Arkitektnytt

Landskapsarkitekter har mye å feire i år. Norske Landskapsarkitekter (NLA) fyller 90 år, og verdenskongressen for landskapsarkitektur (IFLA) arrangeres i Oslo i september. Det er også 100 år siden en egen utdanning for landskapsarkitekter ble etablert på Ås. Dette markeres med boken «Fem fortellinger om landskap», som gis ut av NLA. Vi slo av en prat med redaktør Ingrid Fallet, og spurte om hva boken inneholder.

– Boken tar pulsen på det som skjer i samfunnet og viser hvordan dette reflekteres i landskapsarkitekturen, sier Fallet. – Dette er ikke en fagbokbok kun for landskapsarkitekter. Vi har ønsket å lage en mer allsidig publikasjon som treffer bredere og som viser hvordan landskapsarkitekturen er viktig for oss alle. Den kan leses av studenter, kommuneansatte, faggrupper og forhåpentlig folk som så vidt har begynt å snuse på faget og kunne tenke seg å studere det.

I tillegg til redaktøren, som til daglig jobber i Sweco, har Ola Bettum, Marit Hovi og Solveig Langvad sittet i redaksjonen. Den er illustrert av Ole A. Krogness. Boka er på norsk, men med engelske sammendrag. Tittelen viser til bokens hovedgrep, der kapitlene, eller fortellingene, innledes av overgripende og analytiske essays, som sorterer landskapsarkitekturens virkeområder tematisk. Disse temaene er videre eksemplifisert gjennom presentasjoner av konkrete prosjekter. Boken samler prosjekter fra de siste 20 årene og står sånn sett godt til boken «Utestemmer», som tok for seg norsk landskapsarkitektur i årene 1900–1960. 

For mye trygghet

Så hva kan vi lese i «Fem fortellinger om landskap»? I Thea Kvamme Hartmanns tekst «Lekeplassen» finner vi følgende tankevekker: «Satt på spissen er [standardiserte lekeplasser] et resultat av at våre rasjonelle sider verdsettes høyere enn våre sansbare.» Kan redaktøren utdype?

– Det handler om hvilke verdier som er viktige når man lager landskap for barn, sier Fallet. – Det var vanskelig å finne gode barnehageprosjekter å presentere i boka, fordi barnehager er så like hverandre. Det var ærlig talt lite som skilte seg ut. Det er gjerne en krevende oppgave å lage en barnehage med særpreg, da man skal putte de samme funksjonene inn på et lite areal. Resultatet kan være barnehager som er lite stedstilpassede. Hartmanns tekst drøfter hverdagslandskapet, og hvordan spontanitet og egenart settes under press av verdier som handler om sikkerhet og forutsigbarhet. Lekeplasser og barnehager er fenomener som illustrerer disse dilemmaene godt. Det skjer færre ulykker. Men har vi mistet noe på veien?

Urbane landskap

Kapittelet «Store forandringer» handler om landskapsarkitekturens rolle i transformasjonsprosjekter, om hvordan megatrendene med urbanisering fører til endringer i begge ender av sentrum-periferi-aksen. Dette har naturligvis implikasjoner også for landskapsarkitekturen. Fallet sier at byer bygges om veldig raskt. I dag bygges det mye tettere, og man ønsker tilhørende grøntområder.

– Vi trenger gode måter for landskapsprogrammering, sier Fallet. – Både for det sosiale liv og biomangfoldet. Tidligere har kommunens parksjef fungert som premissgiver for grønnstruktur. I dag er det få norske byer som fortsatt har en parksjef, som i Stavanger. Vi burde ha flere. Kanskje den nye premissgiveren er en fusjon av den klassiske parksjefen og den moderne landskapsurbanisten?

Et eksempel som gjerne brukes på landskapsarkitekturens innflytelse på urban transformasjon, er fra 1982, da Bjarne Aasen og Jan Sigurd Østberg arrangerte konkurransen «Byen og fjorden – Oslo mot 2000», i samarbeid med Oslo Bys Vel og lokallaget i NLA. Konkurransen ga startskuddet for Aker Brygge, Fjellinjen og den senere massive utbyggingen langs strandlinjen i sentrale Oslo. Hvilke andre eksempler finnes?

– Vel, i mange av prosjektene som presenteres i denne boken, er landskapsarkitektene prosjekterende, og ikke premissleverandører, for eksempel i det offentlige, forklarer Fallet. – En av tekstene i boken handler om utviklingen av Moss. En av suksessfaktorene der har vært at det er én eier. Da er det langt enklere å få til de større sammenhengene. Fornebu er vel det beste eksempelet på at landskap har kommet først. Også der er det en mer oversiktlig eierstruktur og en mer bevisst byggherre. 

Tulipaner til alle

I kapittelet «Veldig små ting» skriver Ingrid Almaas om ordenes betydning for hvordan man oppfatter landskapet. 

Ting endrer betydning når de får et navn, sier Fallet. – Og hvilke ord vi bruker, har mye å si for hva vi ønsker å oppnå i et anlegg. Vann kan skvulpe, skvaldre, dryppe, renne, og så videre. Ordvalgene beskriver hvilke kvaliteter som kan oppstå i et prosjekt. Disse detaljene kan ha stor betydning. I det samme kapittelet beskriver Finn Rossing hvordan man har introdusert mange små grep som hatt stor effekt for byen. En veistrekning der det ble plantet en tulipan per innbygger som plutselig ble populær. Eller prosjektet «Bystranda» i Steinkjer, hvor de kjørte ut sand på et tidligere lite tiltalende sted mellom E6 og jernbanen. Folk begynte å samles, og bystranda har blitt til en populær møteplass.

Gåing er sunt. Men folkehelseperspektivet handler ikke bare om å gå tur i skogen, men om møteplasser der man kan samles, kirkegårder der man kan omgås, et sted man kan sitte, og snarveier i bynettet. Boken beskriver et prosjekt i Trondheim, som handler om snarveier. 

– Stier og smett kan ikke alltid reguleres, sier Fallet. – Men snarveier kan innlemmes i planprosessen. Det er synd hvis krav til universell utforming blir så rigide at vi ikke legger til rette for at folk kan finne sine egne veier gjennom byen.  

Kathrine Strøm mener i kapittelet om det grønne skiftet at begrepet nesten har blitt en klisje. Det brukes for løselig. Fallet sier at landskapsarkitekter alltid har vært grønne, men at det er kjensgjerning at faget er en del av byggebransjen, som står for enorme utslipp. 

– Det vi kan gjøre, er blant annet å bidra til gode mikroklimaer som kan samle regndråper, og å bidra til byplangrep som gjør det mulig å sykle, sier hun. 

Rainer Stange skriver om verdien av gatetrær. De tar opp regn og CO2, og de gir skygge. Når det gjelder Norges mest fancy gatestump, Dronning Eufemias gate, ser det ut til at gatetrærne var viktigere enn en fungerende sykkelvei. Litt synd?

– Ja, sier Fallet. – Man ser jo at det var ikke bra nok tilrettelagt for sykler. Nå bygges det vel om, enkelte trær skal flyttes. Gaten har jo vært under planlegging i lang tid. For ti år siden hadde man et annet perspektiv på sykling. I utviklingen av Bjørvika er gaten uansett et viktig prosjekt som myker opp en grå bydel, og er en tiltrengt grønn forbindelse i en ellers tett by.