Til kamp!
KOMMENTAR: Årets arkitekturbiennale i Venezia gjenoppliver den handlekraftige arkitekten, hun som kan gjøre langt mer enn å dilte etter bransjens premissleverandører.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2016
Chileneren Alejandro Aravena gjorde en formidabel entre på arkitekturscenen i fjor, da han tok storeslem med både pritzkerpris og kuratorjobb for biennalen i Venezia. En arkitekt som hadde operert utenfor de flestes radar, stod plutselig i sentrum for den internasjonale arkitektursamtalen. Inn i rampelyset tok han med seg et visuelt slående bilde: hans halve hus, ledsaget av slagord som sa noe sånt som «bedre å bygge et halvt kvalitetshus enn et helt dårlig hus».
Responsen tydet på at arkitekturmiljøet hadde lengtet etter en ny stjerne, utenfor den vanlige klikken av usual suspects. Riktignok var han mann, og riktignok var han tilknyttet Harvard. Men han var sosialt orientert og fra Sør-Amerika, ikke påtakelig kynisk, og overhodet ikke opptatt av arkitektur som noen form for kunst. Han snakket om arkitektur som en pragmatisk disiplin, og om at arkitektens jobb var å hjelpe klienten ved å svare på riktige spørsmål med riktig arkitektonisk form. Det var som om han var omgitt av en slags rustikk ruralitet og representerte geografisk maktforskyvning, ikke bare til et nytt kontinent, men også til andre virkeområder for arkitekturen.
Et svar til Koolhaas
De skiftende temaene for hver Venezia-biennale fungerer som et slags retorisk ping-pong-spill, der det ene konseptet for en biennale får et tilsvar i den neste. For to år siden var det Rem Koolhaas som fikk gi arkitekturen en slags mulig dødsdom: Arkitekturens premisser settes av teknologer, ingeniører og byråkrater. Selv arkitekturens grunnelementer, som vinduet, døra, trappen, er blitt transformert til det ugjenkjennelige gjennom moderniteten. Er vi som fagfelt dømt til å dilte etter andre premissgivere i bransjen, eller har arkitekten fortsatt den kunnskapen som skal til for å bedrive arkitektur? Og i så fall, hva skal til for at arkitekten skal gjenerobre sitt eget fagfelt? Dette var de store spørsmålene som hang igjen i lufta etter Koolhaas.
Mot dette bekymrede bakteppet, plukker Aravena opp hansken og gir Koolhaas et optimistisk og energisk svar. Aravenas biennele-tema «Reporting from the front» beskriver arkitekturen i kamp, på en slags slagmark. Den hjelper Koolhaas' skadeskutte arkitekt på beina og relanserer henne som en kriger som ikke bare kjemper for sin klient, men som tar opp kampen mot alt fra natur- katastrofer og kriminalitet til monotoni og middelmådighet.
Krigsmetaforer og avant-garder
Å omtale arkitektens virke med krigsmetaforer er ikke noe nytt. Avantgarde-begrepet er jo fransk for «militær fortropp». Blant de såkalte historiske avantgardene på tidlig 1900-tall var det to retninger: en innadvendt, formal avantgarde, som ville revolusjonere den arkitektoniske formen i seg selv. Og en politisk avantgarde, for eksempel den russiske konstruktivismen, som ønsket å skape nye samfunn og andre sosiale virkeligheter gjennom arkitekturen. Nøkkelen var å skape en ny arkitektrolle som var i stand til å forandre programmet for arkitekturen. Det er definitivt et ekko av slike politiske avantgarder i Aravenas biennale.
Hovedutstillingen
Som vanlig består hovedutstillingen av to deler, en på Arsenale og én blant de nasjonale paviljongene på Giardini. Totalen er massiv, med hele 87 forskjellige bidrag fra forskjellige «fronter» i utkanten av faget. Hvert bidrag er utformet som en «rapport» fra disse frontene, og er introdusert med en kort tekst om hvorfor prosjektet er valgt ut, og hva det kan bidra med for å gjøre verden bedre. Utstillingen har som uttalt formål å nå ut bredt til både arkitekter, brukere og beslutningstakere for å inspirere og gi et utvidet perspektiv på hva arkitekturen kan brukes til.
Dermed er det et noe eksentrisk valg å la utstillingen begynne med et svært introvert rom på Arsenale, fullt av små skjermer med filmer fra workshopper som hovedsakelig handler om biennalens egen tilblivelse. I neste rom er det derimot mer rett på sak – med krigsretorikk på plass: El Borde Arquitectos fra Ecuador beskriver seg bokstavelig talt som «kanonføde», der de forsøker å dukke unna kuler og gatekamper mens de temmer det de kaller «svart materie» (alle x-faktorer i et prosjekt) til sin fordel. All dramatikken til tross, det nokså selvfølgelige hovedbudskapet er at kvalitet og pris ikke nødvendigvis henger sammen.
Ved siden av denne installasjonen finner vi en mengde med materialprøver av jord, stein og gjenbrukte materialer. Presentasjonen til Amateur Architecture Studios (Pritzkerpris- vinner Wang Shu og kona Lu Wenyu) handler i stor grad om arkitekten som en politisk strateg som klarer å forandre premissene for byggeoppgaven. AAS har gjennom mange år lært seg lokale byggetradisjoner og jobbet med tradisjonelle bosetninger i Hangzhou. Det utstilte prosjektet begynte som et oppdrag for å bygge et nasjonalmuseum i Fuyang, og endte i stedet med at arkitekten restaurerte de omliggende landsbyene for å bevare den eksisterende kulturen.
Samme tema og politiske brodd berøres i installasjonen til Rural Urban Framework (RUF) i Mongolia. Kina og de tilgrensende landene går gjennom en voldsom urbaniseringsprosess, og RUF spekulerer rundt hvordan man kan bygge kvalitativt og rimelig i de «gjenglemte» delene som går fri fra urbaniseringen. 1:1-presentasjonen av vakre, midlertidige nomadeinspirerte strukturer gir prosjektet en taktil tilstedeværelse og en følelse av relevans.
Fokuset på arkitekten som en slags politisk agent går igjen i flere prosjekter, også i mer urbane settinger. Belgiske 51N4E viser hvordan de har arbeidet med å forandre bygnings- lovgivningen i Albania ved å bytte ut masseproduserte, internasjonale standarder med lokalt utviklete løsninger. Og BeL Associates fra Tyskland presenterer et system for et nytt, raskt massebyggeri som kan brukes både til temporære programmer som flyktningboliger og et utall varianter av rimelige boligbygg. I en enorm modell i blåskum viser de hvordan deres oppdaterte versjon av de østtyske «Plattenbau» har noe som originalen manglet: muligheter for kontekst- og typologitilpasning.
En politisk utvidelse av arkitektrollen vises av Eyal Weizmans Forensic Architecture- prosjekt. De har blant annet utført romlige analyser av Israels krigføring i Gaza, basert på film, bilder og satelittinformasjon. Her bidrar arkitektens kunnskap om rom i et tverrfaglig team som leverer rapporter blant annet som bevismateriale i rettsaker.
Tilsynelatende brudd
På den andre siden inneholder utstillingen også eksempler hentet fra den rent formale fronten, blant annet gjennom det noe tacky presenterte prosjektet Metrix fra Russland, som er utstilt for å ha klart å gå «fra en skisse til hel bygning uten å miste kvalitet underveis». Det handler om å beskytte en formal autonomi fra krefter utenfra, og fremstår ved første øyekast som antitetisk til den samfunnsmessige relevansen som Aravena tegner opp andre steder. Men Aravena insisterer på at også frontlinjene mellom arkitekt og bransjens andre aktører, som entreprenører og utviklere, er like viktige som de sosiale frontene.
Også rene formale studier fra blant annet Aires Mateus virker noe malplassert i sammenhengen, det samme gjør de store plastbannerne som presenterer mystikeren Paco Alonso (sitatet sier vel sitt: «har forsøkt å nå de mest transcendentale dimensjoner ved arkitekturen for å få tak i de dypeste mysterier i menneskets tilstand»). En nydelig gigantbok fra sveitsiske Christ & Gantenbein, som inneholder alt fra Pantheon til deres eget utvidete kunstmuseum i Basel, forsøker å fremheve varighet som mer verdifullt enn resirkulering. Dette er selv- følgelig også et legitimt standpunkt, men hvordan dette bidrar til diskusjonen om arkitekters mulighet til å skape endring, blir noe uklart.
Et annet ståsted for arkitekten
Aravena uttalte på pressekonferansen noe sånt som at «også skjønnhet er en front», samtidig som han gjorde det klart at han ikke ønsket å sette det politiske opp mot det formale i seg selv. Har han følt seg nødt til å gjøre denne presiseringen for å toe sine hender?
Aravena ble allerede før åpningen beskyldt for moralisme med «Reporting from the front». Å snakke om arkitekters arbeid i møte med ulike kriser, være seg krig, fattigdom, klimatrusler eller kriminalitet, kan i beste fall fremstå som å forvente yrkesutøvelse langt utenfor de rammene arkitekter normalt opererer innenfor. I verste fall kan man tolke budskapet som en avvisning av tradisjonelle, taktile, arkitektoniske kvaliteter.
I mine øyne er dette en for svartsynt og litt paranoid lesning av hva Aravenas biennale handler om. For utstillingene handler mindre om det arkitektoniske sluttproduktet enn hvordan man som arkitekt reposisjonerer seg: Aravena viser gjennom svært mange av prosjektene, uansett hvor de utspiller seg, at det faktisk er mulig å plassere seg annerledes som arkitekt i forhold til oppgaven. Arkitekten kan faktisk oppnå et nytt forhold til produksjonsforholdene, for å bruke et godt, marxistisk begrep.
Derfor ville et kontor som Jensen og Skodvin passet like så bra som de utvalgte Tyin Tegnestue som et norsk eksempel på arkitekt- rollen Aravena forsøker å mane frem: Jensen og Skodvin har forsøkt å utvide arkitektrollen ved å ta over kontrollen på byggeplassen. I mange prosjekter motsetter de seg industristandarder og insisterer på å utvikle egne løsninger og detaljer, og de kjemper på mange måter en kontinuerlig kamp mot strømlinjeformingen i den norske byggebransjen. Og et knippe av deres egenutviklede bygningsdeler, ofte litt irregulære, klumpete og rustikke, hadde gitt god gjenklang mot de støvete bruntonene i Arsenale.
Arkitektens kamp for anerkjennelse i samfunnet og bransjen fungerer i mer eller mindre karikert form som en bakgrunn for de fleste arkitekturutstillinger, gjerne ledsaget av spørsmålet: Alle andre bransjeaktører ekspanderer, så hvorfor er ikke vi, de eneste med gode intensjoner i bransjen, mer etterspurte? Noen ganger tidligere har arkitekturbiennalene vist frem den des- illusjonerte arkitekten som ikke orker å kjempe mer der ute, men sitter trygt innenfor sine egne rammer og diskuterer eget fag, uten innblanding. Denne gangen klarer biennalen å snakke fag og samtidig vise en mer slagkraftig, utadvendt og kampvillig arkitekt. For de som ønsker seg slikt, gir biennalen en anledning til å være optimistisk på arkitekturens vegne.
