Arkitektnytt

Vi føler oss litt som karakterer i Thomas Manns Trolldomsfjellet på toget opp til bergstaden Røros, for å delta på det myteomspunne Rørosseminaret (3.-5. mai) for første gang. Vi kikker nysgjerrig rundt oss for å se om det er flere vi kjenner på vei opp, men de fleste er nok på bussen som er leid inn til å kjøre fra Trondheim. Øl og brus kan kjøpes på turen, står det i invitasjonen.

Det er en uformell og avslappet stemning når Trondhjems arkitektforening (TAF) inviterer til å feire arkitekturen for 17. gang over en periode på 31 år. Over 130 arkitekter, de fleste tilknyttet Trondheim, enten som praktiserende arkitekter, NTNU-ansatte eller tidligere studenter, tilbringer en helg sammen med et knippe eksepsjonelle arkitekter fra alle verdens hjørner i den lille gruvebyen. Her kan man ikke unngå å støte på hverandre når man sniker ut i byen en ledig stund, og sidemannen din ved middagsbordet kan like gjerne være en framtidig Pritzkerpris-vinner, som en tidligere studiekamerat.

Meritter mindre viktig

Rørosseminaret handler imidlertid ikke om nettverking, men om å ha det trivelig. Nettverke kan man gjøre på konferansehotell på Gardermoen – Rørosseminaret er en opplevelse. Derfor sier man ikke presentere på Røros, men dele. Og når forelesere blir invitert til Røros, blir en nøye bakgrunnssjekk av hvorvidt de er verdt å tilbringe en helg sammen med, verdsatt like mye som priser og meritter. Kanskje er det derfor det er et knippe særdeles interessante arkitekter som kommer til Røros hvert år fra alle verdens hjørner.

Ifølge Røros-veteran Hans Skotte hadde 20 prosent av arkitektene som ble valgt ut til Alejandro Aravenas Venezia-biennale i 2016, «Reporting from the Front», vært på Røros og spist, drukket, ledd, danset og sittet med pledd foran peisen med de trønderske arkitektene. En opplevelse som ingen som har vært der glemmer.

Foreleserne som inviteres blir lovet en uformell feiring av arkitektur i autentiske omgivelser, noe som ikke blir gjort skamme på. Stemningen er satt fra første møte, hvor rørosingen Molly, som, til tross for at hun nylig har blitt både enke og oldemor, åpnet hjemmet sitt i den gamle Apotekergården for deltakerne. Mellom familiebilder og pyntegjenstander får vi servert hjemmelaget tradisjonsmat, som blir fortært i diverse kriker og kroker, sofaer og stoler, hjørner, vinduskarmer og over flygelet i penstuen.

Stemningen er umiddelbart familiær, både mellom veteranene som har vært på Røros siden 80-tallet, nye deltakere og utenlandske gjester. Kinesiske Zhang Ke, grunnlegger av ZAO/Standardarchitecture, fortalte at han sendte et bilde til kona mens han satt foran peisen første kvelden, og spøkte med at han hadde blitt med i en norsk sekt. Men han hadde det fint, og hun skulle ikke bekymre seg.

Sterke inntrykk fra Sør-Afrika 

Opprinnelig var målet med Rørosseminaret å invitere arkitekter fra «periferien» av den vest-europeiske tidsskriftverdenen til Norge, men mye har skjedd siden 1988, og i dag handler det mer om å få inn arkitektene som arbeider i lønnsomhetens marginer, med nytenkende løsninger og pågangsmot for å utgjøre en forskjell. Og ingen av foreleserne eksemplifiserer det bedre enn første taler ut, Carin Smuts, fra Sør-Afrika. Siden hun var student på slutten av 80-tallet, har Carin viet livet sitt til å kjempe mot urettferdighet og skape et fungerende sivilsamfunn i Sør-Afrikas mest utfordrende miljøer, både under og etter Apartheid-regimet. Forelesningen spinner rundt bilder med Table Mountain i bakgrunnen, en nødvendig referanse for å forstå at vi er i samme by og samme land.

Hun maner fram bilder av arkitekter utdannet i vestlig tankemåte og kultur, som aldri har vært utenfor de hvite bydelene, korrupte myndigheter som ikke betaler en krone for å bedre folks levekår, gangstere som skyter tilfeldig forbipasserende, barn som dreper hverandre på grunn av kjedsomhet, fattige mennesker som tørster etter kultur, samhold og glede mens de strever for å tjene til livets opphold, mens noen av verdens rikeste mennesker murer seg inne i Disneyland-liknende boområder.

Samtidig forteller hun oss om en Sisyfos-liknende kamp hvor hun som arkitekt har valgt å plassere seg midt i prosessen, med alt det innebærer av tap av kontroll og aksept for annerledeshet og mangfold. Det gjør uutslettelig inntrykk å se skolebygningen hun har vært med å få bygget etter den har blitt revet fra hverandre, for hånd, av en av gangsterne i området som fant ut at han ikke likte den. Eller når hun gang på gang må fortelle hvordan viktige personer i prosjektene har blitt skutt i hodet på vei til butikken, eller hjem til foreldrene.

Men på samme måte vekker det håp og beundring når hun viser hvordan hun har arbeidet med lokalbefolkningen for å bygge boliger, skoler, forsamlingshus, helsebygg, kulturbygg, og til og med et fengsel. Alltid med en tanke om at hun skal bidra til å bygge opp og foredle lokale ressurser, styrke et sted, ta vare på tradisjoner og kulturmangfold, lære lokale ungdommer et håndverk og involvere de som er mest utsatte for å havne utenfor. Ved å plassere seg midt i prosessen, bruker Carin sine ferdigheter som arkitekt til å tilrettelegge for byggingen av fungerende sivilsamfunn, stein for stein.

Midt i prosessen

Etter forelesningen utbryter en ekstatisk Gloria Cabral at arkitektur faktisk kan utgjøre en forskjell, noe som fører til voldsom applaus! Og det er kanskje det som er den røde tråden blant knippet med arkitekter vi blir presentert for i løpet av helga, arkitekter som plasserer seg selv midt i prosessen, der endringene skjer, heller enn å stå utenfor og vente på at endring skal komme til dem. Dette kan være krevende, og gi lite tilbake i form av materiell rikdom. I den grad man får betalt, må man ofte krangle med myndighetene, smiske med kommersielle aktører, eller være sin egen klient.

Når Ingerid Helsing Almaas, tradisjonen tro, skal oppsummere seminaret, ber hun alle om å tenke over hva man kan gjøre annerledes når man kommer tilbake på jobb mandag morgen. Og det er ikke mangel på inspirasjon å hente fra helgas forelesere.

Rikholdig program

Kanskje har man blitt smittet av lidenskapen til Gloria Cabral, som kommer til Røros fra Paraguay for å dele hvordan hun får til å bygge fantastiske konstruksjoner ingen ingeniører tror er mulige å få til? I tillegg gjør hun det med de rimeligste og mest tilgjengelige materialene i konteksten hun befinner seg i. Ved hjelp av stå-på-vilje og overbevisningsevne klarer hun å tvinge eksperimentene ut i livet, og bevise at det lar seg gjøre å bryte etablerte forventninger. Kanskje har man bestemt seg for å være midt i prosessen og skape arkitektur på dugnad, som Alexander Eriksson Furunes og Sudarshan V. Khadja Jr., som deler fortellingen om hvordan de hjalp innbyggerne i en liten by på Filippinene å bygge et studiesenter, en øvelse de måtte gjenta etter at hele studiesenteret ble tatt av en tyfon i 2013? Helga har muligens påvirket noen til å vende blikket mot menneskene som bruker arkitekturen, som Kenneth Dahlgren fra Rodeo arkitekter ønsker at vi skal bli flinkere til. Kanskje har man fått inspirasjon til å la arkitekturen bli en fortelling i seg selv, som Wendell Burnette fra Arizona, forsterke stedets kvaliteter, som Masu planning, eller endre sine umiddelbare omgivelser gjennom oppfinnsomhet, håndverk og tålmodig arbeid, som August Schmidt?

Hutonger og følsomhet

Kanskje får man styrken til å være lavmælt, som Zhang Ke? Den kinesiske arkitekten deler prosjekter som avslører en dyp respekt for et sted, en kontekst, mennesker og historie. Ekte respekt handler om å se rett inn i øynene, forteller han oss, ikke se opp eller ned, men rett fram. Intervensjonene kontoret hans gjør i Beijings uformelle bosetninger, de tradisjonelle hutongene, har en følsomhet for et bygningsmiljø som består av mer enn fysiske strukturer. De er ment å tydeliggjøre hutongenes verdi, slik at de kan bevares og styrkes, og ikke ødelegges eller ender opp som et museum.

Zhang Ke vet imidlertid hvorfor han er på Røros, og når han avslutter med å spørre om ikke vi skal drikke snart, bryter salen ut i latter. Etter forelesningen blir Sangerhuset ryddet til festmiddag, med reinsdyr og panna cotta laget på tjukkmjølk fra Røros, festtaler, diktlesninger, dans og visesang fra en lokal poet. Når fagsjefen i NAL, Camilla Moneta, som er like fersk på Røros som oss, skal dele sine erfaringer, er det med tydelig beundring for seminaret, som TAF har arrangert på dugnad i over 30 år. Og ikke minst mild forundring over at denne skjulte skatten ikke i større grad har blitt et nasjonalt fenomen.

Det samme tenker vi, og håper at de andre arkitektforeningene vil få øynene opp for hva som foregår på Røros annethvert år. Og mens talene blir lystigere, og jukselapper blir nødvendige for å huske navnet sitt, deles det tanker, ideer, skåler og dansetrinn i Sangerhuset. Mer vil vi ikke fortelle, det er jo ikke alt som skal deles. Det ryktes imidlertid at flere fulgte tradisjonen med å møtes på de snødekte slagghaugene for å se sola stå opp igjen.

 Artikkelforfatterne er partnere i Nøysom arkitekter, der også lederen for Rørosseminarets arrangementskomite, Trygve Ohren, er ansatt og partner.