Arkitektnytt

– Når det gjelder de store klimautfordringene, er det kanskje ikke så forbaska mye vi klarer å få til lokalt, sier Gro Treider. – Men når det gjelder bruk av arealer, har vi litt makt, og da vil jeg gjerne at vi skal bruke den.

Treider, som er bosatt i Ringebu, mener det man trenger på bygda er flere fastboende, og ikke mer turisme. Hun har sett seg lei på at kommunen legger til rette for utbyggere ved å regulere og sette av arealer, og videre å anlegge atkomst, strøm og vann og avløp og annen nødvendig infrastruktur, bare for å bygge nye hyttefelt. 

– Kommunestyrene vil selvfølgelig ha økonomisk aktivitet, sier hun. – Men det utbyggeren bygger, er stort sett turistboliger. Og selv om kommunen legger til rette for turisme, synker folketallet vårt. Så all denne tilretteleggingen gir kanskje fordeler med tanke på kortsiktig inntjening, men det bidrar ikke til vitale bygdesamfunn.

Treider mener det er særlig viktig å være oppmerksom på dette, siden det er så mange ting i samfunnet som fremmer sentralisering. 

– Vi trenger virkelig flere fastboende, for det vi egentlig skal bidra med på bygda, er jo mat, energiproduksjon og råvarer, sier hun. – Det er på et vis dét vi produserer. Kommunens arealpolitikk, som ensidig tilrettelegger for turisme, fremmer ikke disse tre sentrale tingene vi egentlig burde konsentrere oss om. Vi trenger nok turisme også, men slik det fungerer i dag, lever vi av veksten i turistnæringen gjennom å selge ut naturarealer. I den grad vi som bygdesamfunn bør delta i turistnæringen, bør vi gjøre det gjennom å selge opplevelser og lokal mat. 

Treider har lenge jobbet som lektor på en ungdomsskole i Ringebu. Hun sier det ville vært vanskelig å praktisere som landskapsarkitekt uten å måtte «bli med på utbyggingen av fjellet». Hun framstår som noe av en ildsjel, som involverer seg i enkeltprosjekter ved siden av lærerjobben. I forrige måned kastet hun inn en brannfakkel i Klassekampen og Gudbrandsdølen Dagningen om dette. Hun ønsker å få i gang en samtale om hvordan bygdene bør utvikles. 

Turismen tar naturen

Treider bekymrer seg over at arealene som brukes til turistutbyggingsprosjekter tar mer og mer av villmarka, og dessuten at det gjerne innebærer mer bilkjøring. I sum undergraver dette artsmangfoldet i naturen. 

– Det er egentlig veldig lite vi kan få gjort noe med, sier hun. – La oss ta Ringebu som eksempel. Vi er et såkalt miljøfyrtårn. Men det er jo bare tull! Vi bretter melkekartonger og sorterer søpla, og det er jo fint, det, men samtidig spiser vi opp utmarka. Det er svært lite hver enkelt av oss kan få gjort for klima og artsmangfold. Men som samfunn kan vi faktisk få gjort noe. Politikere har makt til å disponere arealet i kommunene sine i ganske stor grad. Det å ha reguleringsmyndighet er en kjempeviktig makt. Men det er en makt vi ikke bruker. 

Arkitektnytt intervjuet tidligere i høst landskapsarkitekt Rolf-Erik Poppe i forbindelse med konsesjoner til vindkraftturbiner i norsk villmark. Hans poeng var at kommunestyrene i små og mellomsmå kommuner er så ivrige etter å få inntekter at de sier ja til ethvert forslag om utbygging som vil gi penger i kassa. Kommunene har en vetorett overfor vindkraftutbygging, men det har ennå ikke skjedd at noen har brukt den. Treider kjenner seg igjen i dette bildet. 

– Det er akkurat samme problemstilling, sier hun. – Det er nok krevende for små kommuner å si nei til inntekter. Men sant å si, har jeg ikke all verdens tillit til noen av de politiske nivåene.

Treider tar til orde for at denne utviklingen må stoppe. Hun ønsker seg en utvikling av bygdene som mer likner byutvikling, og som kan appellere til nyetablerte familier og andre som i dag velger å dra til byen. 

– De fleste som bosetter seg her i Ringebu, for eksempel, er over seksti, sier hun. – Og det er naturligvis hyggelig, men det er nå en gang slik at det ikke er denne aldersgruppen som opprettholder den økonomiske produktiviteten. Vi trenger kule, unge og flinke familier. Yrkesaktive som bevisst velger en livsstil på landet. Jeg tror det er mange som kunne ønske seg det. 

Transformasjon, ikke nybygg

Hun peker på paradokset i at samtidig som det bygges mye nytt som er tilrettelagt for turister, er det mange sentrumsnære områder som ligger brakk. Dette krever imidlertid grundig planlegging. Treider beskriver en nyetablert bydel i Nord-Fron kommune som neppe kan tenkes å tiltrekke seg folk som ønsker å slå seg ned på landet. 

– Mange bygder har atskillig potensial til å øke folketallet, uten å måtte ta så mye som en kvadratmeter av urørt mark, sier hun. I Nord-Fron hadde kommunepolitikerne en enorm mulighet til å utvikle byen sin, men det er så skrekkelig at du kan ikke tro det, sier hun, og fortsetter:

– Man må nesten dra på befaring for å skjønne hvor ille det er. Det er bare svære, kjempedigre, helt flate industribygg, og det er ikke mulig å gå der i det hele tatt. De har ukritisk sagt ja til store butikker, ja, til hvem som helst som vil bygge, og slengt ut en tomt. «Vi har plass i massevis,» ikke sant. Du må ha bil for å komme deg fra det ene, svære butikkbygget til det andre. Det er ingen mennesker som er ute og går. Absolutt prototypen på hvordan vi ikke må planlegge et lite tettsted på landet.

Treider mener at initiativene til en moderne bygdeutvikling gjerne kan komme fra lokale, engasjerte innbyggere som henne selv. Hun foreslår en arkitektkonkurranse for Ringebu.

– Det ligger egentlig ekstremt godt til rette akkurat nå i Ringebu for å gripe sjansen, sier hun. – La oss bruke den store «Sagtomta» vår her i Ringebu til å lage et eksempel på hvordan den unge fremtidsrettede familien kan bo i fremtiden på bygda. Kjør på med en arkitektkonkurranse for å regulere et nytt boligområde som en del av den bittelille landsbyen vi allerede har, som enda ikke er ødelagt fullstendig av nye rare bygg, og der alle ting fremdeles er innen gangavstand. Det kan bli fint! Og la oss bare bli enige om at vi ikke skal bygge noe nytt i fjellet i det hele tatt.