Arkitektnytt

I tråd med idealene som kan sies å ligge under en samfunnsvitenskapelig kritisk-orientert diskusjon (se Andersen & Lorenzen, 2021), forsøkte Astri Margareta Dalseide i A-lab og jeg å pirke litt i mye av det «hurrapratet» som ofte preger feltet medvirkning i stedsutvikling (se Arkitektnytt 2. mars 2022).

Med hurraprat, menes her at man løfter frem, eller heier på, for eksempel tiltak, verktøy eller løsninger, der man samtidig tar for gitt at det som foreslås er bra eller «funker» – som at ungdomsklubber forebygger kriminalitet eller at møteplasser er bra i «mangfoldige» nabolag. Dessuten benyttes ofte ord som «bærekraftig ...», som leseren skal ta for gitt beskriver noe fint eller ønskelig.

I likhet med mange andre pådrivere for «medvirkning», så dokumenterer ikke Bratseth og Sletner i sitt motinnlegg, hva «medvirkning» fører til. Ei heller kan forfatterne vise frem de antatte mekanismene når de konkluderer med at «medvirkning fungerer». Selv om Bratseth og Sletner hevder «at innbyggere får ta del i utviklingen direkte», etterspør jeg her dokumenterte effekter.

Senere i innlegget sies det også at de har sett «tydelig mange ‘gode’ eksempler på hva som skjer om man hopper bukk over medvirkningen.» Jeg skal ikke argumentere mot at for eksempel akebakke-saken på Tøyen med fordel kunne vært planlagt annerledes, der det å sjekke ut hva den lokale befolkningen ønsket, kunne vært hensiktsmessig. Likevel, vi vet ikke hva som ville skjedd her – eller i de andre eksemplene som nevnes – om man hadde hatt «medvirkning». Det kan heller ikke Bratseth og Sletner vite.

I en artikkel med Joar Skrede (2021) viser jeg til at man i planleggingslitteraturen finner en rekke bidrag om medvirkningens viktighet, men samtidig finnes det lite forskning på hva medvirkningsprosessene resulterer i, samt hva som kan tenkes å være fordelene og ulempene med medvirkning. Videre presiserer vi at «det er vanskelig å gjennomføre en komparativ studie av to eller flere sammenlignbare byer [eller prosjekter], der den ene er et resultat av omfattende medvirkning og den andre ikke.» Om man skal si noe om effekter av X, må man nesten ha et godt forskningsdesign, og det er heller ikke da gitt at man klarer å måle noe så vagt eller komplekst som virkninger av medvirkning.

Det er ikke plass til å gå inn på en detaljert diskusjon av Bratseth og Sletners neste eksempel her, men min tolkning av rapporten «Bokvalitet og høy tetthet» er at de ikke har data (eller analyser) som gjør at en kan trekke slike konklusjoner som Bratseth og Sletner her presenterer.

Bratseth og Sletner hevder så at «poenget med medvirkning er at kunnskap om stedet fra folk med ulike utgangspunkt er viktig for sosialt bærekraftig utvikling.» Heller ikke dette blir dokumentert. Ja, forskning, også fra Oslo, synes å peke mot at mange innbyggeres trivsel, tilhørighet og trygghet (som ofte blir koblet til sosialt bærekraftige nabolag/lokalmiljøer), ikke blir prioritert i særlig grad (se f.eks. Skrede og Andersen, 2022, også Andersen & Lorenzen, 2021 og Andersen & Skrede, 2017).

Når Bratseth og Sletner sier at «drømmen om et lekeslott, en kafé eller en benk under tak, er innspill som kan fortelle noe mer om befolkningens bakenforliggende sosiale behov» som så «må analyseres samfunnsvitenskapelig og forstås i sin kontekst for å bli brukbart i utviklingen», så spør jeg her: Hvem skal definere eller bestemme hva som er de sosiale behovene? Er vi ikke da tilbake til at det er noen med «makt», noen utenfor nabolaget, som avgjør (se også Dalseide, 2021)?

I våre ulike forskningsprosjekter, har vi sett flere eksempler på dette, altså at medvirkningen ikke er reell eller gir en målbar/materiell påvirkning. Er det da rettferdig å invitere folk til tidkrevende medvirkningsrunder? Jeg er fortsatt ikke overbevist.

Bengt Andersen, byforsker AFI OsloMet