Arkitektnytt

Konferansen artet seg som et oppsiktsvekkende ærlig utstillingsvindu for arkitektutdanningen hvor man verken anstrengte seg hardt for å fremheve styrker eller dekke til svakheter. På tross av en litt rotete ramme, og at det hele virket noe dårlig planlagt – jubileumsboken var ikke ferdig, mangelfull annonsering, dårlig styring av paneldebatt og mangel på overholdelse av tidsskjema – så reddet arrangementet seg likevel inn på en generelt positiv stemning og eksentrisk sjarm. Muligens et kledelig bilde av institusjonens 100-årige status quo.

Konferansens første del foregikk i Storsalen på Studentersamfundet, i symbolsk distanse fra ingeniørenes feiringer på Gløshaugen. Nina Berre kunne, som en av dagens inviterte talere, i sitt innlegg, «Fysiske idealer i norsk arkitekturutdanning», fortelle at det også var her, eller snarere på nabotomta, at Arne Korsmo og hans studenter i 1956 ønsket å flytte arkitektskolen. Da handlet det om å dyrke kunsten som sum i stedet for å leve i en evig forpupping innen ingeniørenes verden. Denne drømmen, om enn med en noe annen ordlyd, har de senere år igjen blitt vekket til live av en liten gruppe ildsjeler ved Fakultet for arkitektur og billedkunst, ført an av prodekan Frederik Shetelig. En av de mange undertitlene på arrangementet – «Fra arkitektskole på Gløshaugen til fremtidens arkitektutdanning» – uttrykker da også et ønske om at nettopp Gløshaugen ikke blir endelig stoppested for den framtidige arkitektutdanningen i Trondheim.

Økt praksis

Det var dessverre få av skolens 650 studenter og framtidshåp som var til stede disse to dagene. I beste fall var det en stille demonstrasjon mot et utdatert læringsmiljø, men mer sannsynlig skyldtes dette at konferansen ikke var godt nok annonsert. Det var også få tilreisende og mange tomme seter i salen. Noen kunne riktignok vise til gyldig grunn siden de befant seg på kriserammede Haiti. Inspirert av Tyin Tegnestues prosjekter for hjemløse barn i Thailand, var de ute i verden og bygget. Gjennom overføring via Skype fortalte studentene, med søvn i øynene og tydelig rørt over egen innsats, om sin hverdag som idealistiske arkitekter på den jordskjelvrammede øya. Det er likevel betimelig å spørre seg selv hva vi egentlig gjør når vi i utdanningsøyemed reiser ut for å drive bistand gjennom arkitekturprosjekter. Hvem gjør vi dette for? Hva etterlater vi oss?

Snøhettas Ole Gustavsen kunne riktignok fortelle om viktigheten av å være kjent og vinne priser for å få realisert prosjekter. Slik for eksempel Aga Kahn-prisen Snøhetta vant for Bibliotheca Alexandrina skulle vise seg å bli en døråpner inn i den arabiske verden. Under overskriften «Innovasjon, kompetanse og teknologi – FoU-arbeid i praksis» understreket han videre hvordan forskning og kunnskapstilegning hadde vært en annen essensiell faktor for kontoret, enten det gjaldt arbeid i en fremmedkulturell kontekst, som i Midtøsten, utvikling av nye verktøy eller eksperimentering med materialer. Et tredje suksesskriterium var ifølge Gustavsen ikke bare å finne de rette talentene, men også å utdanne og ta vare på dem. Et stadig tilbakevendende tema når det diskuteres arkitekturutdanning i denne typen fora, er kravet om økt praksis i arkitektutdanningen og mer målrettet fokus mot arkitekthverdagen som venter etter studiet. Denne gangen kom kravet fra Kristin Jarmund. Hun mener det er for stor avstand mellom råvaren universitetet tilbyr, og realiteten i markedet. Spørsmålet meldte seg umiddelbart: Burde det være arkitektutdanningens fremste mål å produsere ferdige, markedstilpassede arkitekter for arkitektbedriftene? Skolenes oppgave er vel strengt talt heller å gi studentene et arkitekturbasert dannelsesgrunnlag, og levere et råmateriale – for å bruke Jarmunds egne ord – som kan formes inn i en rekke ulike stillinger i arbeidsmarkedet.

Å foredle råvaren

NAL-president Kjersti Nerseth var inne på noe nærliggende i sin velkomsttale, der hun påpekte at det er arkitektenes egen oppgave å formidle arkitektfaget til opinionen slik at arkitektur fremstår som et relevant og nødvendig element i samfunnet. Til dette arbeidet trengs det arkitekter i langt flere roller enn den rene prosjekterende. Arkitektbedriftene burde derfor heller se på det som en del av sin oppgave i utdanningssystemet å foredle råvaren til et hensiktsmessig produkt for bedriften. Dette er en unik mulighet for arkitektbedriftene, ikke en hindring. Tilsvarende er det ikke skolens oppgave å utdanne fiks ferdige byggesaksbyråkrater, selv om det er mange arkitekter som jobber som dette. Den jobben er det kommunene som får ta seg av.

Stipendiat Martin Braathen minnet oss på nettopp dette under Åpen dag, at arkitekturen strekker seg langt utover det bygde. Boken «Alt er arkitektur – Neoavantgarde og institusjonskritikk i Norge 1965–70» er svært interessant lesning og tar for seg en glemt periode i norsk arkitekturhistorie, sett i sammenheng med datidens internasjonale avantgardistiske strømninger. «Alt er arkitektur» er basert på Braathens masteroppgave som ble levert ved Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU våren 2009.

Spørsmålet er vel om denne typen oppgave i ytterste konsekvens hadde sett dagens lys dersom Jarmund hadde fått viljen sin. I så fall ville denne delen av vår arkitekturhistorie blitt værende i glemselens korridorer, som for øvrig befinner seg i kjelleren på Sentralbygget. Selv om noe har blitt lagret her, les: stuet bort, har dessverre det aller meste av arkitektskolens studentarbeider gjennom de første 100 år forsvunnet for godt. I dagens digitale tidsalder bør man derfor ta lærdom av dette og opprette gode systemer som kan samle inn og ta vare på materialet for fremtiden. Tenk for eksempel hvilket rikt arkiv man hadde hatt dersom alle fellesforelesninger og diplomgjennomganger var blitt filmet for ettertiden.

Akademisk freestyle

Er det én ting de to dagene viste oss, så er det at arkitektutdanningen ved NTH/NTNU gjennom 100 år har vært en åpen utdannelse. Det bør den fortsette å være. Dette er en kreativ utdannelse, og derfor må det også være rom for frihet, eksperimentering og utfoldelse. Arkitekturfagets største styrke – la oss kalle det akademisk freestyle – er ironisk nok fakultetets største hindring for å oppfylle universitetets sentrale målsettinger. Kravene til tellekanter og målestokkene for hva det vil si å være internasjonalt fremragende, virker kunstige og irrelevante for et fagfelt som tross alt fremdeles handler mer om estetikk enn matematikk. Med innføringen av stadig strengere regelverk til standarder som springer ut av andre fagmiljø enn arkitekturens, er det en reell fare for å bli overstyrt av ingeniørenes logikk. Derfor burde Fakultetet for arkitektur og billedkunst i fremtiden søke mot en større uavhengighet fra NTNU – for å bevare sin egenart. Det betyr ikke at man ikke kan samarbeide med ingeniørfagene, snarere tvert imot, men arkitektskolen må få springe ut i blomst på sine egne premisser for å unngå et fremtidig liv i en evig forpupping innen ingeniørenes verden.