Arkitektnytt

Kommuneplanen for Oslo tar utgangspunkt i at byen skal vokse. Mye. Det forventes 150 000 nye innbyggere innen 2030, og til dem skal det bygges boliger. I og med det rød-grønne byrådets mørkegrønne profil, snakkes det ennå høyere enn før om fortetting. Det skal bygges høyt og tett ved kollektivknutepunkt, og småhusplanen legger til rette for fortetting også i villa­områdene. 
Under det forrige byrådet i Oslo var definisjonen på et knutepunkt at det lå inntil minst to banegående linjer og tilknyttede servicetilbud. Det rød-grønne byrådet har utvidet definisjonen til å inkludere alle stasjonsnære områder langs banenettet. 

Det samme byrådet arbeider nå med samfunnsdelen til revidert kommuneplan. Det er med andre ord i løpet av dette vårhalvåret byutviklingsstrategien skal utformes, og det legges nå til rette for en høringsrunde i løpet av våren 2017. 

I den anledning inviterte Oslo Arkitektforening til debattmøte om knutepunktstrategi og  småhusplan i slutten av januar. 

Knutepunkt og småhus i ugrei samrøre
 

Primus motor bak arrangementet var Magnus Boysen, styremedlem i oaf. Han mener det er flere grunner til at å se kritisk på både knutepunktstrategien og småhusplanen. 

– Småhusplanen er for lite differensiert, sier han på telefon til Arkitektnytt i etterkant av møtet, og påpeker at planen gjelder for 28 000 eiendommer fordelt på flere ulike områder i byen. 
Knutepunktene mangler bykvaliteter, og områdene som dekkes av Småhusplanen, lider under planløs nedbygging, mener han. I tillegg oppstår det en ekstra utfordring i overgangen mellom knutepunktene og fortettingen i småhusområdene som må løses. 
– Det offentlige har også ansvaret for å sikre medvirkning og demokrati, sier han.

Boligbehovet er investeringsbehov

En av innlederne på debattmøtet var professor Karl Otto Ellefsen ved Arkitektur- og design­høgskolen. Han har liten tro på dagens utbyggingspolitikk i Oslo. Han foreslår tunge,
 offentlige prosesser i kommunal regi som al­tern­ativ til private initiativ, som han mener gir tilfeldig fortetting. 
Fortetting i småhusområder og ved knutepunkt kan uansett ikke demme opp for den boligveksten det legges opp til i årene framover, mener han. 
– Det hele dreier seg ikke om mangel på utbyggingsområder, det vi ser er en kamp om de områdene hvor utbygging gir størst fortjeneste. 
Det som oppfattes som et boligbehov, er i virke­ligheten et investeringsbehov, slik han ser det. Presset på småhusområdene oppstår fordi det er der det er mest penger å hente. 

Stor endring = transformasjon

Ellefsen mener småhusområdene har «et eget språk». Holder man seg til det, vil den tomtevise utbyggingspolitikken stort sett fungere, mener han. Men…
– Dersom man går ut over denne grammatikken, oftest fordi man ønsker tyngre utbygging, dreier det seg om transformasjon, advarer han. 
Skal man transformere, så holder det ikke med tomtestruktur som utbyggingsprinsipp. 
En transformasjon krever at fagfolk får i oppgave å se tomtene i sammenheng. Da må det gjøres et grundig reguleringsarbeid med sterk offentlig styring, mener professoren. Kommunen og utbyggerne må løse ut eneboliger og tomter til markedspris, og man må ta i bruk ekspropriering. 
– Lettvinte løsninger som småhusplanen kan overhodet ikke fungere i en slik situasjon, sier Ellefsen.

Ingen snarveier til god by

Gode boligområder har til felles at de bygger på idé og konsept. Å få til det krever tung, demokratisk behandling og satsing fra «det store vi», ifølge Ellefsen. 
Han mener det er mange utbyggingsalternativer til knutepunktstrategien i osloregionen, og trekker fram kommuneplanen, regional plan for areal og transport i Oslo og Akershus (atp) og Intercity-planen med Hamar, Fredrikstad og Larvik som ytterpunkter.
 Kommunen kan velge en tung transformasjon av knutepunkter langs T-banen, sier han, men da er man nødt til å gå veien om de tunge planprosedyrene:
– Det finnes ingen snarveier, understreker Ellefsen.