Arkitektnytt

«Hva hvis verden kunne være annerledes?». Spørsmålet kan sies å være det arbeidet til Ove Daniel Jakobsen sirkler rundt. Han er professor ved Handelshøgskolen, Nord Universitet i Bodø, og har forent fagene økonomi og idéhistorie under begrepet «økologisk økonomi».

– Begrepet «økologisk økonomi» tar opp i seg erkjennelsen av at man må lære «av» naturen, ikke «om» naturen. Det handler om at man må se på hvordan økosystemet er bygget opp og forstå hvordan samspillet mellom et mangfold av arter skaper et koordinert system hvor ingen egentlig dominerer over den andre, sier Jakobsen på telefonen fra Gardemoen, hvor han mellomlander på vei til utopiverksted i Jondal, Hardanger. 

Forsvar for små enheter

Jakobsen er et av hovednavnene på Bylivkonferansen 2020, «Samspillets kunst», i Narvik 22-23. oktober. Konferansen arrangeres av Bylivsenteret i Norske arkitekters landsforbund, i samarbeid med Nordland fylkeskommune og Narvik kommune. 

Jakobsen holder foredraget «Kan man være lykkelig som liten? Et svar i lys av økologisk økonomi» på konferansen. Han mener en utopisk måte å tenke på kan hjelpe arkitekter, landskapsarkitekter og byplanleggere til å lykkes i arbeidet med gode lokalsamfunn. 

– Det handler om å skape samarbeid mellom nettverk av mindre enheter, som kjemper for bærekraftige lokalsamfunn. Dette er en bevegelse ute i verden, men Norge er ikke et foregangsland. 

Som et verktøy for forbedring av lokalsamfunn, arrangerer Jacobsen såkalte «utopiverksteder». Konseptet er utviklet i samarbeid med kollega ved Nord Universitet, førsteamanuensis Vivi M.L. Storsletten. Utopiverkstedene arrangeres i alt fra små bygdesamfunn til større norske bydeler. 

– Mange lokalsamfunn kjemper for økt livskvalitet og for å få folk til å ville bo der. Utopiverkstedene er ikke bare et flott ord, men en metode å få frem verdiene til dem som bor et sted. Disse får vi frem gjennom fortellinger og konkretiserer verdiene om til handlinger og prosjekter, sier Jakobsen. 

Samarbeid, ikke konkurranse

På slike utopiverksteder opplever Jakobsen at det ofte er de samme tingene det drømmes om. Det handler ofte om behovet for reell deltagelse i lokalsamfunnet. 

– Nøkkelord er «medskapning», som igjen fører til «medansvar». For å få til dette må enhetene være små og folk må oppleve at de har innflytelse over det som skjer. Økonomisk handler det om å satse på små og mellomstore bedrifter, ikke avdelinger av multinasjonale selskaper. 

Han viser blant annet til Nørrebro i København, der mindre bedrifter har gått sammen for å skape en livskraftig bydel. 

– Økonomien blir middelet til å skape et godt samfunn. Det handler ikke om størst mulig overskudd, eller konkurranse, men heller å arbeide sammen for felleskapet, sier Jakobsen. 

– I tråd med idégrunnlag

For programkomiteen til Bylivkonferansen har det vært et poeng å ta på alvor baksidene ved at dagens samfunn er høyt spesialisert, vekstorientert og individfokusert. 

– Dette kan hindre oss i å prioritere noen av våre grunnleggende menneskelige behov som for eksempel: Fellesskap, anerkjennelse, respekt og trygghet, sier Øystein Bull-Hansen, arkitekt og medlem av programkomiteen. 

Bull-Hansen mener mål om økonomisk vekst hindrer planleggere i å ta inn andre målsetninger i samfunnsplanleggingen. Han viser til at tettsteder som er viktige sosiale møteplasser, går i oppløsning og at ensomhet har blitt en stor utfordring.

– Ove Jakobsen er en økonom som utvikler en ny måte å tenke økonomisk utvikling, bedre tilpasset dagens utfordringer. Han mener at vi må endre vår verdiskala og arbeide aktivt for å fremme en mer sosial og menneskevennlig utvikling som ivaretar jordens ressurser. Dette harmonerer med Bylivsenterets idégrunnlag, sier Bull-Hansen. 

– Diversitet gir kraft 

Alle yrkesgrupper som jobber med planlegging av lokalsamfunn, bør ifølge Jakobsen være flinke til å involvere dem som faktisk bor der. Da sikrer man både medansvar, men også kulturelt og geografisk mangfold. 

– Homogenisering er farlig og diversitet gir livskraft. Bygging av infrastruktur og bygninger bør derfor skje i et samspill med lokale variasjoner og behov. I Bodø, hvor jeg hører til, bygges det for tiden mange 17 etasjers bygninger med glassveranda, det er interessant, men det er ikke sikkert dette gjenspeiler verdiene til menneskene i byen, sier Jakobsen.

På utopiverkstedene er det sjeldent behovet for større hus, flere biler og andre materielle goder, blir trukket frem som viktige. 

– Det er det sosiale kulturlivet folk ønsker at skal blomstre i lokalsamfunnet. Og da er det ikke nødvendigvis et stort, dyrt kulturhus de ønsker seg, men heller små grep i lokalsamfunnet som kan løse det.