Cinema Akropolis
Fra papirutgaven Arkitektnytt 08/2018
Frogner kino
Lars Backer ble bare 38 år gammel, men står likevel bak mange viktige og velkjente funksjonalistiske bygg. Frogner kino er imidlertid ikke funksjonalistisk, men representerer ny-klassismen i byarkitekturen. Det er en såkalt atmosfærisk kino, en internasjonal trend på 1920-tallet. Selve kinosalen skal danne en illusjon av et søreuropeisk uterom i klassisistisk stil, med stjernehimmel i taket, der filmen projiseres på et veggmaleri med en hvit sky i enden av salen.
Kinoen ligger inne i et boligkvartal kalt Frogner kompleks (1923-26) tegnet av arkitekten Kristen Tobias Rivertz, best kjent for Det Rivertzke kvartal (1913) på Sagene. Lars Backer har kun utformet selve interiøret.
Synopsis: «Cineast Jan V. elsker kinoopplevelsen over alt annet. Han kjøper og overtar et kinolokale som hverken kulturentusiaster eller eiendomshaier får til å drifte. Prosjektet møter skepsis, men også entusiasme blant lokalbefolkningen i en bydel med få kulturtilbud – og hos myndighetene. Ideen er storslått: å tilbakeføre en kinosal bygget av Lars Backer i 1926, stumfilmens dager. Det rives, pusses og gnisses ned til den minste detalj. Det forskes i gamle dokumenter, arkiver og transaksjoner. Pengene formelig flyr ut av sparekontoen, utfordringer banker på ytterdøren, men langsomt stiger originalen fram bak murpuss og gips. Et sted der barn fikk sin første magiske kinoopplevelse til tonene fra stumfilmpianistens ustemte tangenter. En fullskala tidsmaskin står klar i Frognerveien 30.»
«Vi driver ikke med transformasjon, snarere reformasjon,» smiler Jan Vardøen inne på byggeplassen i Frognerveien. «Eller tilbakeføring som jeg har lært meg at det heter.» Han peker opp mot det buede taket, der man nå kan se Backers opprinnelige dekor. En stjernehimmel som skal gi publikum illusjonen av å befinne seg utendørs på nattestid.
Da Backer i sin tid fikk oppdraget av det kommunale kinematografstyret, var det ikke uten kontroverser. Kristen Tobias Rivertz, som tegnet gårdskvartalet mellom Frognerveien, Fredrik Stangs gate og Balders gate, hadde selv tegnet et utkast til kino. Oppdraget med å innrede bygningen gikk likevel til den yngre arkitekten Backer.
Kultur folk har råd til
Han søkte ut i verden for inspirasjon. Den kortlivede kinotrenden med atmosfærisk kino hadde akkurat slått igjennom i USA og i Europa med sitt noe nisjepregete konsept: Å se kino i en sal som skulle gi illusjonen av å sitte utendørs ved en historisk severdighet på nattestid. Backer valgte seg Akropolis som kulisse i bakgården på Frogner.
– Det viser jo også tankene man hadde om film, en type kultur til folket for en pris de hadde råd til. Kinoene var jo som teatre, de het ting som Filmteatret og Verdensteatret, så dette var kultur på høyt plan som folk hadde råd til. Jeg vil faktisk kalle denne salen en severdighet i seg selv, ikke bare i Oslo, men i verdenssammenheng. Det er veldig få av dem igjen i USA, forteller Vardøen.
Prosjektet skjøt fart i 2017 da Vardøen på kort varsel kjøpte stedet av Søylen Eiendom for i overkant av 15 millioner kroner. Ifølge ham selv var det blitt foreslått både parkeringshus og Kiwi-butikk i de gamle kinolokalene, før Byantikvaren fikk regulert eiendommen til «kun kulturformål» i et bystyrevedtak i 2004. Siden har kinoen levd i et slags limbo, den har vært leid ut til musikkteaterutdanning og lyd-test-kino, og både konferansesal og multimediakino har vært på tegnebordet.
– Da jeg ble fortalt at det aldri mer skulle være kino her, var det som å få en kniv i hjertet, forteller han, og legger til at den noe dramatiske mediedekningen av overtakelsen var en storm i det berømte vannglasset. Noen mente at Vardøen hadde lurt dem i overtagelsesprosessen, noe han selv benekter på det sterkeste:
– Men folk liker vel kanskje at det skal være litt «Cinema Paradiso», smiler han og viser til den italienske filmen om en nedbrent (og gjenoppbygget) kino på Sicilia.
Goodwill
Utfordringer har det ikke manglet på. Fra trøbbel med ventilasjon og akustikk til mangelfull dokumentasjon på kinoens eksakte historie og utseende. I prosessen har det dukket opp dokumenter, gamle kinoseter og, ikke minst, kunst signert Per Krohg og Axel Revold, populært kalt freskobrødrene. Orkestergraven foran lerretet er gjenåpnet. Lokale aktører og privatpersoner har bidratt med historier og koloritt, minner og fotografier.
– Og så har vi fått mye goodwill hos Byantikvaren og hos plan- og bygg. Alle er kjempegira, men den største utfordringen er penger. Vi har absolutt ingen sjans i helvete til å gjennomføre dette uten hjelp. Vi faller mellom noen stoler enkelte steder, siden vi ikke er en stiftelse og i privat eie, så akkurat nå og i lang tid fremover er det litt verdensmesterskap i søknadsskriving, forteller Vardøen.
Daglig leder og, ifølge Vardøen, den fødte byggherre, Tove Kampestuen, forteller at de har mottatt støtte, fra både Fortidsminneforeningen, Sparebankstiftelsen, Uni-stiftelsen og Byantikvaren, hvorpå Byantikvaren også har gitt sin fulle godkjenning av alt. Dette er viktig å kunne legge ved i søknader, siden det drives kulturvern på høyt og utfordrende nivå.
– Alle som kommer hit på besøk blir overrasket over atmosfæren. Det at kinoen kun er ett rom, og hva det egentlig betyr å se gammel film i historiske og atmosfæriske omgivelser. Vi merker at alle blir engasjerte og entusiastiske, forteller Kampestuen.
Tilbake til 1926
Kima Arkitektur er hanket inn som arkitekter på prosjektet, og arkitekt Erlend Seilskjær forteller at tilbakeføringen har budt på en del uforutsette overraskelser:
– Kinoen har vært utsatt for mange ombygginger siden den åpnet i 1926. Den opprinnelige bygningen er ganske godt dokumentert i tekst og tegning, men det finnes veldig få foto fra de aller første årene. Det gjør det vanskelig å vite hvilke løsninger som faktisk ble valgt i byggeåret, og hva som er endret siden. Det er også vanskelig å passe inn et moderne, teknisk anlegg uten at det påvirker arkitekturen og opplevelsen, sier han.
– I hvilken grad kan man kalle prosjektet «transformasjon», og hva har deres rolle som arkitekter vært?
– Oppdragsgiver ønsker jo å tilbakeføre kinoen i størst mulig grad, men det blir også innslag av oppgradering. Kinoen er bygget for stumfilm, med orkestergrav og et veldig smalt lerret, så for å kunne vise film med moderne format, og med innspilt lyd, må det gjøres en del tilpasninger. Vår oppgave har vært å finne de opprinnelige løsningene og videreføre Backers verk i både romlighet, materialbruk, farger og ornamenter. Ideelt sett skal publikum tro at kinoen har framstått på samme måte siden 1926.
Når kinoen tas i bruk, etter planen 1. mars 2019, ser Kampestuen for seg et levende sted med alt fra stumfilm og klassikere til barnematineer, bokbad om filmens nære forhold til litteraturen og møter med skuespillere. Hun trekker fram synergien med det øvrige kulturtilbudet på Frogner som et positivt element:
– Det finnes mange vakre ting på vestkanten, men synergien av å tilbakeføre et sånt sted vil forhåpentligvis være at flere finner veien til Oslo bymuseum og Gimle kino. At dette blir et område der folk drar for å oppleve kultur akkurat som i Londons West End, der alle teatrene ligger på én og samme gårdsplass. Der alle må programmere sitt eget innhold og ikke går hverandre i næringen, sier hun.
Tenke stort
Vardøen har tidligere vært med på å transformere bydelen Grünerløkka gjennom de mange utestedene og barene hans der, steder som har vært med å forme området til det det er i dag. De siste årene har han satset på Frogner.
– Jeg har inntatt Frogner litt tilfeldig, med stedene Villa Paradiso, Night Hawk Diner og nå denne kinoen, og jeg opplever at Frogner-folk også ønsker seg et gateliv. Det er så mange her som sier at de husker kinoen fra da de var barn, og det vil vi tilbake til. Det er vårt høyeste ønske at det skal bli en slags bydelskino, som skaper varmen folk husker samtidig som det oppstår nye tradisjoner. Vi skal dessuten prøve å finne et system der et visst antall barn kan snike seg inn på hver visning, smiler han lurt.
– Tidligere har du for det meste laget gammelt av noe nytt. 1950-talls diner i en tidligere pakistansk restaurant, liksom. Hva er det som har fått deg til å kaste deg over et slikt tilbakeføringsprosjekt?
– Det er bare instinktivt og spontant. Kun fordi man vil ta vare på noe som er så fint, det er så mye som blir ødelagt. Og som i eksempelet fra Grünerløkka er tanken min egentlig veldig pragmatisk. Er man redd for at bydelen skal bli kjøpt opp og «kjedefisert», så er den mest praktiske måten å forhindre det på å sette inn noe annet der i stedet. Å gjøre noe som er av ok kvalitet, sier han.
Som filmskaper og cineast har Vardøen også stått bak filmsenteret Oslo 16 som holder hus i den nyåpnede (og transformerte) Røverstaden under Oslo Konserthus. «En hjelp for de som har dårlig tid og lite penger, til å komme seg gjennom produksjonsprosessen,» beskrev han det i et intervju. På Frogner Kino er målet å gi publikum kino-minner for livet:
– Bruken av stedet er vel så viktig som transformasjonen. Det skal ikke bli et konferansesenter, tro meg. Det er bygget som en kino og skal være en kino, det står helt tydelig for meg. Barn skal komme hit på kino for første gang og det skal gi dem en magisk opplevelse og sette spor for livet. Det er en stor motivasjon, avslutter han.
