Arkitektnytt

Da Trine Klemetsen ble satt ut av spill, ble det starten på Bypatrioten, et byutviklingsprosjekt som ble samfunnsaktør.

– Kan du beskrive arbeidet og rollen din?
– Jeg er gründeren bak byutviklingsprosjektet Bypatrioten. Inntil nylig har jeg vært daglig leder, men nå har makkeren min Sindre tatt over, og jeg er innholdsprodusent og prosjektleder.

– Hva motiverte deg til å starte Bypatrioten?
– At folk sa at Ålesund var en død by. Spesielt på folkemunne og i sosiale medier ble byen snakka ned, gjerne av eldre krefter som sammenlignet alt med «før i tiden». Og jeg syntes det var vanskelig å akseptere, for jeg så ingen død by. Jeg visste hvor mye som skjedde, og jeg skjønte fort at folk manglet både kunnskap og informasjon. Klart det var rom for forbedringer i byen, det var det virkelig, men bildet stemte ikke.

– Hva måtte til for å få det opp og stå?
– Det begynte med en Facebook-side der jeg la ut poster om alt som foregikk i byen. Jeg skildret hverdagslivet i sentrum, fortalte om butikker jeg visste skulle åpne, innlegg om folk i farten og vær og vind.

–  Det var 3000 følgere på et knips. Jeg skjønte at jeg hadde truffet en nerve. Det er fem år siden nå. Nå har vi 32 000 følgere på Facebook og 10 000 på Instagram. Vi har en stor nettside i tillegg til prosjekter og arrangementer.

– Hvordan har du jobbet?
– Jeg ville at «vi», som både politikere og i næringsliv, skulle ta beslutninger ut fra fakta, ikke synsing, så det har vært mye telling og jakt på tall og trender.

– Folk kjente arbeidet mitt som journalist, fotograf og sentrumsforeningens leder fra tidligere, og jeg har alltid vært en del av bybildet og kulturlivet. Sånn sett hadde jeg et stort nettverk før jeg begynte, men det var ingen strategi i starten.

– Hvilke midler har gjort Bypatrioten mulig?
– Jeg var tobarnsmor og sleit med sykdom som satte meg ut av spill i et år. Kameraet ble min motivasjon til å komme meg ut. Med kameraet så jeg historier som ikke ble fortalt.

– Etter hvert, med god hjelp fra NAV, kunne jeg ta arbeidsavklaring i egen bedrift. Den dagen legene fant diagnosen, hva som var feil, hadde jeg allerede mitt eget A/S oppe og gå.

– Det er når livet butter, at ting kan forandres. Det ser jeg nå som jeg tenker tilbake på det. Sannheten er at jeg holdt på å bli ufør, men så endte det i stedet med at jeg jeg skapte noe fra hjertet som ble så stort. Det er nesten uvirkelig at det går an.

Lokalpatriotisme

– Hva har du oppnådd med Bypatrioten? 

– Folk snakker aldri om død by lengre! Tenk det. Men dette er et arbeid man aldri blir ferdig med.

– Næringslivet i Ålesund-regionen skjønte tidlig hva prosjektet kunne bli og slang seg på. Nå har vi 170 støttespillere. Alle hjelper hverandre, og nettsidene våre har blitt en populær plass å annonsere lokalt. Dette gir oss midler til å drive enda mer byutvikling. 

– Ansatte betales så det er ikke aktivisme på den måten, men du skal ha en bra dose pågangsmot for å jobbe her. Nå teller vi tre og et halvt årsverk, pluss prosjektansatte og et nettverk av frivillige. 

– Bypatrioten har funnet en ny måte å jobbe på. Det handler mye om informasjon og vilje til å prøve nye ting, gutse og ha det gøy. Vi har vist at det er ting som bør gjøres, som ikke er kommunens ansvar. For eksempel samarbeidet vi med kommunen, sponset av næringslivet, og satte opp en «pallehage» på Kiperviktorget, som har slitt med lite folkeliv. Det ble en dundrende suksess, selv om lokalavisen fokuserte på enkeltarkitekter som følte seg tilsidesatt. De kunne jo bare tatt initiativ selv. Prosjektet endte med å fremskynde en arkitektkonkurranse for permanentutforming.

– Hvilke vanskelige prioriteringer eller forsakelser har du gjort? 

– Det var ikke lett å finne en forretningsmodell som gjorde at Bypatrioten kunne leve over tid. Innovasjon Norge satt på nøkkelen da de definerte oss som «samfunnsaktør».

– Det å skulle stille seg selv tilgjengelig og produsere 24 timer i døgnet de første tre-fire årene. Det var tøft. Det var en belastning for meg som småbarnsmamma, men det løste jeg ved å ta med barna på mye og skrive om det å være liten i byen. Slik har folk også kommet tett på oss. Jeg har delt opp- og nedturer. Det er det som gjør prosjektet ærlig.