da må vi lage ordninger som alle er omforent om. Vi kunne lettere hatt flere praktikanter på fast basis hvis det var en del av et system.

Ettårpraksis

Geir Haaversen i A-lab har 37 ansatte under seg. Sammen med partner Odd Klev driver han et kontor som i disse dager søker etter to arkitekter og en praktikant.
 

Praktikanten bør ha studert i tre år, og må jobbe i A-lab i minst et år.

– Vi er avhengige av at de blir hos oss lenge nok til at vi kan begynne å fakturere noe av arbeidet deres, ellers blir det for dyrt å lære dem opp, forklarer Haaversen.
 

– Siden vi er et konkurransebasert kontor, har vi ikke store marginer, så i nedgangstider har vi færre praktikanter. 
 

Han forteller at danske konkurrenter har opptil 50 prosent ubetalte praktikanter på konkurranseteamene sine. Dette skaper et problem i konkurranser, men A-lab har ikke sansen for metoden.  
 

– Vi følger markedet og Afags anbefalinger. Det varierer litt, men vi har en stige fra 350 000 til litt over 400 000 kroner.
 

A-lab får årlig 200 søknader fra studenter som ønsker å jobbe som praktikant ved kontoret.
 

– De vi rekrutterer lykkes. Vi lærer dem opp, de går tilbake til skolen og får kjempe- karakterer. Når vi får dem tilbake, vet vi hva  vi får.
 

Haaversen er veldig positiv til en praktikantordning i samarbeid med høgskolene.

– Vi skulle ønske det fantes. Da kunne de fått mer opplæring fordi vi ikke hadde vært så avhengige av at de gjorde fakturerbart arbeid.
 

Haaversen mener det er viktig at praktikanter får anstendig lønn tilpasset sitt nivå, så lenge praksisen ikke er organisert via høgskolene.
 

– Med for lave lønninger for praktikanter risikerer man en a- og en b-klasse på kontorene. Vi ønsker minst av alt en gjeng studenter som sitter og tegner til konkurranser for at vi skal vinne og bli rike.

Vi må lønne oss selv

Sofia Cunha er opptatt av hvordan praktikanter blir behandlet. Hun mener det er viktig for fagets selvfølelse og for andres verdsetting av arkitekttjenester at også nyutdannete og studenter lønnes anstendig.
 

– Hvem skal betale oss, hvis vi ikke gjør det selv? spør hun. – Ingen skal måtte jobbe gratis. Hvis vi ønsker forståelse for verdien av arkitektur, må vi sette standarden selv.

Arbeid pågår

Egil Skavang, direktør i Arkitektbedriftene forteller at arbeidet med en plan for å utvikle praksisordningen er i gang. Temaet er tatt opp i Profesjonsrådet til lærestedene, hvor arkitekt- organisasjonene er observatører. Kanskje vil en slik ordning bli en del av prosjektet Systematisk etterutdanning,et utviklingsprosjekt eiet av Arkitektbedriftene og NAL, hvor lærestedene nå også deltar.
 

– Det har lenge vært et mål å få gjort noe med praksisordningen. Organisasjonene i bransjen og skolene samarbeider nå om et kartleggingsarbeid i forhold til behovet for arkitektkompetanse i Norge. Når dette arbeidet er ferdig, har vi et utgangspunkt for å gå i gang med å se på framtidig utdanning. Arkitekt- bedriftenes ønske er å få en obligatorisk praksis inn i utdanningen slik at den er dekket av studiefinansieringen.
 

Lønn for praktikanter er ikke regulert i noen bransjeavtale, men Arkitektbedriftene anbefaler et lønnsnivå som tilsvarer 180 000– 220 000 per år, det vil si 27 000 i måneden på det laveste. Organisasjonen har en ordning for støtte til medlemsbedrifter som ansetter praktikanter. Medlemsbedriftene betale en mindre sum i året til et fond, som de kan søke midler fra. Makssummen for støtte er for tiden 21 620 kroner per år. Ordningen skal stimulere til å ta inn praktikanter og kompensere for tapt arbeidskapasitet grunnet veiledning av praktikanten.
 

– Det skal foreligge en rimelig avlønning, det håndhever vi strengt. Det har hendt at vi har gått inn og enten stoppet eller redusert støtten hvis vi har sett at lønnen ikke har vært forsvarlig, sier Skavang.

Afag og Arkitektbedriftene har ikke noe felles avtale om praktikanter og lønn. Ifølge Skavang er det fordi tariffavtalen ikke regulerer lønn, men overlater dette til lokale forhandlinger.

Motiverende

Sofia Cunha minner om at hennes erfaringer står i sterk kontrast til de hennes studiekamerater fra Porto får i praksis.

– Når du endelig får en ordentlig jobb, starter du nederst. Du bygger modeller i den første fasen og stiger sakte, men sikkert i gradene. Det er veldig hierarkisk og svært langt fra det arbeidet du blir kastet ut i første uka i Snøhetta, understreker hun.

Hun tror den norske måten å gjøre det på er motiverende, og at en bransje som opererer med anstendige lønninger og meningsfulle arbeidsoppgaver, får unge, lidenskapelige arkitekter.