Om Satori, wabi og japanernes forhold til naturen
Fra papirutgaven Arkitektnytt 04 2017
Kanskje at vi er de eneste besøkende, fordi vi passet på å komme akkurat når museet åpnet, siden det vanligvis er kø for å gjøre alt i Japan.
Men kanskje har det også noe med arkitekturen å gjøre. Kanskje skyldes det klukkingen i vannet eller hvordan trærne som brer seg over muren på andre siden av vannspeilet skaper et skyggespill på den hvite betongen, et skyggespill som vender seg om og gjentar seg på vannflaten. Her møter menneskets enkle og abstraherte former den komplekse og uhåndgripelige naturen, og skaper en bro mellom det ukjente inne i oss og det uforståelige utenfor oss.
Hva skyldes denne fasinasjonen for den japanske arkitekturen, slår det oss, og hva forteller dette om oss selv? Hva er hemmeligheten bak den ofte overmenneskelige skjønnheten man møter i Japan, en trang til estetisk fullkommenhet som fikk Anne Marie Levy, en norsk fransklærer som skrev om sin opplevelse av å bo i Japan på 60-tallet, til å utbryte: «Vi skulle egentlig alle sammen begå høytidelig selvmord og la landet og tingene være igjen alene, befolket av tause, svevende ånder.»
Japan er trolig det landet i Asia som har vært mest studert av norske arkitekter. Japansk estetikk, håndverk og kjærlighet til naturen har fasinert Vesten helt siden amerikanske krigs- skip på midten av 1800-tallet tvang landet, som av frykt for indre splid hadde isolert seg fra resten av verden i 250 år, til å åpne grensene sine. Resultatet var en kulturutveksling som er langt utenfor rammene til dette reisebrevet å redegjøre for, men som har lagt mye av grunnlaget for moderne nordisk arkitektur.
En helt sentral skikkelse i formidlingen av japansk kultur til Vesten har vært D.T. Suzuki (1870- 1966), som gjennom sitt vennskap med kjente europeiske og amerikanske intellektuelle popu- lariserte zen-buddhismen i vår del av verden. Zen er ifølge D.T. Suzuki nøkkelen til å forstå japansk kultur og estetikk, og det er derfor ikke så rart at det nettopp er i D.T. Suzuki-museet, tegnet av Yoshio Taniguchi, at vi begynte å reflektere over hva vi som norske arkitekter kan lære om oss selv av vår fasinasjon for japansk estetikk.
Vi skal ikke her gå inn på hva Zen er. «Zen er zen», som en kjent zen-buddhist en gang sa. Men for denne tekstens formål kan vi nøye oss med å konstatere at målet med Zen, Satori, handler om å være tilfreds i seg selv og verden som den er. Våre konseptualiseringer og trang til abstraksjon er den største hind- ringen på veien til Satori. Når man forstår trangen japanerne har til å unngå å belemre seg med enda større skylapper enn vi allerede har på veien til Satori, er det lettere å forstå alle elementer av japansk kultur og estetikk. Mens vi i Vesten har vært opptatt av å over- vinne naturen, har man i Japan, i det minste tradisjonelt, vært opptatt av å leve med den.
For å sette det på spissen, bygger vi i Norge passivhus, mens man i Japan aksepterer livet i sitt trekkfulle hus så lenge man får sitt daglige glovarme bad. Så når et tradisjonelt japansk måltid ofte kan være krevende for en nordmann, både for ganen og øynene, handler det om å ikke frata oss gleden av å oppleve hvilke skatter skogen og havet rundt oss har å by på, om det så innebærer å slurpe tentakler eller å drikke en suppe som føles som å dykke hodet ned i en froskedam.
Zen har bidratt til at wabi, som vi her godt kan oversette med nøysomhet, har blitt internalisert i japansk kultur. Wabi handler om å føle tilstedeværelsen av noe veldig verdifullt i seg selv, og sin opplevelse av verden, som overgår tid og sosial status. Det handler om å være tilfreds med lite, noen selvplukkete grønnsaker fra hagen eller det å ta seg tid til å sitte ned og lytte til lyden av regnet som faller. Å se verden som den er med alle sanser, og føle seg hjemme i den.
Et helt konkret eksempel på hvordan zen kommer til uttrykk i den japanske arkitekturen, er organiseringen av rom i tradisjonelle japanske hus, der det alltid er en innebygd nisje i veggen, en såkalt toko eller tokonoma. Tokoen brukes til å vise frem et kunstverk eller en sesongblomst eller kvist i en vase. Den er først og fremst et funksjons- løst tomrom man kan fylle med en del av naturen, slik at den kan bringes inn i huset og kontempleres over. I designprosessen bak D.T. Suzuki-museet var arkitekten nett- opp opptatt av betydningen av toko- nomaen, og brukte denne måten å organisere rom på til å la besøkende kontemplere over D.T. Suzukis livsverk, naturen og seg selv.
Kanskje skyldes nettopp vår fasinasjon for den japanske arkitekturen at den forsøker å skape rammer for en harmonisk opplevelse av naturen, både i og utenfor oss selv. Mange arkitekter i dag prøver å etterlikne naturens kompleksitet ved hjelp av dataprogrammer, og komplekse menneskeskapte systemer. Det man glemmer, er at det er nettopp den enkle abstraksjonen i møte med naturens kompleksitet som gjør oss oppmerk- somme på vår plass i verden. Det er ingenting unaturlig ved arkitektur preget av strenge geometriske former som sirkler, trekanter og rektangler. Kanskje hjelper nettopp disse rene, abstraherte formene oss å se naturen som den er? Det er når vi skaper et kunstig habitat for oss selv, og prøver å erstatte naturens kompleksitet med en menneskeskapt abstraksjon at vi mister grepet om virkeligheten.
Når vi hører duringen til ventilasjonsanlegget heller enn regnet som slår på taket, når vi ser en bar gipsvegg heller enn kvisthullene i bjelkene i taket over oss, når hagen blir et sted å sikre seg flest mulig soltimer uten å få jord mellom tærne heller enn et sted å kontemplere over naturen, og utsikt ikke lenger handler om hva du ser men hvor mye og hvor langt du ser, da står vi i fare for å stenge vinduet til verden utenfor, og dermed inn i oss selv. I Japan er det ikke vanskelig å se at dette ikke handler om moderne eller tradisjonell arkitektur, om betong eller tre, om rettvinklet eller «organisk», det handler om vårt forhold til naturen, både utenfor og inne i oss selv.