Arkitektnytt

Hvis oppfatningen er at medvirkning ikke fungerer og det stilles spørsmål til hva formålet er, så betyr ikke det at metodikken er problemet. Det er bestillerens intensjoner og leverandørens evne til å tilrettelegge, utføre og forvalte resultatene som må settes i søkelyset.

Vårt mål med dette innlegget er ikke å overbevise om at medvirkning funker, men diskutere hvordan selve medvirkningen blir bestilt og utført. For, hvem sitter på beslutningsmakten og hvem har ansvaret for å forvalte resultatene videre i prosessen?

Et av de viktigste leddene i en medvirkningsprosess, som det ikke vies nok oppmerksomhet til, er metodene for overføring av resultater fra medvirkning til tegninger - slik Haugen og Sá Lima også poengterer i sitt debattinnlegg. Det er her det tverrfaglige samarbeidet skjer, og hvor en av medvirkningens styrker ligger.

En av mange utfordringer med medvirkning, er at de som gjennomfører selve medvirkningen ofte ikke er de samme som overfører resultatene til tegnebordet. Det er avgjørende at de som gjennomfører og forvalter resultatene fra selve medvirkningen er i tett dialog med de som skal overføre tekst til fysiske løsninger i hele prosessen. Overføringen må også være synlig og forståelig for de som har medvirket.

I dette overføringsleddet har både samfunnsviteren og arkitekten mye fortolkningsmakt over hvordan innbyggernes behov skal manifestere seg i det endelige resultatet. Vi må tørre å legge bort våre egne preferanser, og forfølge behovet til innbyggerne i hele prosessen. For når rapporten er levert, oppdraget er fakturert, er det her vårt ansvar som leverandører av medvirkningsprosesser egentlig slutter?

Vi må verdsette og bruke tverrfagligheten som skjer i medvirkningsprosessene til vår fordel, ved å forvalte resultater fra en medvirkningsprosess på en respektfull og uselvisk måte. Dette er avgjørende for både innbyggerne og prosjektet, for at medvirkningen skal treffe sin hensikt.

Det er viktig å diskutere og problematisere hvordan vi medvirker, og anvender metoder i et prosjekt. Men i dag opplever vi at hvordan selve medvirkningen gjennomføres holdes tett til brystet av de ulike leverandørene, fordi det behandles som en forretningshemmelighet? Eller fordi vi er konkurrenter, men finnes det da et reelt debattklima?

For nettopp hvordan vi rekrutterer, involverer og inkluderer innbyggerne er med på å avgjøre i hvilken grad folk kan bli med på å medvirke, og hvem. Medvirkning bør definitivt ikke slutte i første akt, men fortsette i andre akt som samskaping. Vi mener det er to tilnærminger for å øke innflytelsen, som i dag legges for liten vekt på i demokratiske arbeidsmetoder. De kan være med på å sikre at innbyggernes meninger blir reelt videreført, og ikke fortolket av samfunnsviteren og arkitekten.

En måte for å sikre at overføringen mellom tekst og tegninger imøtekommer innbyggernes behov, er å nettopp inkludere innbyggerne til å evaluere planene og tegningene som er basert på resultatene, altså samskaping. På den måten får man sikret at behovene imøtekommes, og at ikke feiltolkninger får leve videre i planene.

Neste tilnærming, er å ta deres innspill på alvor og teste dem ut, gjerne gjennom midlertidige tiltak. Dette gjør at innbyggerne opplever å bli tatt på alvor, og både innbygger og utbygger får erfart hvordan forslag kan fungere i praksis. Midlertidige tiltak må samtidig gjøres innen gode rammeverk, som er en helt annen diskusjon vi ikke skal gå inn på nå.

Disse tilnærmingene vil kunne gi innbyggerne en utvidet innflytelse på planprosjektet og sikre at deres behov blir dekket, som vi mener styrker både den økonomiske, sosiale og miljømessige bærekraften. I tillegg er det med på å synliggjøre resultater av medvirkningen underveis, i en årelang planprosess.

Vi vil oppfordre og utfordre oss som jobber med medvirkningsprosesser i å styrke den tverrfaglige tilnærmingen, for å sikre at vi skaper rom som er forankret i reelle behov, og ikke forvridde fortolkninger basert på egne visjoner.

Else Abrahamsen
interiørarkitekt MNIL MakersHub

Marie Hoelseth
sosiolog MakersHub