Arkitektnytt

9. juni åpner Nasjonalmuseet arkitektur igjen dørene for en begivenhet som bare finner sted hvert femte år, nemlig utstillingen der norsk samtidsarkitektur fanges i flukten. I år er tittelen «Et sted å være», der 25 prosjekter er fordelt på fem kategorier, der målet er å vise frem …  ja, hva er det som skal vises frem, egentlig?

Arkitektnytt tar spørsmålet til Markus Richter, Nasjonalmuseets kurator og ansvarlig for årets utstilling.

– For det første, hvem er det som bestemmer hvem som er med, og hvem som ikke er det?

– Jeg hadde hovedansvaret. Det har vært flere varianter tidligere, med både eksterne og interne fagpersoner, og de første utstillingene hadde til og med en skikkelig jury. Men nå tenker vi at museet har et kuratorisk ansvar. Det sier Markus Richter, kurator ved Nasjonalmuseet.

Han forteller at Et sted å være er utført av ham selv, sammen med en kjernegruppe bestående av avdelingsdirektør Nina Berre, prosjektleder Cathrine Furuholmen, og kommunikasjonsansvarlig Anne Marit Lunde.

– Det betyr ikke at vi har sittet og tenkt helt isolert, vi har tvert imot brukt tidligere utdelinger av priser og omtale av prosjekter i Arkitektnytt og ArkitekturN aktivt. Og basert på dette arbeidet, kom jeg opp med en struktur, med fem forskjellige kapitler.

– Mange vil bry seg mest om det som ikke er kommet med. Er ikke for eksempel Oslo tungt overrepresentert? Bergen har på sin side ikke et eneste prosjekt?

– Nei, Oslo er ikke overrepresentert, men som du ser av listen, har vi tatt med to store prosjekter, Regjeringskvartalet og Fjordbyen, med flere underprosjekter. Vi kan ikke lage en utstilling om samtidsarkitektur og ignorere disse, det går ikke.

– Internasjonale arkitekturpriser pleier også å ha med egne kategorier for forretningsbygg, kontorer, helseforetak, utdanning og andre store bygninger. Her er det ikke noe slikt. I stedet er to av fem kategorier «små hus» og «bittesmå hus»?

– Ja, altså, hvor skal jeg begynne for å svare skikkelig på det? Min sjef Nina Berre spurte meg om jeg hadde lyst til å lage denne utstillingen. Og det er en ære, sam- tidig som jeg tenkte at dette ikke er så interessant. For hvilken relevans har det egentlig å snakke om norsk eller nasjonal arkitektur i vår tid.

Richter sier at det i Tyskland, der han kommer fra, ikke finnes noen diskusjon om «hva som er tysk arkitektur». Men at han i løpet av fem år i Norge har merket at denne tenkemåten er reell og levende her.

– Og siden dette er noe dere har gjort siden 1976 gjennom dette utstillingsformatet, fant jeg allikevel noe som interesserte meg. For hvordan kan man best mulig følge opp den spesifikt norske tradisjonen?

– Og svaret på det er altså ikke «kommersielle» prosjekter som boliger i Nydalen, Statoil-bygget på Fornebu eller hotellene på Tjuvholmen, selv om dette representerer hus det bygges veldig mye av akkurat nå?

– Altså, det jeg har gjort, er å se på de kommersielle kontorbyggene, og sett på hva som er spesielt med dem. Ikke hva som er bra eller dårlig. Jeg har snarere spurt: «Kunne ikke dette også vært i Berlin?»

– Så det handler om det typisk norske?

– Det er selvsagt en videreføring av det som er gjort tidligere. Det er en bestemt tradisjon vi forfølger med denne utstillingen. Samtidig som jeg mener at det finnes en fornyelse i denne tradisjonen. Ta for eksempel bærekraft. Kortreiste materialer har lang tradisjon i Norge. Nå er det en arv som forvaltes aktivt og videreføres i nye former, fortsetter Richter.

Han sier at A-labs kontorbygg på Fornebu ikke har en viktig forbindelse med denne måten å lese historien på.

– Det er ikke en negativ vurdering, la meg understreke det igjen. Jeg sier ikke at det er dårlig arkitektur. Men det passer ikke inn i utstillingskonseptet.

– Men du sier at det finnes Norsk arkitektur som er mer norsk enn annen norsk arkitektur?

– Nei! Og det er farlig å si noe feil her. Du vet hvordan det er. Nei, jeg vil heller si det slik som at jeg håper at mitt utvalg fungerer i den nasjonale konteksten.

– Men er det ikke et paradoks at dette skal være hus som er typiske for en norsk tradisjon, mens de boligprosjektene som er valgt alle er sjeldne boligprosjekter med en sosial profil som er særdeles utypisk for hvordan vi tenker bolig i Norge?

– Ja, det er riktig, det finnes bare disse tre i hele landet. Men utstil- lingen skal også bli del av en diskusjon. På den ene siden best practice, på den andre siden åpne spørsmål, som hvorfor det ikke finnes så mange prosjekter i Norge som har mer avanserte perspektiver rundt dette.

– Og det er faktisk en kollektiv tanke rundt dugnad og fellesskap rundt det å bo som er, om ikke norsk, så i alle fall skandinavisk, avslutter Richter.