- Skap rammer, sett dagsorden!
Slik lød oppfordringen fra John Thackara og flere av foredragsholderne under MAN MADE Tomorrow. Arrangementet fant sted i Folketeateret fredag 24. september og samlet nesten 600 arkitekter og byplanleggere. Tema var bærekraftig byutvikling, med fokus på infrastruktur, fortetting og mobilitet.

Dagen startet med det store perspektivet – i form av globale utfordringer, og zoomet til sist inn på små intervensjoner som arkitekter kan gjøre på hjemmebane. Det ble gitt flere oppfordringer til arkitekter om å engasjere seg politisk, sette mer fokus på vitenskapelige undersøkelser og å komme seg ut av kontorene sine. Stemningen i pausene vitnet om at budskapet fikk gehør, og at tilhørerne både lot seg inspirere og provosere.

Rett språk
Arkitekturtriennalens moderator, John Thackara, satte anslaget for dagen med innlegget Design as conversation. Han oppfordret arkitekter til i sterkere grad å være med å sette politiske dagsorden: I stedet for å diskutere byplanlegging og utvikling innenfor gitte politiske rammer, burde arkitekter være med og bestemme hvor rammene skal gå, og hva de skal inneholde.
Da Norge oppdaget olje i Nordsjøen, var det ingen debatt om hva konsekvensene ville bli om samfunnet vårt ble avhengig av olje, til tross for at dette var en oppdagelse som forandret hele vårt samfunn. Thackara mener vi står foran en lignende milepæl i dag, nemlig utbygging av høyhastighetstog. I stedet for å diskutere hvor en slik bane skal gå, burde vi vurdere hvorvidt dette er den type økonomi vi ønsker å legge til rette for i Norge de neste 40 årene. Thackara poengterte at politikere ikke er i stand til å planlegge for fremtiden, ettersom de forholder seg til valgsykluser, og at det er her arkitektene må spille en rolle. Arkitekter kan bruke design som samtale, dersom de finner et språk som gjør det mulig for hele befolkningen å delta og engasjere seg i debatten.

Makt
Richard Burdett tok opp tråden etter Thackara og drøftet forholdet mellom arkitektur og makt under overskriften Shaping the contemporary city. Burdett påpeker at arkitekter har makt til å bestemme hvordan byene skal vokse, men at faggruppen må lære seg å kommunisere bedre med politikerne som sitter med makten.
Ved hjelp av et bilde fra Caracas poengterte han forskjellen mellom det arkitekter og byplanleggere gjør, og det folket gjør. I de uformelle områdene i byen hersker en effektiv og dynamisk økonomi, som arkitekter må forstå for å kunne planlegge for det sosiale aspektet. Burdett fremhevet befolknings-tetthet, infrastruktur og design som viktige elementer for å legge til rette for gode sosiale kvaliteter og levekår. Befolkningstetthet er elementært for en effektiv infrastruktur, men professoren, som til daglig leder Cities Programme ved London School of Economics and Political Science, mener det finnes forskjellige fremgangsmåter for å håndtere vekst. Dersom man lager et godt grunnlag, men samtidig gir rom for det uformelle, det uplanlagte, kan byer vokse som organiske enheter fremfor statiske.

Dette var en strategi som ble eksemplifisert senere i Finn Geipels innlegg, Adapting City. I forbindelse med oppdraget med Le Grand Pari(s), utarbeidet kontoret hans, LIN, en strategi for å styrke polariseringen i verdensmetropolen. Prosjektet introduserer metro i et område med lav befolkningstetthet, men i stedet for å fortette rundt stasjonene legger prosjektet til rette for at områdene har mulighet til selv å vokse og utvikle seg på egne premisser.
Ingerid Helsing Almaas tok også opp denne tråden i minidebatten, som ble det norske innlegget under Arkitekturdagen, idet Knut Erik Dahl måtte melde avbud. Almaas argumenterte for at dersom man kan bygge sykkelveier i ingenmannsland i Bogota som en generator for utvikling, slik Burdett viste eksempel på, kan man kanskje tenke seg det samme med høyhastighetstog i Norge.
Når det gjelder minidebatten, ville det ha vært interessant om sivilarkitekt Floire N. Daub fra Oslo Teknopol, som for tiden arbeider med høyhastighetstog som problemstilling, og som var til stede i salen, også hadde vært en del av panelet.

Vitenskapelig forankring
Alan Bergers innfallsvinkel var at arkitekter er mindre politiske enn før, og at argumentene deres bygger på dårlig forarbeid. Med innlegget sitt, Exterial landscapes, argumenterte han for at arkitekter ofte gir uttrykk for å være viktige i forhold til økonomi og bærekraft, men at argumentene deres er lite vitenskapelig forankret. Han ga uttrykk for at selv når arkitekter får servert vitenskapelige undersøkelser i fanget, er de lite villige til å ta dem innover seg.
Berger beskrev hvordan kontoret hans, i forbindelse med Le Grand Pari(s), gjorde en rekke kartlegginger og undersøkelser av parisregionen som blant annet konkluderte med at området ikke kunne brødfø flere enn 100 000 innbyggere, og da kun på grønnsaker, at det kun var mulig å dyrke nok skog til å ta opp én prosent av karbonutslippet i Frankrike. Da kontoret presenterte informasjonen for de andre teamene i Le Grand Pari(s), var det lite respons å hente, og opplysningene fikk liten betydning for argumentasjonene i de andre forslagene.
En ny folkebevegelse
Arkitekturdagen 2010 ble avrundet med en samtale mellom kurator Bjarne Ringstad og moderator John Thackara, der de kort oppsummerte dagen. Thackara tok blant annet opp en tråd fra åpningsinnlegget sitt, hvor han refererte til at det er en ny generasjon arkitekter og arkitektstudenter i anmarsj, som er mer opptatt av kontakt med naturen enn å skape ikonbygninger. Morgendagens samfunn har behov for arkitekter som tar ansvar og fronter en bærekraftig utvikling, og samtidig evner å få befolkningen med seg. Thackara understreket at det finnes nye former for verdier og etikk der ute – blant de unge og på arkitektskolene – som gjør at vi ikke trenger å starte helt fra begynnelsen av for å oppnå dette.
Årets arkitekturdag var innholdsrik og engasjerende, og sjelden er så mange arkitekter fra hele Norge samlet på ett sted. Er det mulig å tenke seg i en slik situasjon at man også kan få til en plenumsdiskusjon? Undertegnede var så heldig for et par år siden å stifte bekjentskap med Brian Anson, en britisk arkitekt og samfunnsaktivist som dessverre gikk bort i vinter. Han beskrev hvordan de, i 1979, samlet 800 arkitektstudenter over tre dager, med opphetede plenumsdiskusjoner om hvordan arkitekturutdanningen burde organiseres. Tittelen lød Who’s education is it anyway?
Det blir spennende å se hva resultatet av årets arkitekturdag blir. Hvordan kan vi som arkitekter møte Thackaras oppfordring om å bli mer aktive og selv ta ansvaret for å skape forandringer?
