Arkitektnytt

KOMMENTASJE: Blant de mange arkitektur-relaterte innslagene på årets Arendalsuke, var gårsdagens debatt et avgjort høydepunkt. På papiret. Dette var rosinen i den arendalske arkitekturpølsa, med Åse Kleveland som «headliner», Kjetil Trædal Thorsen som supplerende trekkplaster, og en rekke andre debattanter, til sammen ni taleføre politikere, arkitekter og en dansk museumssjef med ambisjon om å «løfte» hele Norge fra sitt skifermonster på Vestbanen. 

Det startet med en halvtime Åse, intervjuet av Aasheim, fornavn Erik. Åse Kleveland, arkitekturpolitikkens landsmoder, startet kveldens fortelling på slutten av 80-tallet, før hun ble kulturminister, og da både kultur og arkitektur hadde status som et stykke Brie, en liten trekant i en stor, rund samfunnsost. Kleveland ville at kulturen skulle få sin rette plass, som en «dimensjon i all samfunnsutvikling». Hun startet derfor en «suppeklubb» med noen guttevenner, blant dem Peter Butenschøn, og planla noe de ønsket å kalle Norsk form.

Så en dag ringte Gro og spurte om Åse ville bli minister. Resten er historie, og det er en historie som har gjort Kleveland til arkitektenes skytsengel. Selv ønsker hun ikke å ta æren for alt som ble utløst da hun ble statsråd. Hun mener politikk er å handle når det oppstår momentum. På begynnelsen av 90-tallet hadde Muren falt, og så videre, og det var ikke så mye som skulle til å for skape begeistring. 

Og hvordan får man kjempet for arkitekturen når man er staten? Jo, man spør: Hvem har staten innflytelse på? Og svaret er: Staten har innflytelse på staten. Og det skjer mye i staten, man kan fremme arkitekturen overalt, det er bare å sette i gang. Dessuten hjalp det med OL på Lillehammer. Åse hadde et interdepartementalt utvalg, pengene satt løst, og de skulle sørge for fest og etterbruk. Kleveland mente det var en drøm for en politiker å ha OL som en «testbed» når man har ambisjoner om å gjøre arkitektur og design synlig i samfunnet. I kjølvannet kom Gardermoen, Rikshospitalet og andre prosjekter som er relativt synlige. 

Hva synes så Kleveland om dagens arkitekturpolitikk? spurte Aasheim mot slutten. Jo, arkitekturen kan ikke være et lite spesialområde, politikken må gjenspeile hvor viktig arkitekturen er for samfunnsutviklingen på alle områder. Man må ha sterke, gode arkitekter som sitter i viktige posisjoner, og som gjør arkitekturen til noe mer enn næringspolitikk. For øvrig ønsker ikke Åse Kleveland å «være en dame i hornet på veggen som sier alt var bedre før».

 Tre politikere på scenen

Etter historiehalvtimen trådte tre politikere opp på Arkitekturscenen i Arkitekturgata i Arendal: Liv Kari Eskeland (H) og Siri Gåsemyr Staalesen (Ap), begge på Stortinget, og Oslos byråd for byutvikling, Hanna E. Marcussen (MDG). Der skulle de bli sittende i en drøy time og svare på spørsmål, mens de med jevne mellomrom blir utfordret av små foredrag fra arkitekter i tunge posisjoner.

Alle tre snakket varmt om arkitekturen, særlig om sine egne partiers innsats og ambisjoner på feltet. Staalesen kunne speile seg i glansen av mor Åse, mens Eskeland automatisk blir assosiert med en regjering som mangler en Kleveland på arkitekturfeltet. Markussen snakket om Oslo-byrådets satsing på en rekke felt, der mye kan løses med god arkitektur.

Les Italo Calvino

Snøhetta-sjef Kjetil Trædal Thorsen var den første som skulle utfordre politikerne. Han ønsket å snakke om Snøhettas erfaringer «på verdensbasis». Vi er ferdig med å lage vegger og tak for å holde folk tørre og varme. Vi er ferdig med å gjenbygge landet. I dag bygges det fortere og mer enn noensinne, over 50 prosent bor i byer, 40 prosent av globale utslipp kommer fra byggeindustrien, 70 prosent av dette kommer fra byene, som dekker én prosent av jordoverflaten. Thorsen oppfordret politikerne, og alle oss andre, til å lese FNs Habitat-nettside jevnlig, for å holde oss oppdatert på det urbane. Og vi bør lese Italo Calvinos roman «Usynlige byer», der italieneren skriver at byen er summen av de tilbud du aldri får brukt. 

Vi mennesker har vanskelig for å forestille oss framtida, sa Thorsen, så vi klamrer oss fast i de byformer vi er vant til, og har lært å elske. Den finnes ingen apolitisk arkitektur, og når vi forsvarer kvartalstrukturen som bytypologi, forsvarer vi Christian Kvart. Vi forsvarer eneveldet. Har sosialdemokratiet skapt en egen bytypologi? Nei, mener Trædal, og det skyldes konservative krefter. Han ønsker seg flere demokratiske bytypologier. Arkitekturen er preposisjonenes kunstform, der menneskene plasseres i, over, under, på og mellom sine bygde omgivelser. 

Snøhetta-sjefen er innom mye i sitt innlegg. Form follows environment. En ny arkitekturpolitikk behøver nye prototyper for byen. Det må settes av penger til å måle effektene, noe Snøhetta allerede har begynt med, og som Thorsen snakker om i siste utgave av Arkitektur N. Dessuten kommer 5G-nettet til å gi en sann demokratisering i byene, hvis det ikke går fullstendig galt i stedet, og innbyggerne forsvinner inn i en digital drømmeverden. Vi må se til Frankrike, der man har avskaffet helgekulturen: alt kan skje, hele uka. Slik bør Norge bli, preget av en Calvino-inspirert bykultur, der tilbudet er så stort at du ikke får besøkt alt. 

Hanna Marcussen var ikke helt enig i at man som tilhenger av karréformen automatisk ble en forsvarer av eneveldet. Kvartalsstrukturen har fungert over tid, mente hun, og ingen protesterte.

Kloke folk etterlyses

 Neste utfordrer var Maria Molden, Bergens byarkitekt, som snakket varmt om helhetlig arkitektur. Vi bruker milliarder, men vi klarer i for liten grad å sikre gode rom for mennesker. Hun trakk fram en barnehage i Japan, der barna løper fire kilometer på det smultringformede, lekevennlige taket før lunsj. Dette får man til med fokus på mennesket, fokus på helheten. I stedet er dagens byggebransje her hjemme mer «hysterisk» opptatt av bitene enn noensinne. Vi må derfor jobbe for at to pluss to skal bli fem. Og vi må lære av København, der man vil at folk skal være 20 prosent lengere ute i byrommene enn i 2015. Det vil skape bedre folkehelse, gi mindre kriminalitet og være bra for næringsliv og innovasjon. Vi trenger kloke folk som ser gode sammenhenger, sa Marie Molden. 

Liv Kari Eskeland fra Høyre, fortsatt på scenen samme med de to andre politikerne, oppfordret arkitektene til å tenke på «den makten dere har til å lage de gode byggene for oss». Arkitektene må være modige og stå opp mot bestillere som ikke alltid vet sitt eget beste. Dessuten må man huske at innbyggerne er glade i byene sine. De har en drivkraft og et engasjement som ikke blir tatt godt nok vare på. 

Doga-sjef Tor Inge Hjemdal snakker deretter om ståa i kommunene, der man blant annet mangler 600 planleggere, for ikke å nevne at det behøves flere arkitekter. NAL-president Aleksandria Algard snakket i sitt innlegg om hvordan det tenkes riktig rundt i byene våre, men det handles ofte uklokt. Derfor får Østfold et digert sykehus på landet, midt mellom byene, og Stavanger er i ferd med å begå samme feil. I Arendal bruker hjemmehjelpen halve dagen i bil fordi byens 90-åringer bor i eneboliger spredt over et stort område.

Debatten kom sent

 Etter en drøy time med politikere og innlegg, var det igjen tid for sceneskifte. Ut med politikerne, inn igjen med verdensarkitekt Thorsen fra Karmøy, denne gang for å diskutere de store kulturinstitusjonenes plass i byutviklingen med Karin Hindsbo, sjefen for det nye Nasjonalmuseet. 

Hindsbo synes den heftige debatten rundt det nye museet er «helt nydelig» og vitner om stort engasjement. Programleder Aasheim spurte henne om hvordan man kan få «maks ut av museet som byutvikling», hvorpå Hindsbo snakket om «svært mange ulike rom», takterrasse med flott utsikt, bibliotek og store vrimleområder. Med andre ord, det er ikke så mye å si om museets bidrag til byutviklingen. 

Hva synes så Thorsen om det nye museet? Vel, han kunne snakket mer positivt om arkitekturen, hvis det var det han ønsket. Debatten kommer litt seint, sa han, og nå skal bygget fylles med innhold, noe som vil gjøre det viktig, uansett, på samme måte som en gammel svømmehall kan bli et viktig museum når det fylles med innhold.

Tenker Snøhetta annerledes når store kulturinstitusjoner skal tegnes, spurte Aasland. Ja, ikke minst fordi man møter en annen type åpenhet på andre siden av bordet, enn hvis det handler om et kontorbygg. Oppdragsgiverne er klar over samfunnsoppdraget, at de skal skape et bredt tilbud til befolkningen. Thorsen snakket om den store diskusjonen i museumsverdenen der ute: Skal museet lukkes om seg selv, eller være åpent? Målet må være en intim forbindelse mellom publikum og institusjonen. 

Hindsbo ble spurt om arkitekturens rolle i det nye, omorganiserte Nasjonalmuseet, og sa at arkitekturen skal være en likeverdig disiplin. Hun nevnte flere ganger at hun ønsker å løfte fram forskningsprosjekter. Dessuten kan man bygge hele gater i den enorme glasshallen, tidligere kjent som alabasthallen. Og museet skal løfte kulturen, som igjen løfter hele Norge. Da gjenstår det bare å se hvordan det blir i praksis, trolig en gang i 2020.