Arkitektnytt

Den italienskfødte arkitekten Lina Bo Bardi ferdigstilte byggverket Casa De Vidro (på norsk oversatt til «Glasshuset») i Brasil i 1952. Bygget er et monument over modernistiske idealer, med klare, geometriske former og transparente, rasjonelle løsninger. Samtidig er den også et uttrykk for Bo Bardis egne visjoner om en arkitektur som er integrert i omgivelsene, som samspiller med naturen for å lære av dens iboende logikk og brutale form for rasjonalitet.

Når bygningen nå presenteres på Nasjonalmuseet–Arkitektur i museets Fehn-paviljong, skal den bidra til «en dialog mellom to arkitekter som aldri møtte hverandre», altså mellom Bo Bardi og Sverre Fehn. Casa de Vidro blir presentert med arkivbilder, fotografier fra huset slik det står i dag og fragmentariske 2:1-gjengivelser. Med både bilder og tekst har kurator Markus Richter iscenesatt en sammenligning mellom Bardi og hennes norske kollega, Sverre Fehn. Både formgivning og materialbruk vektlegges i presentasjonen av samspillet mellom de to verdenskjente arkitektene. Hva formålet er med denne dialogskapningen, er det derimot vanskelig å få tak på. 

Forenklende sammenstilling

I Fehn-paviljongen møter vi ikke en retrospektiv utstilling av Bo Bardis virke. I stedet er det en undersøkelse av selve byggverket Casa de Vidro. Huset, som ligger i utkanten av São Paulo, har på flere forskjellige måter blitt undersøkt og presentert de siste årene, blant annet i den verdenskjente kuratoren Hans-Ulrich Obrists gruppe­utstilling The Insides Are on the Outside (2013), som fant sted i selve huset.

Billedkunstneren Veronika Kellndorfer har gjennom flere utstillinger arbeidet med huset som fotograf. Hun er også til stede på Arkitekturmuseet, både med tidligere verker og med bestillingsverk laget spesielt for denne utstillingen. 

Fehns flyttbare veggmoduler, tegnet spesifikt for denne paviljongen, er for anledningen hentet opp fra kjelleren. De er stilt sammen med Bo Bardis kjente utstillingskonstruksjoner fra São Paulo Museum of Art (masp): Glass-staffelier montert i betongblokker. Mens Fehns kompakte veggmoduler er et konstant bakteppe for det utstilte materialet, hever Bo Bardis betongblokker de utstilte elementene opp fra gulvet og lar dem forbli uforstyrret av arkitekturen. Sammen brukes disse elementene til å fortelle historien om Casa de Vidro og Bo Bardis først virkeår i Brasil. Elementene viser også indirekte likhetene i tema og former hos de to arkitektene: samspillet mellom bygning og trær, betong som skulpturelt mat­eriale og transformasjon av eldre bygninger, samt begge arkitekters arbeid med utstillingsarkitektur. Men utstillingselementene er kun ett av mange hint om forbindelsene mellom de to arkitektene, forbindelser som virker mer iscenesatt enn dyptgående.

De mange sammenligningene oppleves tidvis som forenklende. I stedet for å underbygge potensielle spenninger mellom de to, spesielt når det gjelder filosofi og intensjoner, blir vi fôret med likheter i materialer og form. Det er vanskelig å få tak på hva utstillingen egentlig vil formidle med denne sammenligningen, og konsekvensen er at vi mister et mye mer interessant narrativ. Nemlig det som oppstår når Kellndorfer retter det fotografiske blikket sitt mot Casa de Vidro. 

Iscenesettelse i bygget form

Gjennom linsen til Kellndorfer blir Bo Bardis visjoner tydelige. Bygget gir oss konkrete eksempler på Bo Bardis ønske om å nærme seg naturen, samtidig poengteres den futuristiske og modernistiske utformingen gjennom Kellndorfers bilder. Glassplatene hun bruker til fotografiene understreker ikke bare materialbruken, men også Bo Bardis konseptuelle idé om at det å observere naturen kan gi oss klarhet. 

Markus Richter har invitert inn Kellndorfer slik at hun kan fortsette den dialogen hun tidligere har hatt med Casa de Vidro. I tillegg skal hun nå også fungere som en slags bro mellom Fehn og Bo Bardi. Men Fehn bidrar dessverre lite til selskapet som finner sted på Arkitekturmuseet. Det er heller ikke mye rom for oss som publikum i denne sammenstillingen når påståtte likheter overforklares og mates til oss.

Bo Bardi og Kellndorfer er her de erfarne samtalepartnerne og klarer på den måten å formidle mer dyptgående ideer enn det som kommer ut av iscenesettelsen av de rene, arkitektoniske sammenligningene.

Konsentrerte utsnitt

Det mest slående arbeidet i utstillingen er Kellndorfers skulpturelle gjengivelse av det hevede atriumet i det brasilianske glasshuset. Casa de Vidro er spesielt nettopp ved måten det spiller sammen med naturen rundt seg. Dette er gjort ved å reise byggverket opp på søyler, og ved å lage en lyssjakt i bygget som planter og trær vokser opp gjennom. Veggene i hulrommet er i likhet med mesteparten av eksteriøret i glass. Likeså består verket til Kellndorfer av glassplater, her med silketrykkede interiørfotografier av huset. 

De er plassert midt i Fehn-paviljongen i et 2:1 gjengivelse av tomrommet og er, slik som Casa de Vidro, løftet opp fra bakkenivå. Den grønne fargen verkene er trykket med, gjenspeiler naturen som omgir byggverket og gir oss en følelse av hvordan naturen som omgir huset, er del av både eksteriør og interiør.

I de konsentrerte utsnittene som er presentert i utstillingen, viser Kellndorfer hvordan Casa de Vidro bryter inn i et vilt landskap med sine rasjonelle former, mens landskapet selv stritter imot, omgir og tidvis ser ut til å overta bygget. I ett av Kellndorfers fotografier virker det som om Casa de Vidro nærmest skyter ut av det brasilianske regnskogslandskapet som en utenomjordisk form.

Verkene viser oss separate øyeblikk fra Casa de Vidro. I hvert av dem ser vi hvordan lyset understreker byggets transparens, vi zoomer inn på strukturene i huset, teksturene i den omkringliggende naturen og deres samspill med hverandre. Samtidig gjør verkene oss bevisst vår egen betrakterrolle. I stedet for å kun oppleve dem som utsnitt av et byggverk, krever de også en øvelse i å forsøke å forstå forholdet mellom natur, mennesket og bygget form.

I en utstilling der likheter mellom Fehn og Bo Bardi overkonkretiseres, redder dialogen mellom Bo Bardi og Kellndorfer samtalen. Her tilbys vi ikke konkrete svar, men får i stedet muligheten til å bruke vårt subjektive blikk til å fundere over arkitektens forhold til naturen som inspirasjonskilde og samtalepartner.