Arkitektnytt

Mye har skjedd med den norske arkitektstanden siden 1965, da Lilla Hansen, Norges første kvinnelige arkitekt med egen praksis, skrev til en kollega: «Jeg ble spurt hvorledes jeg klarte de høirøstede byggmestere. Svaret ble: Jeg hvisker.»

Femten år senere, i 1980, var det kun ti prosent kvinner på arkitektstudiene i Norge, mens det i 2019 er tilnærmet likt. Blant de ti største arkitektkontorene er det 79 mannlige partnere og 71 kvinnelige, noe som tegner et bilde av likestilling. 

Samtidig etterlyser Oslo arkitektforening nå flere synlige kvinner i toppen, og peker på at når det kommer til arkitekturpriser, er det fremdeles et stort gap mellom kjønnene. Andelen kvinner i høye stillinger er fortsatt lav på alle landets arkitektskoler, og NAL har seksten mannlige æresmedlemmer mot fem kvinner, skriver OAF i et forslag om å opprette en mangfold- og likestillingskomité. Forslaget ble lagt frem for representantskapet i NAL i slutten av forrige uke. 

Økt mangfold

Arkitektskolene og -bransjen oppfattes fremdeles som homogen, hevder OAF, og etterlyser også en debatt rundt hvorfor er det så få studenter ved skolene med ulik bakgrunn. «Hvorfor søker ikke de mange toppstudentene med innvandrerforeldre seg til arkitektskolene?», «Hva kan vi som bransje gjøre for å bli mer mangfoldig og inkluderende?» spurte de representantskapet.

Resultatet fra RS-møtet var at forslaget skal tas inn i samarbeidsutvalget i NAL, og at OAF utover høsten skal begynne å kartlegge problemstillingen sammen med NAL, Afag, Arkitektbedriftene og organisasjoner og utdanninginstitusjoner.

OAF-leder, Joakim Skajaa, sier at det er viktig å komme i gang med kartlegging av problemet: 

– Dette er en bred diskusjon som omfatter alt fra tradisjonell likestilling til å få flere arkitekter med ulik bakgrunn. Det er et stort problem, og vi i OAF har spilt inn at det bør henge sammen med NALs politiske strategi. Det er for eksempel vanskelig å diskutere klima uten å diskutere ulikhet, både i Norge og i resten av verden, sier Skajaa til Arkitektnytt.

Hele byen, kant til kant

– Mangfold er et begrep på manges lepper om dagen. Hvilke tiltak mener dere kan fungere for å få ting gjennomført i praksis?

– Det første vi må gjøre er å kartlegge ulike områder av faget. Utfordringen i Oslo er at veldig mange unge arkitekter kommer fra et lite område på Oslos vestkant, og det kan du si er en blanding av fordommer og fakta, men det er samtidig noe opptakskomiteen ved AHO peker konkret på. Faren er at man går glipp av mye talent, at man ikke får inn de beste fra hele byen og at mange som burde bli arkitekter, ikke blir det. Når arkitektene skal jobbe med komplekse samfunnsutfordringer, er det en fordel å ha folk med ulik bakgrunn. Både fra alle steder i Oslo, men også fra andre steder i landet, sier Skajaa.

– Dere peker på at det både er lav kvinneandel i toppstillingene og at det er få med annen kulturell bakgrunn ved utdanningsinstitusjonene? Hva kan gjøres her?

– Det er jo noe utdanningsinstitusjonene må se på selv, på hvordan man tar inn studenter. Studenter vi har snakket med forteller at opptaksprøvene for å komme inn blir flere og flere, og at mange går på forskole i Oslo eller i utlandet. Det er kostbart, og en terskel som mange ikke kommer over. Bare det å reise og være med på en opptaksprøve kan være vanskelig for mange, forteller Skajaa, og avslutter:

– Først må vi finne hvilke strukturer det er som gjør at det blir så ujevnt – vi må gjøre en studie og deretter foreslå tiltak vi kan jobbe med hver for oss. For OAF og NALs del er råd og utvalg ganske likestilt i toppnivået, men går man nedover i systemet har vi en jobb å gjøre med både likestilling og mangfold, sier Skajaa.