Arkitektnytt

– Det er transformasjon jeg brenner for

Ellen Ledsten, interiørarkitekt og eier i Ledsten arkitektur

 – Hva er din erfaring med transformasjon i egen praksis?

– Firmaet mitt har stått for noen større transformasjonsprosjekter, blant annet USBLs hovedkontor i Sentrum Scene-bygget og nå sist Mat- og merkevarehuset Mills på Grünerløkka. Det er gjerne det siste man har gjort, man er mest happy med.

– Jeg gjør mindre, mer normale prosjekter også, med andre utgangspunkt og budsjetter, men som et lite firma blir det et veldig hovedfokus på de langsiktige prosjektene. Det er transformasjon jeg brenner for.

– Hvordan vil du beskrive kunnskapen om transformasjon blant arkitekter og oppdragsgivere?

– Nå vet jeg ikke så mye om hva andre kan, men det blir gjort mye fint. I mitt tilfelle har jeg jobbet med litt forskjellig, både kontor til bolig og fabrikk/lagerbygg til kontor/eventlokaler. Sistnevnte er etter mitt syn de mest krevende oppdragene fordi det stilles så høye tekniske krav til blant annet ventilasjon, lyd, lys og akustikk i kontorsammenheng. I boliger og tilsvarende bygg er det litt enklere å bruke mer av det eksisterende fordi forhold rundt fremføring av ventilasjon og elektriske arbeider ikke er like krevende. Det har kanskje vært holdningen at i transformasjonsprosjekter kan man fire litt på kravene, men det blir litt for enkelt. Vi kan ikke stille lavere krav til transformasjonsbygg, slik man tidvis har gjort til nå, når dette blir hovedvekten av bygningsmassen i fremtiden. Vi må lage byggene fullverdige etter gjeldende forskrifter, samtidig som vi bevarer egenart, og det er da det begynner det å bli virkelig krevende. Å bevare sjelen i bygget er jo det som er tilfredsstillelsen og meningen med dette arbeidet.

– Ser du for deg at antall oppdrag innen transformasjon vil øke framover?

– Ja, det sier seg vel selv? Det er bare å se på bygningsmassen i Nær-Oslos omkrets, det er ikke mange ledige tomter å oppdrive. Det er to hovedargumenter for å transformere: Det ene er å bevare bygg fra forskjellige tidsepoker, også de fra nær fortid. Det er mange bygg fra 1930- til 1970-tallet, såkalt ordinære bygg, som man tidligere ikke har sett verdien av, men som i miljøperspektiv, iblandet riktig kunnskap, egner seg ypperlig. Og så er det selvfølgelig miljøaspektet. Rivning og gjenoppbygging er svært ressurskrevende og lite miljøvennlig.

 – Har du noe kritisk å si om hvordan vi tenker transformasjon i dag? Har du sett dårlige prosjekter?

– Jeg mener at vi faktisk må gå mer ordentlig ned i dybden og virkelig se på hva vi kan bevare, ikke bare ut fra et ståsted om profitt og moterelaterte estetiske hensyn. River vi noe fordi det ikke er «fint nok», eller ikke umiddelbart kan tilpasses ordinære romforløp, blir transformasjon fort kulissearbeid uten etikk og miljøansvar i bunn.

– Hva har du lært i arbeidet med transformasjon?

–  Veldig mye! Det er viktig å forstå at hele bygge-teamet, brukere og alle de andre involverte, må være prosessorienterte. Slike bygg tegnes ikke helt ferdig på forhånd, man må stå i prosessen, og det vil alltid dukke opp overraskelser du aldri kunne sett for deg ved tegnebordet. Jeg har veldig gode erfaringer med denne type arbeid, det forutsetter at de som prosjekterer har mye praktisk kunnskap, og at man har tett dialog med veldig dyktige håndverkere, som er vant til å tenke utenfor boksen og ut over standardprodukter. Entreprenører som velges til dette, må være løsningsorienterte når det gjelder å jobbe innenfor budsjett. Og til sist: Transformasjon krever mot og tålmodighet hos en byggherre, man får ikke to streker under svaret i et forprosjekt, det jobbes frem underveis. Det kommer alltid frem mange rare ting under transformasjonsarbeid, og det er mye av sjarmen med både prosess og resultat.

– Vi ser en holdningsendring

Ida Winge Andersen, arkitekt og partner i Rebuilding

– Hva er din erfaring med transformasjon i egen praksis?

– Hos oss jobber vi med transformasjon i alle skalaer, og det er like viktig for oss jobbe med transformasjon av områder, som for eksempel parallelloppdraget vi gjorde med NRK-tomten, som mindre, eldre bygg som for eksempel et gammelt badehus i Lodalen som tilhørte Kristiania Renholdsverk, nå del av Kværner-byen. Det fine med å jobbe i et spenn er at vi ser at de ulike skalaene og prosjektene informerer hverandre. Ellers jobber vi akkurat nå med det gamle Autronica-bygget i Trondheim der vi konkurrerer om å transformere bygget fra kontorbygg til boliger.

– Hvordan vil du beskrive kunnskapen om transformasjon blant arkitekter og oppdragsgivere?

– Det er veldig blandet, for vi har vel alle ulike erfaringer med transformasjon. Mye handler om vern versus ikke vern, og så fort et bygg ikke er på gul liste, så går fokuset over på nybygg. Det er vel en slags kjepphest for oss, å få fokuset på og se verdien i bygninger uavhengig av listeføring og vern. Da er jo faktisk mulighetene enda større. Jeg tror mange synes det er spennende, men at det fortsatt finnes en frykt for det uforutsette, og at det skal bli dyrere å transformere eller bygge om enn å bygge nytt.

– Ser du for deg at antall oppdrag innen transformasjon vil øke framover?

– Ja, jeg tror det, vi ser en holdningsendring. Og jeg håper på det, vi må slutte å bare rive og bygge nytt og få mer fokus på den sirkulære økonomien i byggebransjen. Store verdier ligger i det allerede bygde, noe vi fokuserer på blant annet i «Byggfloken» som er et tverrfaglig innovasjonsprogram. Her er vi cirka 20 aktører som sammen med Statsbygg, Æra og Circular Norway forsøker å se på fremtidens utfordringer som muligheter, og å tenke sirkulært også i byggebransjen.

– Har du noe kritisk å si om hvordan vi tenker transformasjon i dag? Har du sett dårlige prosjekter?

– Her har jeg har mye mer lyst til å trekke frem de gode eksemplene. Transformasjon må oppstå som et behov for endring og omhandle brukbarhet. Det er ikke alltid man trenger å endre så mye som man tror, det viktige er å se verdien i det eksisterende, og behovet for å sette sin arkitektoniske signatur blir ofte fort utdatert. På kontoret her snakker vi om «loose fit», noe holdbart som kan bestå i lengre tid.

– Hva har du lært?

– Det er mange utfordringer, men veldig spennende. Jeg tenker at man må respektere det som allerede er bygget, å se på det eksisterende først, og så må man være ganske fleksibel og løsningsorientert. Det er mange uforutsette ting som må løses der og da, og jo tettere man kan jobbe sammen med andre yrkesgrupper, desto mer givende er det.

– Rivningen av Ruseløkka skole var en katastrofe

Håkon Vigsnæs, arkitekt og partner i Jarmund/Vigsnæs arkitekter

– Hva er din erfaring med transformasjon i egen praksis?

– Da vil jeg trekke frem tre prosjekter, tre store vi har jobbet med. Det første er Arkitekthøgskolen i Oslo, det andre er Forsvarsdepartementet, og det tredje er Sykepleierskolen på Dikemark. Transformasjon er en kjernevirksomhet hos oss, vi er veldig opptatte av hvordan antikvariske bygninger forvaltes og hvordan det bedrives bevaring av disse.

– Hvordan vil du beskrive kunnskapen om transformasjon blant arkitekter og oppdragsgivere?

– Varierende. Når det gjelder oppdragsgivere, opplever vi ofte at de evner å verdsette den økonomiske verdien, men ikke den kulturelle verdien til et bygg. Historien som sitter i veggene og tidligere bruksområder. Rivningen av Ruseløkka skole var for eksempel en katastrofe. For selv om selve bygget ifølge myndighetene ikke hadde tilstrekkelig arkitektonisk autentisitet, betyr jo ikke det at den ikke hadde verdi i en historisk sammenheng. Vi mangler en aktiv faglig diskurs mellom akademia, antikvarer, arkitekter og utbyggere. Den eventuelle diskusjonen som foregår, skjer i lukkede fagrom i ulike etater, men er veldig lite synlig i vår virkelighet. Vi ser på transformasjon som noe mer dynamisk, noe som er en tendens i internasjonal sammenheng, der helliggjørelsen av fortiden ikke nødvendigvis er like stor som her. Dynamikk er viktig, ikke for å bryte med, men for å forstå at alt henger sammen i en kontinuerlig fortelling.

– Ser du for deg at antall oppdrag innen transformasjon vil øke framover?

– Ja, definitivt. Omfanget av nybygging vil kunne reduseres ved å tenke kreativt på transformasjon. Veldig mye bygningsmessig bærekraft ligger i varighet. Ikke bare når man snakker om co2-avtrykk, men i produksjon og etablering. Det er mer snakk om å effektivisere enn å bygge nytt.

– Har du noe kritisk å si om hvordan vi tenker transformasjon i dag? Har du sett dårlige prosjekter?

– Mye av det som er bygget de siste årene, er bygget i en 30-års standard, men innenfor Ring 3 i Oslo er svært mye av bygningsmassen 150 år gammel, og fungerer veldig bra, også markedsmessig. Det er et paradoks. Hvilke bygg som bygges i dag vil vi ha glede av om 150 år, til samme verdi? Det krever et nitid samarbeid mellom fagmyndigheter, arkitekter og utbyggere, og det må gjøres med kvalitet, en grundighet i vurderinger og i involvering. Å finne en bruksverdi, hvordan bygg kan leve med variert bruk over tid.

– Hva har du lært?

–  At transformasjon kan skape overraskende positive saker man ikke kunne klart om man bygget fra grunnen av. Transformasjon har den faktoren du ikke kan styre, som gjør at resultatet blir til noe mer enn det som er tenkt.

– Nøkkelen er innlevelse

Tone Andreassen, arkitekt og partner i Fabel arkitekter (tidligere Økaw arkitekter)

– Hva er din erfaring med transformasjon i egen praksis?

– For min egen del er det først og fremst Youngskvartalet i Oslo sentrum, en transformasjon av et sentrumskvartal som bestod av tre falleferdige murgårder fra 1800-tallet og et kontorbygg fra tusenårsskiftet. Der fikk vi skapt bevertnings- og kontorlokaler i murgårdene, og kilt inn et nybygg med kontorlokaler på et svært begrenset areal. Prosjektet stod ferdig tidligere i år. Et annet transformasjonsprosjekt var det gamle Universitetsbiblioteket på Solli plass, der det gjaldt å beholde et program i en gammel bygning som måtte transformeres for å svare på krav til et moderne bibliotek. Det handlet om få til moderne teknikk i et fredet bygg, og mer plass til formidling.

– Hvordan vil du beskrive kunnskapen om transformasjon blant arkitekter og oppdragsgivere?

– Jeg opplever at den er økende. Det har vel vært sagt at åtti prosent av husene som skal bygges, allerede er bygget. Vi har en stor eksisterende bygningsmasse som trenger oppgradering, der den beste utnyttingen er å ikke bygge nytt. Det har vært mange gode eksempler, i Oslo spesielt, som har fungert som øyeåpner for at det er stort potensiale i transformasjon, og fra et arkitektonisk perspektiv er det spennende med den motstanden man hele tiden må forholde seg til i møtet med noe eksisterende. Det er veldig stimulerende for kreativiteten.

– Ser du for deg at antall oppdrag innen transformasjon vil øke framover?

– Ja, det forventer jeg at det gjør. Akkurat nå finnes det et område i Oslo der det vil skje mye framover, nemlig Kvadraturen.

– Har du noe kritisk å si om hvordan vi tenker transformasjon i dag? Har du sett dårlige prosjekter?

– Hmm ... jeg har ingen konkrete eksempler, men jeg tror nøkkelen til vellykkede transformasjonsprosjekter er innlevelse i det som allerede er der. Å klare å avkode og finne kvalitet i det eksisterende. At man har en fornemmelse av hva et gammelt bygg kan trenge av nye tilskudd, og at man gjør det med en viss følsomhet.

– Hva har du lært?

– I Youngskvartalet, der vi drev med transformasjon i et bysentrum, lærte vi vel først og fremst at det er veldig mange interessenter. Som arkitekt må du ha en klar idé om hva du vil få til, men også en evne til forhandling og det å bruke begrensningene kreativt. Det er en liten hjertesak for meg, at man skal se hvilken epoke en bygning stammer fra. Jeg liker den ærligheten, at man ikke kler inn alt i en felles frakk.

– Trenden er internasjonal

Magnus Wåge, arkitekt og partner i Mestres Wåge arkitekter, Barcelona

– Hva er din erfaring med transformasjon i egen praksis?

– På sett og vis er alle prosjekter i by transformasjonsprosjekter, på forskjellige nivåer. Det kan handle om å endre program eller nye bygg der det har vært noe før, men også hele byrom. Akkurat nå jobber vi med kulturkvartalet i Kristiansand, der byen skal forandres på flere nivåer, fra gammel industri til kulturområde. Vi tegner om en silo til å huse Sørlandets Kunstmuseum, og jobber også med en kulturskole like bak. Ellers har vi tegnet Førde Rådhus, og holder på med Fjordane tingrett som en del av revitaliseringen av bydelen Sentrum sør.

– Hvordan vil du beskrive kunnskapen om transformasjon blant arkitekter og oppdragsgivere?

 – Det vi har opplevd i møte med folk i kommuner og blant oppdragsgivere, er at de er veldig bevisst på at det de gjør er endringer, og at de er godt trent på å se ting som ikke fungerer. De vet kanskje ikke alltid hva som bør gjøres, men det er jo der arkitektene må komme inn og være så gode vi kan.

– Ser du for deg at antall oppdrag innen transformasjon vil øke framover?

– Ja, det tror jeg. Vi ser det på våre egne oppdrag, som blant annet Tinghuset i Førde, at rehabiliteringer i byområder som er i endring, står høyt på agendaen. Det vil være masse slike oppdrag i framtiden, ettersom mange norske byer tenker fortetting og gjenbruk. I Barcelona jobber vi for tiden med flere rehabiliteringer av boliger, det ser ut som trenden er internasjonal.

– Har du noe kritisk å si om hvordan vi tenker transformasjon i dag? Har du sett dårlige prosjekter?

 – Etablerte byer har allerede sosial-økonomiske og infrastrukturelle funksjoner man kan bygge videre på. Hvis transformasjoner blir dårlige, er det ofte på plannivå det har sviktet. Vi tror også man burde satse mer på utbedring av offentlige rom. Det er lett å få midler til skoler og barnehager, altså bygninger, men bevisstheten omkring viktigheten av gode offentlige rom er undervurdert. Kommunene finansierer ofte byrom via avtaler med private utbyggere som investerer i et gitt område. I områder med liten privat investeringsvilje forfaller ofte offentlige rom, det er sosialt problematisk.

– Hva har du lært?

– Vi har lært veldig mye om eksisterende bygg, om byggeteknikker opp gjennom tidene og bruken av bygningene. Vi studerer historien til byggene og områdene vi jobber i nøye, og har lært oss å finne arkitektoniske strategier i møte med det eksisterende, både visuelt og teknisk. Vi lar oss påvirke av konteksten, dette gjør at vår innfallsvinkel må være fleksibel, prosjektene blir ulike hver gang.

– Det er veldig mange dårlige prosjekter

Einar Hagem, arkitekt og partner i Lund Hagem

– Hva er din erfaring med transformasjon i egen praksis?

–  Transformasjon er veldig interessant, det gir en mulighet til å følge opp bygg på en annen måte enn bygg der prosjektledelsen ønsker alt ferdig prosjektert på forhånd. Det gir større rom for improvisasjon på byggeplassen, fordi det er nødvendig, og det er interessant for arkitekter siden det gir nye muligheter for dialog med hele byggeprosessen. Det første transformasjonsprosjektet vårt var bygget dere i Arkitektnytt sitter i, nemlig Arkitektenes hus i Josefines gate. Et gammelt Homansbyen-hus som befant seg i en mellomposisjon, og som hadde gått gjennom mange ombygninger. En del av vårt prosjekt var å restaurere tilbake, til gamle dører og rosetter og så videre for å skape en tydeligere dialog med det nye.

– Det største vi har gjort er Kunsthøgskolen i Oslo, et veldig stort prosjekt med mange gamle vegger og utfordringer med å oppnå tilfredsstillende teknisk isolasjon. Vi lyktes nok ikke helt med å bevare alt vi kunne, og burde hatt en bedre prosess der enda mer kunne blitt tatt vare på. Den siste tiden har vi jobbet en del med bygg fra 1960-tallet, blant annet Sophus Bugges Hus på Blindern og vårt eget kontor på Filipstad. 60-talls hus er ofte veldig brukbare bygg i utgangspunktet og lette å gjøre om på til mange forskjellige bruksområder.

– Hvordan vil du beskrive kunnskapen om transformasjon blant arkitekter og oppdragsgivere?

 – Jeg har ingen generelle erfaringer, men tror det har blitt bedre. Det varierer jo fra antikvarhold hvor strenge man skal være, om man skal bevare bygg i situasjonen de er i per i dag eller heller bygge tilbake til det opprinnelige. Som arkitekter synes vi det er mer spennende å transformere bevaringsverdige bygg og gjøre dem enda bedre.

– Ser du for deg at antall oppdrag innen transformasjon vil øke framover?

 – Ja, jeg håper det. God transformasjon er en bra måte å bevare historie og verdier på, samtidig som det er økologisk riktig.

– Har du noe kritisk å si om hvordan vi tenker transformasjon i dag? Har du sett dårlige prosjekter?

 – Det er veldig mye dårlige prosjekter og mange dårlige bygg, både nytt og gammelt. Den viktigste erkjennelsen er at alle bygg og prosjekter trenger omsorg, og for å få til det kreves det at rammene rundt aksepterer det. At bygg er viktig.

– Hva har du lært?

– Det mest spennende med ombygging er at det hele tiden oppstår overraskelser. Ting og situasjoner man ikke hadde tenkt på før underveis. Tilfeldigheter. Hjemme har vi bygget om et hus fra 1934, der vi underveis så at vi kunne bruke en gammel betongvask i kjelleren til nytt badekar. Enkle transformasjoner som får nytt innhold – og samtidig har med seg husets historie.