Arkitektnytt

Blakstad Haffner Arkitekter har nettopp vunnet en konkurranse for en forskningspark i den kinesiske byen Nanjing, halvannen times togtur fra Shanghai. Oppdragsgiver er lokale myndigheter. Forskningsparken skal blant annet huse klimavennlige industrier og utgjør en del av en grønn storbykorridor. Den vil bli på om lag 250 000 km², altså godt over dobbelt så stort som Regjeringskvartalet. Erlend Blakstad Haffner og Bjørn Cappelen forteller at invitasjon til konkurransen kom gjennom årelang kontakt med kinesiske forbindelser.

– Jeg har gode relasjoner til en del akademikere på Tsinghua Univerisity, og jeg har vært der før, sier Haffner. Vi har holdt kontakten varm. Ære er veldig viktig i Kina. Trynefaktor ser også ut til å være viktig.

Kontaktnett betyr alt

Cappelen og Haffner forklarer at kontakten med Kina ble etablert gjennom Cappelens samarbeid med den norskamerikanske arkitekten Peter Pran, og at de hadde et delt ansvar i arbeidet med Telenors hovedkontor på Fornebu. Pran har gjort flere oppdrag i blant annet Shanghai og Nanjing og er ganske stor i Asia.

– Pran har et stort internasjonalt kontaktnett, sier Haffner.

– For tre år siden gjorde jeg et konkurranseprosjekt sammen med hans kontor, og fikk en god relasjon til hans kontakter der nede. Så når forskningsparken skulle planlegges, kom det en henvendelse fra kineserne med et ønske om at vi kunne bidra inn i dette prosjektet.

Et eksportprogram for norsk arkitektur ble nylig lansert av Doga og Innovasjon Norge, med støtte fra næringsdepartementet og kulturdepartementet. De to arkitektene mener et slikt program kan ha mye for seg, men at det neppe vil kunne bidra til at norske arkitekter umiddelbart vil kunne få oppdrag i Asia. Haffner mener det er viktig med et langsiktig perspektiv.

– En sånn prosess tar lang tid, hevder han.

– Vi står på skuldrene til Peter Pran og til Bjørn, og videre har vi opparbeidet en direkte relasjon og et akademisk kontaktnett. Man skal ha en grunnmur for å lykkes i Kina. Det skal mer til for å få et prosjekt enn et knips med fingrene.

– Sånn sett har vi en helt annen inngang enn dem som kommer via det offentlige eller en slik eksportsatsning, forklarer Cappelen.

– Vi har informert Næringsdepartementet om at vi vant, og de syntes det var hyggelige nyheter, selvfølgelig.

Eksporterer sosiale strukturer

Et av kravene i konkurransen var å tilrettelegge for spontane møter, ansikt til ansikt-kontakt og uformell kunnskapsoverføring. Cappelens arbeid på Telenors hovedkvarter har et lignende formål, og dette har vært et utgangspunkt for løsningsdiagrammet til forskningsparken i Nanjing. Blakstad Haffner Arkitekter har tidligere gjort et prosjekt med forsamlingslokaler på Utøya som har søkt å tilrettelegge for sosiale praksiser. I tillegg er det allerede en viss eksport av norsk miljøteknologi til Kina. De to arkitektene mener disse faktorene har spilt inn.

– Oppdragsgiverne var oppmerksomme på prosjektet på Utøya, sier Haffner. – Det var en kompleks prosess der det helt sentrale var forvaltningen av individene. Prosjektet har fått noe anerkjennelse akademisk, blant annet i Beijing. Da de ba oss komme med et forslag, var det fordi de visste vi hadde et fokus på menneskenes behov, at mennesket kommer før objektet.

– Man oppfatter gjerne Kina som et land med en kollektiv kultur, forklarer Cappelen.

– Så for noen kan det komme litt overraskende at kineserne setter individet i fokus. Vi har kanskje en oppfatning av at de opptrer i flokk. Men vi tror at vårt innspill, der vi prøver å skape identitet for den enkelte i en stor struktur, var noe som vant gehør i denne konkurransen.

Må akseptere annen type kommunikasjon

Med tanke på miljøtiltak ser arkitektene det som svært interessant å kunne bidra til den retningsendringen Kina har definert den siste tiden. De mener Kina nå spiller en sentral rolle etter at USA mer eller mindre har meldt pass i problematikken rundt klimaendringer. Forhåpentlig kan dette prosjektet være et bidrag.

– Dette er viktig, fastslår Cappelen. – Det kan ikke være et hvilket som helst byggeprosjekt. Det må ha en høy standard med tanke på fotavtrykk og bærekraft. Og det har vi ivaretatt, så langt det lar seg gjøre på dette nivået. I samarbeid med Gether AS har vi foreslått energiløsninger som er ganske avanserte og til dels ambisiøse. Vi skal bidra til å bli kvitt energi produsert av kull, som Kina har mye av, forklarer han.

– Prosjektet tilrettelegger for spontane møter og uformelle forbindelser. Men er dette prosjektet i seg selv preget av spontanitet og sosial flyt? Det er jo en stor geografisk avstand mellom Oslo og Nanjing?

– Vi har jo vært der, og jeg har vært der tidligere, sier Haffner. – Den lokale kontakten her har vært pleiet over lengre tid, med kontakt og eposter. Foreløpig har vi vært i en tidlig fase, som jo er mer innadvendt. Når vi nå går inn i fase to, blir jo deres rolle mer sentral, det er de som skal levere de tekniske tegningene for prosjektet som sådan. Da blir det viktigere med løpende kontakt. Vi kommer til å ha en av våre ansatte der som snakker språket og holder kommunikasjonen åpen.

Haffner beskriver et marked som er mindre lesbart og mindre transparent enn hva han skulle ønske seg. Det er veldig kort vei til beslutningen. Arkitektene holdt en presentasjon for et panel av tekniske sjefer, lokale arkitekter og beslutningstakere. De brukte bare tjue minutter på å gi klarsignal.

– Det er fascinerende at de bestemmer seg så fort, sier Haffner. – De har ikke noen tvil. De har et mandat, og så sier de ja. Hele kommunikasjonsformen er annerledes enn det vi er vant til. Det kan oppleves frustrerende, men man bare akseptere at det er en annen arbeidsmåte, der programmet ikke er så tydelig definert som det vi er vant til hjemme.

2017: Året vi får kontrakt

– Det verserer historier om at når kinesere går til anskaffelse av prestisjetung og spektakulær arkitektur, vil de gjerne ha et europeisk eller amerikansk kontor til å gjøre det. Det er som om det tilfører et lite dryss av storhet eller vestlighet. Var dette tilfelle her?

 – Ja, det er et viktig moment, bekrefter Haffner.

– Det er jo en grunn til at de har henvendt seg til utlandet. Vi har i praksis ikke konkurrert med noen kinesiske kontorer om dette.

– Diplomatiske forhold mellom Norge og Kina har vært beskrevet som iskalde siden Liu Xiaobo fikk Nobels Fredspris i 2010. I løpet av året har tonen blitt mildere, blant annet etter Erna Solbergs sjarmoffensiv. Er dette noe arkitektene har merket?

– Tja, vi fikk jo dette prosjektet her ganske umiddelbart etter at det åpnet seg, da, sier Haffner.

– Jeg tror ikke det har hatt noe å si, protesterer Cappelen.

– Hvorfor ikke? I forrige fase var det et prosjekt direkte gjennom Peter Pran, som er amerikaner, argumenterer Haffner.

– Men i denne situasjonen er det jo ikke han som er kontraktspartner. De vet jo godt at dette er et norsk kontor, og det uttrykte de også sterk interesse for under presentasjonen. Man merker en mildere tone i andre bransjer også. Og kinesisk turisme til Norge har begynt å ta seg opp igjen.

Arkitektens dilemma i utlandet

Et trekk ved kinesiske myndigheter er at de liker å ha oversikt over hva folk foretar seg. Mange utlendinger har opplevd å bli overvåket. Hva tenker Haffner og Cappelen om dette? Skal man passe litt på hva man sier? Tror de for eksempel at dette intervjuet kommer til å bli lest av folk på ambassaden?

– Det tror jeg gjerne, sier Haffner. – Men jeg ser ikke noe galt i det. Jeg har ikke noe å si til det, egentlig.

– Det er jo arkitektens dilemma, hevder Cappelen. – Hvem bygger man for? Hva er de vi forholder oss til etisk? Er vi naive, eller hva er vi? I hvilken grad skal man engasjere seg i Kina uten å ta med seg politikken og komme med noe slags statement? Dette er vanskelige spørs- mål. Vi har valgt å ikke berøre det.

– I akkurat dette prosjektet synes jeg det er helt uproblematisk, framholder Haffner. – Jeg mener det ikke er på sin plass. Jeg ser ikke på det som min oppgave å diktere hvordan de lever sine liv. Jeg synes det blir for enkelt og naivt å skulle proklamere et levesett for en kultur som er veldig ukjent for meg. Så jeg synes ikke jeg kan gå inn og definere at det livet jeg lever er riktig for en annen person. Men jeg kan si at det vi har prøvd å bidra med er gode arbeidsplasser, et godt sted å jobbe og et godt sted å være. Og det er jo en ambisjon vi har for alle prosjektene vi gjør.