Arkitektnytt

Uformell levemåte

Det er mange grunner til at kinesiske arkitekter de siste årene har begynt å engasjere seg for Beijings hutonger, byens smale gater og smug som gjennomborer de massive kvartalene som den historiske bykjernen er bygget opp av. Langs hutongene finner man høye murer og porter med håndtak formet som dragehoder. Bak skjuler det seg tradisjonelle nord-kinesiske hus, som etter eldgamle formgivningsprinsipper er organisert etter himmelretningene og omkranser romslige innvendige gårdsrom.

Slik var det i hvert fall opprinnelig. Men hutongene er ikke levende museer, og ettersom mange av herskapshusene er hjem for flere, ikke fullt så herskapelige familier, er de bygget på og inn, og i murene har beboerne laget åpninger hvor de har presset inn små butikker og serveringssteder, eller bare satt inn vinduer for å få inn mer lys.

Hutongene har en karakter av midlertidighet. Det er ikke lagt vann og avløpsrør hit, i stedet er det satt inn offentlige toaletter på strategiske steder. Mange har bygget små vaskerom med vaskefat eller dusjer de fyller på selv. I gårdsrommene ligger det hauger av ting, samlet til senere bruk. Måten å leve på i hutongene er i høyeste grad uformell.

Økonomiske hindringer

Dagen før vi besøkte Co-Living Courtyard stakk vi innom et annet arkitektkontor som arbeider med arkitektoniske inngrep i hutongene, og som har transformert et gammelt hus i Dashilar til et kontorfelleskap, People’s Architecture Office (PAO). Zangfeng, som er en av partnerne i kontoret, fortalte oss om noen av utfordringene arkitektene står overfor. Den største handler om økonomi. De som bor i hutongene i dag er svært fattige, siden de ikke eier grunnen de bor på. Alternativene de har er å bli boende med den levestandarden de har i dag eller selge til myndighetene og flytte.

PAOs løsning har vært å tilby rimelige, prefabrikerte byggesett, plug-ins, som kan hjelpe folk å bli boende. En kompliserende faktor er strenge regler og myndighetskrav, som i praksis gjør det umulig å bygge noe nytt. PAO begynte derfor å definere det de gjorde som interiør, eller innvendig transformasjon, som kan utføres uten søknad.

Alternativ til boligblokker

ZAO/Standardarchitecture, grunnlagt av den internasjonalt anerkjente arkitekten Zhang Ke, har arbeidet med den samme problemstillingen en stund. Kontoret deres, som er et ombygd varehus hvor det arbeider rundt 20 arkitekter fra hele verden, er bygget på en av de få private tomtene i Beijing, eid av en slags mesén og bekjent av Zhang Ke som lar kontoret få dele tomt med sitt private bolighus. Kontorets arbeid i hutongene bunner i et ønske om å skape et alternativ til de ensformige boligblokkene som dukker opp over alt i Beijing.

Deres løsning for å bedre levestandarden i hutongene er det de kaller en inserted living prototype, en bo-boks med alle de mest nødvendige boligfunksjoner, som kjøkken, vannklosett, dusj, oppbevaring og seng som kan settes inn i eksisterende bygg.

I Co-Living Courtyard har kontoret forsøkt å bevare hutongenes åpenhet og felleskap ved å bygge om et tradisjonelt gårdsromhus. Når den opprinnelige klienten trakk seg, ble imidlertid ideen om at huset kunne brukes som bolig skrinlagt, og i dag brukes det som et arrangementslokale. Det er ikke lett å bevare intensjonene i hutongprosjektene.

Tomt barnebibliotek

Dette ser vi også når vi besøker kontorets barnebibliotek og kunstsenter i Dashilar, som blant annet ble vist fram på Venezia-biennalen, og som ble hedret med Aga Khan-prisen i 2016. Prosjektet svarer på mangelen på offentlige rom i Bejing, som er spesielt presserende i hutongen. Barnebiblioteket er et forsøk på å tilby barn et annet sted å leke enn de trange gatene hvor biler og elektriske scootere presser seg fram med kirurgisk nøyaktighet. Men når vi kommer dit er det bare ett barn der, og i gårdsrommet ligger pappesker og andre ting en eldre mann i nabolaget har samlet sammen i tilfelle han får bruk for det. Kanskje er vi bare uheldige med tidspunktet, men uansett er det et stykke igjen før livet i hutongene endrer seg drastisk på grunn av disse prosjektene.

Alternativer til gentrifisering

I Beijings framtidige masterplan, som ble oppdatert ved siste partikongress i oktober, ser framtidens bykjerne i Beijing ut til å bli et administrativt senter, og et sted for byråkrater og turister, mens det vest for bykjernen skal bygges en slags erstatningshovedstad. Myndighetene vil rydde opp i de sentrale hutongene og den uformelle livsstilen de representerer og beskytter.

Forandringer skjer hurtig og ofte uforutsett i Kina. For eksempel har den populære og gentrifiserte Wudaoying hutong forandret seg dramatisk bare det siste året. Over natten

har bevoktede byggelag, sendt av myndighetene, murt igjen åpningene i murene hvor beboerne har tjent til livets opphold. De opprinnelige beboerne må flytte, og unge entreprenører kommer inn. Hvilken pris har revitaliseringen av denne hutongen? Hadde det vært mulig å inkludere de nåværende beboere og bevart essensen i disse bomiljøene? Det er det man forsøker i Xicheng. Sentrale myndigheter bestemmer retningen, men utviklingen går sakte nok til at arkitekter og andre får spillerom til å utvikle eksempler på hva som kan skje i framtida.

En ting er sikkert, Beijing har lite å tjene på at hutongene blir omformet til gigantiske, disneylandliknende bydeler for turister. I vår del av verden har vi for lengst vært gjennom den samme utviklingen, med en forvitring av uformelle strukturer i framskrittets og effektivitetens navn, med det resultatet at vi ofte finner oss selv håpløst sårbare for samfunnsmessige, økonomiske og miljømessige forandringer. Gjennom møteplasser som kinesisk-norsk arkitekturforum har vi mulighet til å lære av hverandre, før det er for sent.