Arkitektnytt

I enhver publikasjon finnes disse hyllemeterne med gulnet papir og for lengst glemt trykksverte. Likevel er disse innbundne utgivelsene på et vis selve sjelen, den historiske forankringen til en avis eller et tidsskrift.

For en uke siden kom Arkitektnytts siste utgave på papir. Men før Arkitektnytt og Arkitektur N slår seg sammen og gjenoppstår som nettstedet og tidsskriftet Arkitektur i februar, må vi dvele litt med historien. Hva slags publikasjon er Arkitektnytt? Og hvilken reise har bladet vært på siden den første gang ble lansert som et innstikk i Byggekunst, like etter andre verdenskrig?

Til å bla i de oransje permene med historiske utgivelser har vi blant annet hentet inn arkitekt og forfatter Ketil Moe. Han er i gang med bokprosjekt om Oslo arkitektforening (OAF), og i den anledning har han også bladd seg gjennom store deler av Arkitektnytts årganger.

– Debattene i bladet fikk faktisk større effekt og gjennomslag i samfunnet enn jeg hadde ventet. Jeg hadde ærlig talt forventet meg litt kjedeligere lesning, men en rekke debatter var grundige, polemiske og fikk betydning, sier Moe.

DEN RASKE STENSILEN

Første offisielle Arkitektnytt gikk i trykken høsten 1952. «ARKITEKT-NYTT i ny skikkelse», som det ble omtalt som, hadde blant annet som mål å få til debatt og at «arkitektenes fyllepenner og skrivemaskiner blir satt i sving, jo för jo heller».

Da hadde det allerede siden like etter krigen eksistert som et stensilert innstikk i Byggekunst. Første setning i Arkitektnytt 20. september 1945 pekte på hva dette bilaget kan bli: «Arkitekt-nytt er ikke et nytt tidsskrift, men det kan kanskje bli det. Det har nemlig vist seg at det er behov for bedre kontakt mellom arkitektene, en kontakt som Byggekunst ikke kan besørge i tilstrekkelig grad, og derfor er det grunn til å bøte på dette ved å gi ut et lite medlemsblad for NAL med orienterende meldinger om interne forbundssaker og om saker som NAL arbeider med.»

I 1947 må Byggekunst beklage at de ikke klarer å komme ut så ofte som de ønsker etter krigen, blant annet på grunn av trykkeriet, men viser til Arkitektnytt: «For innlegg i dagens faglige spørsmål, som bør ventes fra arkitektene i denne tid, må vi derfor henvise til Arkitekt-nytt som gis ut av Landsforbundet i stensilert form og derfor er et presist blad. Men BYGGEKUNST står også stadig åpen, hvis det ikke haster på dagen.»

Dermed var tonen allerede satt for at Arkitektnytt skulle ta seg av fortløpende debatt og nyheter, kontra Byggekunsts mer langsomme og dokumenterende stil.

– Fram til 1952 kunne du bla bakerst i Byggekunst og finne stensilen hvor det med liten skrift sto meldinger fra landsstyret og lokalforeningene om blant annet lovforslag, konkurranser, nye bøker i biblioteket og honorarnormer. Etter noen få år får det en fastere en form og følelsen av at dette bare er en stensil skrevet kvelden før forsvinner gradvis, fram til man i 1952 får egen redaktør, sier Moe.

ET STED FOR DEBATTENE

Den første store debatten Moe oppdager, er en diskusjon om en kirkekonkurranse i Kristiansund, vunnet av Odd Østbye i 1958.

– Dette er på den tiden Sverre Fehn og Geir Grung vinner på Maihaugen på Lillehammer. Da ble det en grundig diskusjon om kirkebygget i Arkitektnytt. Juryen i Kristiansund mente det var et stort samsvar mellom det sakrale og konstruksjonen, men mange var uenige i innleggene. Jeg leser dette først og fremst som en diskusjon hvor Norge er midt i skiftet mot en mer moderne arkitektur.

Utover 1970-tallet dreide debatten seg mye om for eller mot sanering av sentrumsnære bydeler i Oslo. Erik Rolfsen, byplansjef i Oslo (1947–73), holdt en rekke innlegg hos OAF, inspirert av totalsaneringen av Stockholm sentrum – Norske arkitekter var gira på å gjøre det samme som i Stockholm. De syntes den punktsaneringen man drev med i Oslo, var småtteri og bedrøvelige saker. Det har alltid vært to typer møter i OAF: om lokale forhold og om ny arkitektur. De første har ført til mye debatt der og da, de andre har blitt tatt imot med applaus. For begge er det nok riktig at den grundigere debatten har kommet i Arkitektnytt etterpå. Det virker som om arkitektene måtte tenke seg om og skrive i fagbladet, heller enn å ta til motmæle på møtene. Man inviterte internasjonale størrelser, lyttet høflig, og så gikk diskusjonen i Arkitektnytt etterpå.

EN BRØLENDE REDAKTØR

Det er først ut på 1960-tallet hvor man får redaktører som Christian Norberg-Schulz (1963– 66) og Dag Rognlien (1966–91), at Moe ser at den ønskede arkitekturdebatten og mer teoretiske innlegg i bladet begynner å ta seg opp.

– Før dette hadde det vært noen referater fra debattmøter, som om det nye regjeringsbygget, konserthuset, saneringsplaner og om konkurranser, men ikke den type leserinnlegg som etter hvert ble populære, sier Moe.

Med sine 25 år som redaktør er det imidlertid umulig å ikke stoppe opp ved Dag Rognlien og hans ofte omstridte debattstil. Bente Sand jobbet 19 år i Arkitektnytt, fra 1989 til 2007, de siste 15 av dem som redaktør. Da hun kom inn, som «nyutdannet arkitekt med skrivekløe», var bladet veldig preget av Rognlien.

– Det var høy energi, og Rognlien satt inne på kontoret sitt, som vi kalte «løvens hule», og henholdsvis klappet i hendene eller brølte, avhengig av humøret. Han var nok en roligere fyr da enn tidligere. Men han var ikke konfliktsky, forteller Sand, som likevel understreker at Rognlien var en herlig og kunnskapsrik fyr å jobbe med.

Rognlien var beryktet for å henge såkalte «haler» på debattinnlegg og praktiserte i liten grad noen tydelig lederartikkel. I stedet var han overalt i spaltene. Jan Carlsen, frilansskribent fra 1960-tallet, senere fast ansatt journalist og redaktør, husker også Rognliens periode.

– Redaktør Rognliens «haler» på debattinnlegg skapte forferdelse og sinne og ble til slutt stanset, det var jo et angrep på ytringsfriheten, sier Carlsen i en e-post.

Ketil Moe forklarer at spesielt OAF kom i konflikt med Rognlien.

– Da Rognlien var blitt varm i trøya som redaktør, bedrev han en form for sensur overfor alt han ikke likte. Han var en slagferdig og skarp stemme, men hans haler og motinnlegg i samme nummer gjorde at i en periode sluttet OAF å distribuere meldinger gjennom Arkitektnytt, forteller Moe.

Før Rognliens tid var Arkitektnytt knapt et tidsskrift, mener Bente Sand. Likevel var det ikke før på 1980-tallet, da journalistutdannede Anne Plau Hoel ble ansatt, at den journalist- faglige kompetansen kom inn i bladet.

– Det bidro nok kraftig til å plukke bort de mest hårreisende overtrampene, ler Sand.

Carlsen forteller at han alltid har hatt sans for det «ujålete» ved Arkitektnytt.

– Det gjenspeiler på godt og vondt yrkets vilkår. Med «ujålete» sikter jeg til tidsskriftets nærhet til profesjonen, på sitt beste tegnes det et realistisk bilde av arkitekturens og planleggingens betingelser og muligheter. De mange debatter i Arkitektnytt, fra den radikale Kanal-gruppa og organisasjonen Arkitekter mot EEC til dagens meningsutveksling om formgivning, eller stygt og pent, skaper jo liv i lauget, sier Carlsen.

KAPITALENS PÅVIRKNING

Debattene ellers i samfunnet fikk sine versjoner i Arkitektnytt. Og da nettopp EF-/EEC-debatten, som Carlsen nevner. På ett vis har Arkitektnytt prøvd «å dekke det rommet som finnes mellom arkitektene, yrket og samfunnet», påpeker Martin Braathen, som var redaktør fra 2014–17 og har skrevet masteroppgave og tatt doktorgrad basert på blant annet kildestudier av Arkitektnytt.

Han beskriver enkelte perioder av Arkitektnytts historie som preget av sterk debatt med høyt konfliktnivå.

– Det har handlet om å debattere arkitektens rolle og hverdag. På sitt beste har bladet klart å provosere framnoen viktige diskusjoner for faget. Det er oftere morsommere å lese Arkitektnytt enn Byggekunst – det gjelder for mange av bladenes perioder – det var ofte høy energi, tydelige posisjoner, og det føles som om mye stod på spill.

Konkret finner han spor og frempek til dagens debatter om «arkitektenes rolle» allerede tidlig på 1970-tallet.

– Med ml-bevegelsens inntog og den store EF/EEC-kampen på tidlig 1970-tall var det kraftfulle debatter i Arkitektnytt om hvordan arkitekten kunne handle politisk gjennom faget, og hvilken rolle arkitekten ville ha i morgendagens samfunn, og i byggebransjen. Dette handlet i bunnen om en kritikk og diskusjon om hvordan politikken og kapitalen påvirket arkitektyrket og den konkrete jobben arkitekten skulle utrette.

EEC-debatten i Arkitektnytt var begynnelsen på en debatt som fortsatt går framtil i dag, forklarer Braathen.

– En debatt om hvordan arkitektene kan posisjonere seg i et økende internasjonalt marked, hvor store, internasjonale konsulent- og ingeniørfirmaer fortrenger de små kontorene. Hvordan hindrer man at arkitekten og de små kontorene i dette landskapet skal bli skvist ut eller miste fotfeste? Allerede i debatten på 1970-tallet ser man også arkitekter som heier fram denne utviklingen, og vil heller selv vokse seg store for å konkurrere med de store internasjonale aktørene. Flere av disse har lykkes med dette i dag.

VEKK FRA HELVETICA

Siden Arkitektnytt kom i «ny skikkelse» i 1952, fra stensil til et ekte medlemsblad, har bladet skiftet form en rekke ganger. Men under hele Rognliens periode, fra 1966 til han gikk av i 1991, var utseendet utrolig nok uforandret, med Helvetica i små bokstaver. Alle teksttyper så også helt like ut, noe som gjorde det vanskelig å skille mellom ulike sjangre: reportasjer, debattinnlegg og dikt fantes hulter til bulter, forklarer Bente Sand.

– Det var en veldig anarkistisk utforming. Da Ulf Grønvold tok over, endret uttrykket seg, mer i retning av avis og nok lettere for leserne å manøvrere i. Innholdsmessig er det ikke sikkert endringen var så stor, men fremhevingen av nyheter ble sterkere, sier Bente Sand.

En av ambisjonene i hennes tid, foruten å få på plass de mer pressefaglige elementene, var å ta Arkitektnytt ut av medlemsbladformatet.

– Vi jobbet veldig bevisst med å åpne opp bladet. Arkitektnytt skulle være lesernes organ, og det skulle være lav terskel for å komme inn i spaltene, hvor man skulle ønskes velkommen. Gjennom hele Sands redaktørtid var Arkitektnytt primært et nyhets- og debattblad for arkitektfagene. Likevel håpet hun at bladet også kunne være en brukbar kilde for folk utenfra som ville bli kjent med arkitektverdenen. – Det var en ambisjon at Arkitektnytt også skulle kunne være et underlag for andre, brede- re medier, og et sted der arkitekter kunne prøve seg som debattanter, som en inngang til en større offentlighet og større samfunnsdebatt. Fram til 1971 var det NALs medlemmer Arkitektnytt var til for. Det året kom imidlertid også interiør- og landskapsarkitektene med, da representantskapet i NAL besluttet å søke samarbeid med NIL og NLA. Man fikk på plass et tidsskriftsamarbeid, som har fortsatt fram til i dag. «Vi behøver ikke stanse med denne utvidelse, det kan være andre faggrupper i samme båt, men la oss først ta ett skritt så vi kan lære å gå», skrev redaksjonen i nr. 9/1971.

NYTT PÅ NETT

Det var også Sand som var ansvarlig for å lansere Arkitektnytts nettsider. Det skjedde sankthansaften 2005. Sand hadde lovet daværende president, Gudmund Stokke, at nettsidene skulle på lufta første halvår 2005. Det rakk hun, med nød og neppe.

– At det styrket bladet å komme på nett, er jeg overbevist om. Vi var ikke de første, men vi var ikke de siste heller.

En som videreførte nettsatsingen, var redaktør Martin Braathen. Bladet han overtok i 2014, hadde en mer magasinaktig form enn det har i dag, blant annet inspirert av det svenske fagbladet Arkitekten. Braathen og staben la imidlertid om formatet fordi de ønsket seg mer journalistikk i avisformat – svært likt slik Arkitektnytt ser ut i dag. Samtidig ønsket de seg en vending mot klassisk journalistikk og en mer strømlinjeformet nettsatsing – også her med en omlegging av design og en ny opptrappet satsing på nett.

– Det handlet om å rendyrke forskjellen mellom Arkitektnytt og Arkitektur N. Vi ønsket å være mer avis, med mer nyhetssaker, mer reportasje og mer grave-saker. I tillegg ønsket vi mer tempo på nettsatsingen. NAL ville allerede den gang utrede den sammenslåingen vi ser i dag, men da var det ennå så mye annonsesalg at det verken var økonomisk forsvarlig å slå sammen Arkitektnytt og Arkitektur N eller å legge ned papiravisen. Tiden var ikke moden – derfor forsøkte vi i stedet å klargjøre forskjellen mellom de to tidsskriftene.

KAMPEN FOR FRIHET

I Braathens redaktørtid var også grenseoppgangen til Arkitektnytts eiere NAL viktig. Arkitektnytt er et selvstendig redigert tidsskrift, regulert av Redaktørplakaten – og innlemmet i Fagpressen i 1972. Samtidig har NAL gjennom hele historien brukt Arkitektnytt som et meldingsblad, og iblant har NAL også ønsket å få kontroll over journalistikken, mener Braathen.

– Den frie rollen har på den ene siden vært støttet av NAL – dette er normen for så godt som alle medlemsblader, og de forstår at dette er en forutsetning for et levende medlemsdemokrati. Samtidig ønsker NAL seg et medium som de kan styre selv for å løfte fram egne saker. Foreløpig har man løst denne motsetningen ved «organisasjonssidene» i bladet.

Han håper den frie rollen, som bladet nå har hatt gjennom flere tiår, fortsetter etter omleggingen.

– Det er viktig at vi har et medium i landet som kan bedrive fri journalistikk på arkitekturfeltet, uavhengig av andres agenda. Iblant krever vel selv NAL et kritisk blikk, sier den tidlige redaktøren.

Også Sand påpeker at så lenge Arkitektnytt har eksistert har spørsmålet om uavhengighet vært aktuelt.

– Jeg var så heldig at jeg hadde omtrent hele mitt virke mens Hans-Henrik Halvorsen var NAL-direktør, og han var særdeles opptatt av at tidsskriftene skulle være reelt uavhengige. Uten at vi redaktørene merket det, tok han nok noen kamper med ulike landsstyrer og presidenter. Jeg tror nok ikke jeg var den som utfordret NAL mest, jeg kunne sikkert vært hardere. I min tid tok vi oppgaven med å synliggjøre diskusjonene og konfliktene, men ikke mene så mye selv, sier Sand.

– KAN BLI SVÆRT GODT

Martin Braathen er positiv til sammenslåingen av de to bladene i 2023 og mener det er en logisk utvikling. Den nye kombinasjonen av innhold kan bli interessant, og de to forskjellige profilene vil kunne styrke hverandre, mener han.

– I en ny konstellasjon på nett og papir kan dere både bedrive journalistikk, undersøke profesjonen, sette i gang debatter samtidig som de kan bedrive fag- og verkskritikk. Gjort på riktig måte, kan dette bli et svært godt redaksjonelt produkt.

Også Sand gleder seg til sammenslåingen. «Endelig!» brøt hun ut da vi ringte og fortalte henne om planene. Det viktigste å videreføre fra Arkitektnytt er debattkulturen, mener hun. Jan Carlsen er mer nølende i sitt svar om overgangen.

– Det er en fare for at fusjonen kan bli verken fugl eller fisk, men det har vel sine økonomiske årsaker, formoder jeg. Det jeg ikke begriper, er hvorfor NAL ikke har klart å skape et blad som, med tanke på folks interesse for arkitektur og stedsutvikling, selger godt i landets bokhandler og i Narvesen.

Om det nye sammenslåtte Arkitektur, med utgave 1 i februar 2023, vil ha gode salgstall på Narvesen, gjenstår å se. For Ketil Moe, der han sitter og blar i den oransje Arkitektnytt- historien, finnes det tydelige tegn på at debattene i Arkitektnytt har hatt gjennomslag i samfunnet:

– Om det er arkitektene eller Arkitektnytts fortjeneste er usikkert, men når det gjelder både at bymotorveien i Oslo ble fjernet og at det ikke ble sanering av Grünerløkka, er dekningen i Arkitektnytt helt sentral. Jeg tror samspillet mellom nyhetsstoffet i Arkitektnytt og utstillinger som triennalene og boligutstillingene har vært med på å skape en større avisdebatt og bevisstgjøring som på lengre sikt også setter sitt preg på arkitektur og byutvikling.