Arkitektnytt

I Aftenposten (03.04.22) presenterte Oslo arkitektforening sitt forslag til hvordan man oppnår bedre boligbygging som kommer vanlige folk til gode. De oppsummerte godt de mangfoldige sidene ved boligproblematikken, som ekskludering og klimamål, og ønsker gjeninnføringen av den gode boligen som en av hoved- pilarene i den norske velferdsmodellen. De stiller seg i rekken av flere aktører som innser at nåværende system ikke er bærekraftig, hverken sosialt eller miljømessig.

Etter tretti år pluss med markedsstyrt boligpolitikk er det på tide å anerkjenne at nåværende modell ikke funker, og se til konsekvensene den har medført. Eller rettere sagt, hvem funker den best for? Den funker veldig bra for noen få, men på bekostning av mange.

Utfordringsbildet er komplekst fordi vi befinner oss i et kritisk øyeblikk i historien. Boligproblematikken kommer i en tid der klima- og miljøspørsmålet haster, og byggebransjen står for mye av dette. Det jobbes fra flere hold med å adressere dette, både fra bransjen selv og fra myndighetene. En annen dimensjon ved boligproblematikken er det sosiale, som også er komplekst. Det er barnefamilier som tvinges ut av byene fordi de ikke har råd til de kvadratmeterne de trenger, det lages for mange dårlige prosjekter der selv de som står bak ikke ønsker å bo der. Og dette er bare noen av konsekvensene av å la markedet bestemme i over tretti år.

OAF plasserer som mange andre ballen hos det offentlige. Dette er politikk, og den avgjør hvem som får tilgang. Gode boligkvaliteter er politikk. Det var en tid da gode kvaliteter var sikret i lovverk, som med Husbankens minimumskrav. Her fantes det veiledninger som ga føringer til hvordan man utformet stuer for fleksibilitet (Husbankens minstestandarder). I dag kjenner jeg til flere som har kjøpt små leiligheter der de må sove i alkover, og det er en myte at folk vil bo i små, rigide leiligheter! For disse var det enten å betale andres lån eller hoppe inn i et marked der man må ut med millioner for en «boks».

Det er politikk når folk med vanlige lønninger ikke kan kjøpe seg noe med anstendig kvalitet og ok størrelse, mens kremtomtene blir til luksus leiligheter der man har klare indikasjoner på at hvitvaskingsrisiko, både juridiske og fysiske, forekommer (Transparency International Norge, 2021). Man får ofte kastet i ansiktet at det ikke er en menneskerett å bo i byen, men er egentlig selskaper som er registrert i skatteparadiser, særlig menneskelige? Er de enslige og trenger at vennene deres bor i nærheten, for støtte og trygg mentalhelse? Høres dette ut som en boligpolitikk verdig en velferdsstat?

Å avskaffe markedet er helt urealistisk, men det er fullt mulig for det offentlige å ta tilbake noe av kontrollen før det er for sent. Det er det flere sammenlignbare land som har gjort, som for eksempel Sveits. Jeg ser for meg en hybridløsning, der tredje boligsektor eksisterer parallelt med markedet, men for at det skal fungere skikkelig, må tredje boligsektor være stor nok til å kunne kalles en sektor, som Tøyen Boligbyggelag påpekte i sin siste rapport («Kartlegging av pilotmuligheter i bydel Gamle Oslo», 2022).

Samme rapport etterlyser ulike tilnærminger til tredje boligsektor slik at den kan eksistere i flere ulike formater som for eksempel selvbygging. Men først må man ta diskusjonen om hva som er målet med tredje boligsektor. Noen mener at det må til for at flere skal inn i markedet, andre mener at det må være plass til dem som ikke ønsker å ta del i en praksis som behandler boligen som et investeringsobjekt. Tredje boligsektor mener jeg kan romme begge ønsker, med forbehold.

Hadde en løsning vært å sette en stopper for salg av kommunale tomter og tomme bygg, og heller dedikere disse områdene og eiendommene til tredje boligsektor? Oslo kommune har lenge fått kritikk for å ikke forvalte sine tomme bygg godt nok. Siste nytt fra den fronten var at de skal ha en gjennomgang og selge det som kan selges. Her kan man slå flere fluer i samme smekk – man bevarer det kulturhistoriske gjennom nytolkning, transformasjon og ny bruk. Man sikrer trygge og gode boliger. Der man trives, vil man bo lenge og investere sin tid i nabolaget.

Tina Lam, byplanlegger i A-lab

(Kommentaren er uttrykk for forfatterens meninger)