Arkitektnytt

Sissel Engblom forteller at forskning viser at byer er blitt planlagt etter behov for bevegelse fra A til Å mellom bygninger som rene målpunkt. Dette er ofte blitt karakterisert som et typisk maskulint mønster. 

– På 1990-tallet oppdaget Wien at kvinners mobilitet i løpet av en uke var langt mer sammensatt enn menns. Siden har de hatt en egen gender mainstreaming enhet som sikrer bevisstgjøring og likestilling i byutviklingen. Wien har virkelig vist vei ved å ta denne forskjellen på alvor, sier Engblom. 

Kvinners bevegelser i by er altså mye mer romlige og opplevelsen mellom målpunkt oppleves som langt mer kompleks, forklarer hun, og henviser dessuten til artikkelen «Your City Has a Gender and It’s Male» av urbanist og forlagsredaktør Fouad Kahn, basert på en dialog på United Nations Habitat III i 2016. 

Engblom er leder for Urban Link, et nytt team i Link Arkitektur som har spesialisert seg på tidligfase og tverrfaglig konseptutvikling i skandinaviske byer. Bærekraftmetodikk er basisverktøyet og de har i løpet av de to første årene vunnet en lang rekke strategiske byoppdrag og jobbet tverrfaglig og internasjonalt. Denne våren har de blant annet jobbet med parallelloppdraget på Adamstuen i Oslo og utvikler «Levande Bottenvåningar» på Skeppsbron i sentrum av Gøteborg.

#SafeCity

Arkitektnytt har hentet inn Engblom for å snakke om feministiske urbanisme i lys av politiets nyvakte interesse for kriminalitetsforbygging ved hjelp av akitektur og byutvikling. Engblom har lang og tro tjeneste som arkitekt og urbanist både i Sverige og Norge. I tillegg til å lede større prosjekter, har hun og Urban Link lansert #SafeCity, et urbant innovasjonsprosjekt i Link og Multiconsult som inkluderer et kvinneperspektiv.

Engbloms utgangspunkt er at det finnes et maskulint og et feminint byperspektiv, og at det er på tide å utnytte potensialet i begge. Hun går opp og ned Markveien og peker og forklarer fordi hun mener gata viser hvordan et maskulint paradigme har veket for et mer feminint et. Parkeringsplassene er borte, bilen har fått kun én kjørebane, det er gjort plass til sykkelsti og et bredt fortau tilpasset fotgjengere som vil gå to og to nedover gata. Det er blitt tryggere å bevege og oppholde seg i bygata samtidig som det er en god balanse mellom butikker, service og boliger. Her blir gata en likestilt møteplass i hverdagen, poengterer arkitekten.  

– Tallene viser at det er blitt flere kvinner enn menn som bor i byene våre. Da blir en byutvikling hvor målet har vært å komme seg fra A til Å så raskt som mulig gammeldags, forklarer Engblom.

Inkluderende kvinneperspektiv

Hun skynder seg å si at det feministiske perspektivet ikke kun er ment å gavne kvinner i byen, men skal sikre inkludering for den delen av befolkningen som av en eller annen grunn kjenner seg mer utsatt. Som eldre, ungdommer og mennesker som kjenner på utenforskap grunnet helse, rus eller kultur.

– Poenget er å få med alle, ikke bare de som er minst utsatt. Dette gjelder ikke minst løsninger som gir lange gangbroer og underganger for gående som må vike for bilens rett til bygulvet. Slike «sugerør og rotteganger» som jeg kaller det, er som trekkplaster for lysskye aktiviteter, sier Engblom.

En by med barrierer og store områder som er uframkommelige for fotgjengere, skaper ikke en trygg by. Det gjør heller ikke lukkete fasader, store kjøpesentre og hele bydeler uten boliger og offentlig tilgjengelige førsteetasjer. Det er Engblom glad for at politiet i Norge også har fått øynene opp for.

Interaksjon gir trygghet

Skal man lage trygg by, må det stilles nye krav til bystrukturen, og da kan blant annet kvinneperspektivet vise vei, mener hun. Hun stanser foran en liten bruktbutikk.

– Markveien har en klassisk kvartalsstruktur i liten skala som er tilrettelagt for interaksjon med aktive førsteetasjer og stor nærings- og boligtetthet. Blandede formål og gjennomstrømning i kvartalene sikrer at det er liv og røre, at det alltid er mennesker i gatene. Skjer det noe som oppleves utrygt, er det lett å henvende seg til noen i nærheten. Det er annerledes i Kvadraturen, for eksempel, hvor det ikke bor folk og hvor mange førsteetasjer er tomme eller lukkede mot gata. Der kan du gå et helt kvartal uten å møte ett menneske. Her i Markveien er det høy opplevelsesfrekvens, det skjer noe nytt hele tiden. Det stimulerer sansene og hjernen og gir en opplevelse av tilstedeværelse, kontakt og trygghet, poengterer Engblom.

Sosial bærekraft

Å sørge for en variert sammensetning av ulike areal- og boligtypologier i nye byområder, har også et viktig trygghetsaspekt, mener Engblom.

– Det er viktig for å beholde den sosiale bærekraften. Både fattig og rik skal ha møtesteder og butikker hvor de kan gå inn og treffe folk. Det må bygges både store og små leiligheter, både dyre og billige leiealternativer i et og samme bykvartal. Folk skal kunne bo i det samme strøket fra de blir født til de blir gamle. Det skaper resilience, eller mostandsdyktighet på godt norsk. Det blir mindre gjennomtrekk og dermed sterkere eierskap og samhold, understreker hun.

Kvinneby er by for alle

I Sverige har man allerede jobbet lenge med trygghet i byutvikling. Gründeren bak stiftelsen Tryggare Sverige er tidligere politimann og psykolog. LINK har et etablert samarbeid med Magnus Lindgren og hun siterer ham på følgende slagord: «Når vi sier vi skal lage en by for alle, får vi en by for menn. Når vi sier vi skal lage en by for kvinner, får vi en by for alle». Tryggare Sverige gjør sikkerhetsanalyser for kommuner og byer og bidrar med konsulentarbeid, blant annet for nye by- eller boligområder. De skriver på nettsiden sin at arbeidet de gjør skal sikre at det «gjøres bevisste valg når det gjelder kriminalitetsforbyggende og trygghetsskapende aspekter i det fysiske miljøet».

Viktig bærekraftmål

Urban Link-sjefen mener opplevd trygghet også er et undervurdert bærekraftmål.

– Vi kan holde på med bærekraft og grønne tak, følge Breeam og bygge solcellepaneler til den store gullmedaljen. Men hvis ikke sluttresultatet blir et sted som oppleves som trygt, så blir det verken attraktivt eller bærekraftig. Ingen vil investere eller bo der, sier Engblom.

Hun etterlyser en diskusjon om trygghet i hverdagen som en urban mulighet til å bidra å løse det hun kaller en dødelige folkesykdom: ensomhet og utenforskap.

– Vi kan ikke bare fokusere på sikkerhet mot ekstremisme, mener hun.

Dansk prosjekt

Engblom forteller at Link Arkitektur har brukt arkitektur som virkemiddel i sitt kriminalitetsforebyggende arbeid i Danmark. I boligområder som tidligere har vært stemplet som verstingområder har Link bidratt med trygghetsrenovering.

– Det handler blant annet om noe så enkelt som å aktivere førsteetasjer og redusere arealer satt av til bilene, sier arkitekten.

I området Bispehaven i Aarhus hadde man tidligere forsøkt å «løfte» området ved å fornye fasadene.

– Det ble finere å se på, men hadde ingen effekt på kriminalitet. Så ble Link engasjert og brukte nye metoder for trygghetsrenovering. Kriminaliteten ble redusert med 50 prosent, sier Engblom. Samtidig økte boligprisene i strøket tilsvarende.  

Feministisk snørydding

Et annet eksempel hun trekker fram er prøveprosjektet «feministisk snöröjning» i Stockholm. På Kungsholmen i sentrum av den svenske hovedstaden har de innført en rekkefølge på brøytingen. De tar sykkelbaner først, deretter fortauene i de gatene hvor kollektivtransporten kjører, og så gater og skinnebaner for trikk og buss. Dette er mobilitetsalternativ som brukes mest av kvinner, eldre og unge. Til slutt tar de resterende fortau, veibaner og helt til slutt brøytes parkeringsplassene.

– Trygghetsfølelse handler også om å slippe å være redd for å falle og brekke håndledd eller lårhals på vei til bussen. Brøyting handler altså både om likestilling, trygghet, samfunnsøkonomi og bærekraft, understreker Engblom.

Krim-nedgang i Bryant Park

Et annet eksempel hun forteller om, er tiltakene i Bryant Park i New York sentrum. Parken var i mange år beryktet for narkohandel og kriminalitet, men så bestemte myndighetene seg for å renovere og transformere parken.

- To ganger om dagen telles mennesker i parken for å sikre at det ikke er overvekt av grupperinger av menn eller andre som dominerer og skaper utrygghet for andre brukere. Blir det for mange menn, setter de inn tiltak som å vise film på en stor utekino på gressplenen eller det kommer pilatesinstruktører som kjører gratis kurs under åpen himmel.  Man gjør noe helt konkret for å skape balanse og trygghet ved å programmere for kvinner og andre brukere. Helt dit har vi ikke kommet i Norge ennå, men det er spennende å tenke seg at trygghet som inkluderer det kvinnelige perspektiv kan bli en ny måte å utforske arkitektur i den store skala i norske byer og tettsteder. Vi må tenke utenfor boksen, eller rettere sagt undersøke den romlige kompleksiteten mellom boksene, avslutter Engblom.