Hva er god arkitektur?
Fra papirutgaven Arkitektnytt 05/2017
«Den som lar kunnskap gå foran det å se, kan ikke oppnå fornemmelsen av skjønnhet. Evnen til å se trenger inn til det indre, mens kunnskap er en kretsing rundt det egentlige. For å forstå skjønnhet skal man la intuisjonen arbeide, før man begynner å bedømme. Å ha funnet det essensielle skyldes intuisjonen, ikke intellektet. Det vil si at man får den egentlige forståelse ved å se, snarere enn gjennom kunnskap. Ofte opplever man å ha nådd en sannhet uten å kunne gi en forklaring. Skjønnhet er en slags mystikk. Derfor kan man ikke forklare den godt nok med intellektet. En ren intellektuell oppfattelse mangler dybde.»
– Yanagi Sóetsu (1940)
Hva er det som gjør at visse romlige omgivelser gir oss følelsen av å høre til, selv om vi befinner oss på andre siden av kloden? Hva det er som gir oss energi og overskudd og løfter sinnet vårt?
Når man stiller spørsmål av den typen, forventer de fleste et empirisk begrunnet svar. Og det finnes jo de som har prøvd. Ifølge boken A Pattern Language av Christopher Alexander handler god arkitektur om å følge mønstre. Dersom vi avdekker og gjenskaper disse mønstrene, vil både ufaglærte og faglærte kunne skape gode omgivelser, basert på tusenvis av år med prøving og feiling. Ikke overraskende blir Alexander og liknende teoretikere ofte dratt fram av de som er kritiske til nåtidens arkitektur og byplanlegging, og som mener dårlig arkitektur skyldes en manglende evne til å verdsette og anvende slike tradisjonelle mønstre.
I så fall kan vi jo bare komme tilbake til Norge og prøve å overføre det vi har sett på turen til norske forhold, tegne enkle og nøysomme hus med japanske dimensjoner, eller skape koreansk-inspirerte hager som smelter inn i omgivelsene, eller slippe naturen inn hjemmet vårt, slik vi så i Taiwan..?
Dersom det stemmer at man kan skape god arkitektur ved å følge mønstre, er ikke det bare gode nyheter for de som ønsker et empirisk, og dermed mer vitenskapelig fundament for arkitekturen. Det er også gledelig for de som venter på at automatiserte dataprogrammer skal ta over mer og mer av jobben til arkitektene. Alexanders teorier er også basert nettopp på det som på den tiden var ny kunnskap om hvordan datamaskiner fungerer og kommuniserer med hverandre.
Så på samme måte som naturen på 1600-tallet var et «urverk» som kunne forklares mekanistisk, skulle alt på 1960-tallet forklares ved hjelp av datamaskinmetaforer. Det er derfor ikke rart at god arkitektur ble redusert til anvendte mønstre. Det som er merkeligere, er at noen fortsatt tenker slik i dag. Vi smiler overbærende av dem som på 1950-tallet forklarte våre valg og handlinger som stimulus-respons-mønstre, og forklarer at mennesket ikke er en så enkel maskin, vi fungerer litt mer som Facebook eller Twitter. Eller Snapchat, er det kanskje nå. Og kanskje fungerer disse teoriene som selvoppfyllende profetier, for jo mer avhengige vi blir av maskinene vi skaper til å ta over arbeidet (eller fritiden) for oss, desto mer begynner vi å tenke som maskinene. Det er fortsatt, som oftest, mulig å se om et arkitekturprosjekt er tegnet for hånd eller på data, men når det ikke lenger er det, skyldes det at dataprogrammene har utviklet seg? Eller at vi har det?
Vi har sett mye god arkitektur på reisen vår, men det har ikke gjort oss mer overbevist om at god arkitektur handler om empiri og vitenskap. For å forstå hva god arkitektur er, må man finne essensen i arkitekturen, det som er igjen når man skreller av alle lagene på løken, som Ibsen skriver. Japansk bolig- arkitektur, for eksempel, kan sees på som et resultat av en estetisering og ritualisering av hverdagslivet. Følsomheten for naturen gir bebyggelse som glir inn i omgivelsene. En nøysom livsanskuelse har resultert i en enkel arkitektur med dimensjoner som vi anser som vakre. Estetise- ringen av det tilfeldige og naturlige, wabi-sabi, puster liv inn i arkitekturen. Men er det så enkelt at vi bare kan følge disse prinsippene, så vil vi oppnå det samme i Norge?
En av de vakreste kunstutstillingene vi besøkte på turen, var Monet-rommet i Chichu Art Museum, Naoshima. Grunnen til at denne opplevelsen var så spesiell, var ikke Monets vannliljer, som vi har sett mange ganger, men hvordan museets arkitektur skapte en ramme rundt kunsten. Da vi tok av oss på beina, og forsiktig gikk inn i utstillingshallen på små, kvadratiske, marmorfliser, ble det nesten en religiøs opplevelse å møte på det enorme blå maleriet mot den hvite veggen. Da Tadao Ando tegnet dette rommet, tok han utgangspunkt i et bestemt kunstverk, og hvordan man kunne vise fram dette på en best mulig måte, heller enn å følge etablerte mønstre for hvordan en utstillingshall i et museum skal være. Vi har besøkt mange museer på denne turen som ikke klarer å vise fram kunsten på en god måte, men Chichu var her et unntak. Og kanskje er det nettopp fordi museet har denne kjernen, et kunstverk som inspi- rerer fram en arkitektur som ikke kan være noen andre steder. En ekte, ærlig og unik arkitektur. En arkitektur som kommer innenfra.
Vi tror at god arkitektur er arkitektur som avdekker noe i oss selv, en konkretisering av noe fra det ubevisste sinn, som treffer oss på et dypere plan. På samme måte som kunst, skal ikke arkitekturen forklares, den skal oppleves. På den måten har arkitekturfaget mer til felles med de «myke», menneske- sentrerte vitenskapene, enn «harde» vitenskaper som forsøker å nå fram til en objektiv sannhet. Mange arkitekter bruker teknologiske verktøy og metoder fra harde vitenskaper, som statistikk, helt ukritisk når de forsøker å løse arkitektoniske problemstillinger. Kanskje man ville fått mer ut av å utforske kontakten med seg selv og verden rundt seg gjennom kunstnerisk utøvelse? I Japan skriver alle poe- si, sies det. Alle har «lov» til å være poetiske. Hvis man ikke vet det, er det vanskelig å gjenskape japanernes estetiske følsomhet i vår del av verden.
I Norge har vi stått bak et selvbyggerprosjekt på Svartlamon i Trondheim, hvor fem familier bygger sine egne hus. I motsetning til hva mange kanskje skulle tro, har vi ikke gjort dette for å vise at man ikke trenger arkitekter for å lage god arkitektur. Eller at man burde bygge sånn som man gjorde før i tida. Eller at smått er bedre enn stort. Det viktigste for oss har vært å vise at vi trenger en boligarkitektur som vil noe mer enn å bare være et robust investeringsobjekt med skråtak og pipe. Ved å la ufaglærte være med og planlegge og bygge sine egne hus, ønsker vi å rette søkelys mot noe vi som samfunn burde gjøre mer av, nemlig å skape arkitektur med mening. Våre selvbyggere har ulike intensjoner med å bygge sitt eget hus, men det som er felles er at de alle har et ønske om å skape noe unikt og eget. Det blir det god arkitektur av, tror vi.
Som arkitekter må vi lete dypt i oss selv, og ikke minst i de vi jobber for, og sammen med, for å finne essensen i det man ønsker å skape sammen. Arkitekturen blir ikke bedre enn ideene bak. Og for å finne de interessante ideene må vi tørre å grave dypere enn ferdige løsninger, etablerte mønstre og det vi tror tar seg bra ut på glanset papir (eller en glanset skjerm).
