Arkitektnytt

«Framtidens etageboliger» ble aldri realisert, men dannet bakteppe for mange liknende ikke-realiserte prosjekter de neste årene, prosjekter hvor beboere ble gitt friheten til å forme sine egne omgivelser, som et motsvar til det standardiserte byggeriet. Susanne og Carstens livsprosjekt har vært å eksperimentere og utfordre i skjæringspunktet mellom kunst og arkitektur, både som par og hver for seg, i et ønske om å skape en friere og mer likestilt verden – en verden hvor mennesker, ikke profitt, er alle tings mål. 40 år senere får vi en e-post av den nå 84 år gamle Carsten Hoff, der han forteller at han skal ha en utstilling han har kalt «Boligvisjoner: Små aktører – nye fortellinger» på visningsrommet PIRPA på Grønttorvet i København. Siden Susanne gikk bort i 1998 har Carsten videreført parets livsprosjekt alene, og han har tydeligvis ingen planer om å pensjonere seg ennå. PIRPA skal imidlertid, i likhet med resten av området, jevnes med jorden etter utstillingen, og det reklameplakatene kaller «en spirende ny bydel» med over 2000 nye boliger skal vokse fram. Utstillingen er ifølge Carsten en kommentar til hvordan København skamferes av boligprosjekter som ikke er laget for mennesker, men for å skape mest mulig profitt til boligutviklerne. Den består av hans egne ikke-realiserte boligprosjekter gjennom femti års yrkespraksis, prosjekter som utforsker hva en økologisk forståelse kan innebære for hvordan vi skal bo og leve. I tillegg vil han gjerne vise andre arkitekturprosjekter i samme ånd som hans egne, som har blitt realisert, inkludert vårt selvbyggerprosjekt på Svartlamon. Etter en nærmere kikk på arbeidene til Ussing og Hoff fra 60- og 70-tallet, er det umulig å ikke se at det er en påfallende likhet mellom disse og mye av det man ser i dag, presentert som nyskapende løsninger på aktuelle utfordringer, noe vi konfronterer Carsten med. På dette svarer han kledelig ydmykt: – Historien er lidt som en spiral, hver generation tager de samme temaer op og opdager, at et sted en omgang nedenunder har andre været optaget af samme problemstilling. Og det er kun godt, det er udvikling. E-posten fra den 84 år gamle danske arkitekten, som har arbeidet med et økologisk blikk på arkitekturen i 50 år, var en invitasjon vi ikke kunne si nei til, og like etter satt vi på flyet til København for å se utstillingen og snakke med Carsten om hvorfor hans egne og andres ideer om hvordan vi kan tenke alternativt rundt boligutvikling, er stadig like aktuelle.

Københavns grønneste bydel

Grønttorvet ligger sørvest i København, i Valby, og var tidligere den danske hovedstadens største engrosmarked for frukt, grønt og blomster, hvor bønder fra hele Danmark og Sør-Sverige kom for å selge varene sine. Markedet har siden da blitt flyttet til et annet sted, og eiendomsutviklere har planlagt å erstatte det med «Københavns grønneste bydel», som de skriver på prosjektets hjemmeside. En ny bydel holder faktisk på å reise seg idet vi besøker området, og de første beboerne har allerede begynt å flytte inn, men foreløpig skjules de høye ambisjonene godt bak en helt vanlig byggeplass.

I de forlatte lager- og industribygningene som ennå ikke er revet, finner vi PIRPA, et kunstnerdrevet visningsrom som i to år har drevet med stedsspesifikke utstillinger. Kunstnerne som driver visningsrommet, kjente godt til Carstens arbeider, og tenkte at det ville være interessant å få et annet blikk på boligutvikling og det som skjer på Grønttorvet. Ikke for å stanse bulldoserne, men for å skape ettertanke og perspektiv på hvor ensidig boligutviklingen er for tiden, og stille spørsmålet om en boligutvikling styrt av markedskrefter, i det hele tatt er i stand til å skape omgivelser som kan tilpasses og formes til hvert enkelt menneskes individuelle behov.

Carsten forteller at utviklingen av området startet med en arkitektkonkurranse hvor målet var å skape en bærekraftig bydel for alle, hvor man skulle bevare områdets identitet og skape romslige, gode og inkluderende fellesarealer for beboerne med en sterk grønn profil, men det ser ut som om lite av de opprinnelige ambisjonene er bevart i det som faktisk skal bygges. Resultatet er en boligutbygging som kunne vært hvor som helst, standardiserte leiligheter med banale planløsninger og et minimum av fellesområder.

Det eneste som er igjen av de opprinnelige visjonene, ifølge Carsten, er den store grønne parken midt i området, hvor noen av konstruksjonene til de gamle industribygningene bevares som skulpturer i landskapet, for å minne om hva området en gang var. Den 84 år gamle arkitekten sukker over mangelen på forståelse for hva et bærekraftig boområde faktisk innebærer, en problemstilling han har jobbet med hele livet.

Å bo er å sette spor etter seg

Det er et imponerende utvalg ikke-realiserte prosjekter Hoff presenterer i utstillingen, selv om ikke-realisert nesten er å underdrive. Prosjektene er beskrevet fra de mest overordnede implikasjoner, ned til de enkelte bygnindetaljer ved hjelp av håndtegninger og tekst. Dette er ikke arkitektur-renderinger uten hold i virkeligheten, alt er nøye gjennomtenkt. Med bakgrunn i en arkitektur- og kunsttradisjon som finner lærdom og inspirasjon i organiske prosesser og 60-tallets gryende økologiske forståelse, ønsket Ussing og Hoff å tilrettelegge for menneskers gradvise tilpasning til omgivelsene over tid.

For å oppnå dette kreves det en arkitektur på beboernes premisser. I «Huse for mennesker» skriver Ussing og Hoff om den nye estetikken, en estetikk som til forskjell fra mye av det som dominerer arkitekturen i dag, ikke er bygget på arkitektonisk innavl og byggeindustriens til enhver tid tekniske forutsetninger. En estetikk som ikke handler om høyhusets modulære fasadekomposisjon eller vinduenes plassering, men som «uttrykker skjønnheten i livets utfoldelse».

Og fellestrekkene i Fremtidens etageboliger (1970), Tæt-lav (1971), Græs (1974), Huse for adelsfolk (1981), Fleksible boliger for unge og ældre (1986), Sol og måne (1988–91), Arena (1994), Humlehaven (2001) og Dialogby (2003) er et ønske om å skape rammene for en mangfoldig og variert bebyggelse på beboernes premisser. Strukturelle rammer, som kunstige landskap eller råbygg danner scenen for en gradvis utfoldelse i regi av beboerne, alene eller i sosialt samspill, en scene som åpner for det vilkårlige, det uventede og personlige.

Selv om hovedvekten i utstillingen er på Hoff og Ussings ikke-realiserte prosjekter, premierte og ikke-premierte konkurranseforslag, samt prosjekter som strandet på grunn av endrede politiske eller økonomiske forutsetninger, har de også fått prøvd ut ideene sine i praksis. I tillegg til fullskalautstillingen av «Fremtidens etageboliger» på Louisiana i 1977, stod paret bak tre eksperimentelle byggeprosjekter, på sommerleiren til «Det nye Samfund» på Thy i 1970 og kultuministeriets sommerleirer på Vejlø i 1972 og 1973. På 1970-tallet var det tusenvis av folk som tilbragte somrene sine på slike øy-leirer, hvor de levde det enkle liv i fellesskap. Ussing og Hoff ønsket rett å slett å prøve ut om en form for selvorganisert byggeri var mulig å få til i det danske samfunnet.

I Vejlø-eksperimentene satte de ut et nettverk av stolper med ca. 2-3 meters mellomrom. De hadde også lagt fram leide presenninger, bølgepapp og liknende, som de hadde utviklet ulike foldemetoder for. Når leirdeltakerne begynte å ankomme, ble Ussing og Hoffs selvbyggerleir etter hvert svært populær, og en by utviklet seg etter 3-4 uker. Etter 5 uker begynte forfallet og etter 6 uker var det blitt en slum. Målet var ikke at det skulle bli fint, leiren var jo tross alt bare midlertidig, men at de skulle vise hvordan selvorganisert byggeri er mulig, også i vår del av verden.   

Alternative boligvisjoner

Egentlig skal det litt til å få Carsten til å snakke om egne prosjekter. Forklarer de ikke seg selv, spør han retorisk? Han er mer interessert i å fortelle om andres prosjekter, noe som utgjør den andre tråden i utstillingen. Carsten selv fikk en oppvåkning da han som arkitektstudent på 1960-tallet besøkte Gøteborg og så Däckshuset, tegnet av den radikale svenske arkitekten Erik Friberger. Däckshuset er som navnet impliserer et hus som består av et prefabrikert råbygg, hvor beboerne selv kan fylle inn sine egne boliger på betongdekkene. Prosjektet bygger på tankegods fra en gruppe yngre kritikere av den rent funksjonalistiske arkitekturen, som på 60-tallet, med polakken Oscar Hansen i spissen, formulerte ideen om en arkitektur med «åpen form», som ivaretar menneskers behov, utfoldelse og fortolkning.

I Nederland fikk disse tankene på samme tid sin frontfigur i N.J. Habraken, som argumenterte for en arkitektur som består av strukturelle rammer som beboerne kan fylle inn etter egne behov og preferanser, en metode som har fått store ringvirkninger for den nederlandske boligproduksjonen helt fram til i dag. Hoff, som ikke hadde sett denne siden av det industrielle byggeriet før, ble motivert for å videreutvikle boligmodeller hvor beboerne har en større rolle, og hvor masseproduksjon ikke tar over for individuell tilpasning, men skaper rammer for menneskets frie utfoldelse. En frihet som gjør det mulig å utnytte den unike tilpasningsevnen naturen har skjenket oss med, og skape rikere, mer mangfoldige og varierte omgivelser med mindre ressurser.

Carstens utstilling inkluderer referanser til både Fribergers og Habrakens alternative boligvisjoner, i tillegg til flere eksempler fra vår egen tid. For disse ideene, som har forblitt i periferien av arkitekturfeltet, er i ferd med å tas inn i varmen igjen, noe Pritzker-prisen til Alejandro Aravena i 2016 tydelig viser. Aravena, som har anvendt ideene om arkitektur som strukturelle rammeverk som beboerne selv kan bygge innenfor i flere prosjekter i hjemlandet Chile, har igjen bidratt til å løfte arkitektur som et verktøy for å fokusere på menneskers behov og evne til å utnytte knappe ressurser, blant annet gjennom Veneziabiennalen han var sjefskurator for i 2016,

«Reporting from the Front».

Sør-Amerika har sin egen historie med alternativt boligbyggeri, hvor PREVI Lima, fra nabolandet Peru, er det mest kjente. Et initiativ fra en framoverlent borgermester, som for øvrig var utdannet arkitekt, ledet til den berømte arkitektkonkurransen i 1969, hvor man på grunn av den høye kvaliteten på forslagene endte med å realisere 24 av 26 ideer, 500 eksperimentelle boliger tegnet av lokale og internasjonale arkitekter som forsøkte å skape en bro mellom det formelle og uformelle byggeriet.

Ikke overraskende på oss er imidlertid de fleste nyere eksemplene på arkitektur på beboernes premisser fra Tyskland og Nederland, som begynner å få en solid tradisjon for byggfellesskap og selvbygging, godt hjulpet av politikere som ser verdien av å tilrettelegge for alternative boligprosjekter. Prosjekter som ikke må kjempe en kontinuerlig kamp mot forvaltningen, men som bygges på sentrale tomter og ses på som et reelt alternativ til den standardiserte boligproduksjonen. 

For betydningsfullt til å overlates til spesialister

Som et av få realiserte alternative boligprosjekter fra Norden som Carsten klarte å grave opp, finner vi våre egne eksperimentboliger på det byøkologiske forsøksområdet Svartlamon i Trondheim, som stod ferdige i 2017. Da prosjektet ble påbegynt fire år tidligere, var vår motivasjon den samme som Carstens og Susannes, å se om det var mulig for oss som arkitekter å tilrettelegge for at man kan bo og leve mer bærekraftig i dagens samfunn i tråd med økologiske prinsipper.

Gjennom å legge til rette for reell medvirkning og selvbygging, har beboerne fått erfare hva dette innebærer helt konkret. Det handler om å ha en forståelse av sine nære omgivelser: Hvordan huset man bor i er bygget, hva som egentlig er inni veggene. Når omgivelsene blir mer forståelige og håndterlige, kan du selv endre og tilpasse dem. Dette gjorde det mulig for våre selvbyggere å bygge fem rekkehus til en samlet kostnad av tre millioner kroner. Kreativ egeninnsats og gjenbruk sørget for at mangelen på ressurser på ingen måte førte til lavere bokvalitet.

I stedet for å måtte tilpasse seg boliger laget for et «standardmenneske», har beboerne selv fått være med å velge hvordan de vil leve. Boligene har blitt tilpasset dem. Og det skulle vel bare mangle? Akkurat som vi mennesker er forskjellige, burde også boliger være det. Det handler om å skape en konstruktiv dialog mellom naturen inne i oss og naturen utenfor oss, mellom mikro og makro, noe som er kjernen i all økologisk tenkning.

Det er ikke nødvendigvis vanskelig å bygge sin egen bolig, skriver Ussing og Hoff, i «Huse for mennesker». Det er avhengig av å finne en passende byggeteknikk som er lett å forstå og gjennomføre for en uerfaren selvbygger, samt god veiledning gjennom prosessen. Dette er jo noe vi selv har fått erfare, når fem familier, uten noen form for formell byggekompetanse, har vært i stand til å bygge sine egne hus fra bunnen av. Det eneste vi måtte ha spesialister til, var graving, rørlegger- og elektrikerarbeidet. «Boligen er for betydningsfull for å overlates til spesialister,» skriver Ussing og Hoff. Vi kunne ikke vært mer enige! 

Nøysom arkitekter ble etablert i 2015 av arkitektene Trygve Ohren, Cathrine Johansen Haanes og Haakon Haanes. De er kanskje mest kjent for å stå bak et eksperimentelt selvbyggerprosjekt på det byøkologiske forsøksområdet Svartlamon i Trondheim, hvor fem familier har bygget sine egne hus ved hjelp av gjenbrukte materialer, et prosjekt som stod ferdig i 2017.