Arkitektnytt

I 2016 fikk ordet «hygge» andreplass i Collins English Dictionaries kåring av årets nyord i Storbritannia. I kjølvannet fulgte et skred av bøker med oppskriften på lykke, der hygge ble en spesifikk trend eller stil. Den skruppelløse utnyttelsen av begrepet for salg av alt fra sokker til ferieopphold har gjort ordet synonymt med stearinlys og ullpledd, snarere enn en tilstand av ubestemmelig velvære. Selv om ordet knyttes opp mot en skandinavisk mentalitet, har det i praksis en universell betydning. Noe så forsvinnende enkelt som «at folk liker å kose seg». I denne velværen etableres arkitekturen som et sosialt prosjekt frigjort fra en oppskrift på lykke, men sterkt forankret i opplevelsen av hygge.

Trondhjems Arkitektforenings feiring av arkitektur, Rørosseminaret, er et hyggelig øyeblikk, der tematikken er nettopp det hyggelige øyeblikket og arkitekturen som har gjort det mulig. Slik blir menneskers positive opplevelse av en hendelse løftet frem som arkitekturens fremste drivkraft. Både som katalysator for at noe skal gjøres eller bygges, og i opplevelsen av et ferdig bygd objekt.

Seminarets første foreleser, Svein Harald Holmen (som ikke er arkitekt) fra Vardø Restored, vet dette bedre enn de fleste arkitekter. Ydmykt setter han fagmiljøet på plass ved å påpeke de mest banale sannheter om medvirkning, som vi alle synes å ha glemt. «Det handler om å vise at vi er ok folk.» Altså å ha det hyggelig, bygge tillit og gi folk tro på at vi kan bygge noe fint. Prosessen med å restaurere settes i gang med positive holdninger til prosjektene, der forståelige sammenhenger mellom historie, form og mennesker løftes frem som viktige. Dermed blir det å la gatekunstneren Pøbel invitere kolleger til å male på Vardøs forfalne bygg, en kilde til stolthet over egen by. En måte for et lokalsamfunn å bli enige om å gjøre noe med forfallet, restaurere, og bringe optimismen tilbake. 

Midlertidige hendelser gjort bestandig

I øyeblikket ligger det forgjengelige, men i arkitekturen som vises denne helgen på Røros, er det forgjengelige blitt bestandig i folks erfaringer. På samme måte som Vardø Restored bruker sine øyeblikk og hendelser til å bygge engasjement, lar både det britiske kollektivet Assemble Studio, og meksikanske Frida Escobedo, temporære strukturer bli åsted for kulturelle begivenheter. Å samle mennesker i øyeblikk som bygger fellesskap. Selv om begrepene som brukes lett blir naive floskler, fungerer prosjektene. Idealismen har fått en arkitektur som betyr noe, i hvert fall for de som deltar.

I Assembles Cineroleum, en bensinstasjon omgjort til kino, blir skillene mellom fiksjon og virkelighet gjort utydelige. Tunge gardiner omslutter salen, som heves etter endt film og eksponerer publikum for offentligheten utenfor. Prosjektet viser en strategi for bruk av gamle bensinstasjoner, der det absurde i kinoopplevelsen fester seg hos folk og gir verdi til den utdaterte strukturen. En lignende tilnærming er brukt i prosjektet Folly for a Flyover, der et ubrukt areal under en motorvei får sin positive hendelse når det blir et offentlig rom for kunst. Det parodiske i arkitekturen med den arkaiske husformen som stikker opp mellom veibanene blir mindre viktig når det får folk til å verdsette stedet. Dermed er arkitekturen middelet til å gi et ikke-sted en mening som folk kan slutte seg til. Der Vardø Restored er fasilitatorer, er Assemble arkitekter. Selv om de baserer seg på samarbeid og hendelser, stiller de med de formale ideene og styrer prosessen. De bidrar med middelet, som får sin styrke gjennom folks opplevelse av øyeblikket.

I alle Assembles prosjekter ligger et ønske om å gjøre noe. Da kommer deres mye omtalte medvirkningsprosesser av seg selv. Hvem de må snakke med, og hva de kan bidra med kommer til uttrykk i det de gjør. Det er ikke en avgrenset del som informerer prosjektene i større eller mindre grad, det er prosjektet. Selv om både gjennomførelsen og det ferdige arki- tekturverket er forgjengelig, setter opplevelsen av byens verdiløse steder seg fast hos deltakerne. Vi står igjen med en styrket bevissthet om arkitekturens potensiale som dagligdags meningsbærer.  

Å konstruere et narrativ

I Ingerid Helsing Almaas’ oppsummering av seminaret vektla hun bruken av historier for å gi arkitekturen mening. Øyeblikket er en opplevd historie og forståelsen som konstrueres er viktig for å muliggjøre prosjektene. Den indiske tungvekteren Rahul Mehrotra snakker om forståelsen av vår rolle som nøkkelen til hvordan vi skal gjøre forskjell som arkitekter. At vi må identifisere vårt anliggende og vår mulighet til å påvirke. Det å gi mening til prosjekter for alle som skal bruke det, krever en forståelse av kontekst. Systemene det eksisterer i, og menneskene som bruker dem. Da unngår man kontorbygg med glassfasader som, på grunn av folks misnøye med fåtallets rikdom, må beskyttes av heldekkende nett. Da kan fortellingen om mannen som tilbyr kaldt vann i en stråhytte på gata i Hyderabad, India, fungere som utgangspunkt for et grønt fasadesystem. Både teknisk som et system for avkjøling, og som en måte å få kontorarbeiderne til å anerkjenne gartnerne på tross av sosial ulikhet. Målet er å konstruere narrativ som folk kjenner seg igjen i og opplever som meningsfylt. 

Rørosseminaret er en feiring av arkitektur og gjennomførte prosjekter som betyr noe. Et av kriteriene for å bli invitert er at man skal være hyggelig, i tillegg skal man befinne seg i peri- ferien. Enten geografisk eller arkitektonisk. Selv om foredragsholderne er fra forskjellige verdenshjørner forenes de i sin universelle tilnærming til mennesker. I en tid der hyppige debatter om boligkvalitet, campus og TEK 17 ender i verdiløst tomprat om ting ingen kan sette ord på, er Rørosseminaret et meningsfylt unntak. Her er folk som bare gjør det, har gjort det og får det til. Vi hygger oss med å se på bildene, men det er fortellingen om de konkrete prosjektene og de som var der, som betyr noe. Sannheten er at vi husker de hyggelige øyeblikkene og den gode arkitekturen som var der.