Sjenerøse og samfunnsengasjerte
Unge, samfunnsengasjerte arkitekter vil endre arkitektrollen, mener forsker og lærer ved AHO, Lisbeth Harboe.
Lisbeth Harboe står bak talerstolen og holder prøveforelesning på AHO. Hun har nettopp levert en doktorgrad om samfunnsengasjement og moderne arkitektur. Boken «Social Concerns in Contemporary Architecture» ligger og venter på at ivrige tilhørere skal kjøpe den. Den er 245 sider lang, og handler om tre unge kontorer og deler av deres praksiser. Det ene er norske Fantastic Norway, de to andre er franske og heter Lacaton & Vassal og Exyzt.
Tre dager og en godkjent doktordisputas senere, snakker Harboe med Arkitektnytt. Vi får vite enda mer om de tre kontorene, eller som Harboe sier det: arkitektpraksiser eller multidisiplinære designpraksiser som viser et distinkt sosialt engasjement gjennom sitt virke som arkitekter.
Apolitisk agenda
Ett særtrekk ved disse kontorene, forteller hun, er en apolitisk offentlig framtreden. Tradisjonell, politisk pamflett-aktivisme er det lite av.
– For eksempel bruker ikke disse kontorene begreper som «de underpriviligerte» eller «de ressurssvake» om sine målgrupper. De bruker begreper som «de som står utenfor maktstrukturene», «de som ikke har tilgang på makt» og «de som ikke greier å få realisert ideene sine i lokalmiljøet», sier Harboe.
Ideen om allmenningen
Et hovedtema som går igjen i Harboes beskrivelse av kontorenes sosiale engasjement, er at de jobber ut fra ideen om allmenningen, enten det er det felles urbane rommet eller arbeidet med å finne fram til det som er felles: det som bringer folk sammen i lokalt på tvers av gruppetilhørighet, motsetninger og ulikheter.
Kontorene er også opptatt av et annet grunnleggende prinsipp: rettferdig fordeling. Det franske kontoret Lacatoant & Vassal prosjekterer, bygger og argumenterer for modeller og løsninger hvor de dyrker fram viktige, romlige kvaliteter med veldig lave kostnader. Kontoret bruker for eksempel elementer fra industrielle drivhus for å få ned prisen og samtidig skape rom, lys og plass. De stopper prosjekteringen på et veldig tidlig stadium sammenlignet med standard boligbyggeri, slik at overflatebehandlingen innvendig blir valgfri.
– Prosjektene har helt reelt mye lavere kvadratmeterpris sammenlignet med andre tilsvarende prosjekter, forteller Harboe.
Fantastic Norway og Exyzt
Lisbeth Harboe vier 71 sider i begynnelsen av boka til en studie av det norske arkitektkontoret Fantastic Norways nomadiske virke fra 2003 til 2007. Med sin campingtur i det nordlige Norge, ønsket kontoret først og fremst å påvirke hvilke befolkningsgrupper som kan ha innflytelse over de bygde omgivelsene, mener Harboe.
Hun beskriver det franske kontoret Exyzt som en multidisiplinær designpraksis, og mener Exyzt og Fantastic Norway har mange felles mål og intensjoner:
– De skaper aktive byrom fordi de mener slike rom er en viktig forutsetning for at folk skal kunne møtes. Begge kontorene eksperimenterer med hvordan byrommene de kan brukes. Prosjektene blir utgangspunkt for å utvikle byrommene, poengterer Harboe.
Jobber situasjonsbasert
Noe annet som er felles og helt særegent for de tre arkitektpraksisene, er evnen og viljen til å jobbe situasjonsbasert. Det erstatter tradisjonelle idealer om rettferdighet, demokrati og mangfold, mener Harboe.
– Arkitektene snakker først og fremst om lokale muligheter, dernest om lokale problemer, og aller minst om generelle sosiale og politiske verdier. De ønsker å løfte fram lokal informasjon og kunnskap, likeså å oppsøke og bringe inn lokalt initiativ. Prosjektene til Exyzt tar utgangspunkt i undersøkelsen av de lokale forholdene og utvikles i nært samarbeid med beboere, lokalbefolkning eller brukere, forteller doktoranden.
Bruker lokalmiljøet
Da Exyzt skulle begynne på sitt prosjekt på Dalston Mill i Hackney, London, tok de kontakt med grupper i lokalmiljøet og tilbød dem å bruke det stedet de laget. For eksempel fant de ut at et nytt boligprosjekt hadde ført til nedleggelse av et utested. DJ-en derfra endte opp med å ha et par spillekvelder på Dalston Mill. De hadde et program på forhånd, men slike hendelser ble improvisert og kom til etter hvert.
Lacaton & Vassals nybygde prosjekt, Bois Le Prêtre i Paris, viser hvordan rom åpner for individuelle behov og bruk. Kledningen av verandaer og vinterhager, bygget som et skall utenpå den kommunale boligblokken, har ikke grepet inn i det som var. Det har ikke vært noen tvungen renovasjon av leilighetene i kjernen av bygget.
Plaskebasseng med signaleffekt
I tillegg er et begrep som «sjenerøsitet» talende for idégrunnlaget til de tre kontorene, understreker Harboe. I denne sjenerøsiteten ligger det innebygget en kritisk holdning.
– Du kan godt kalle den samfunnskritisk, men det er altså løsningene og potensialet det snakkes høyt om.
Et godt eksempel er Exyzt-prosjektet «White Nights» i Madrid i 2010. De så på flere potensielle tomter i Madrid, og valgte en hvor det hadde vært et offentlig badeanlegg. Dermed kunne de ta diskusjonen om hvorfor badeanlegget var blitt stengt og bringe på bane behovet for et nytt bad og et aktivt møtested. Bare ved å ta i bruk materialiteten på stedet og forme det temporære anlegget i tråd med den tidligere bruken, reiste de en lokal debatt som var viktig for befolkningen i området. De laget et lite plaskebasseng som hadde like mye signaleffekt i seg som en løpeseddel.
Arkitekten som fasilitator
– Påvirkes arkitektrollen av denne nye tendensen til samfunnsbevissthet hos arkitektpraksisene?
– Ja, i disse praksisene opptrer arkitekten mer som utfordrer enn som prosjektleder, understreker Harboe. Hun har observert at arkitektrollen distanserer seg mer fra selve verket enn det som er vanlig i ordinær arkitektpraksis.
Arkitektene i Harboes avhandling er like mye fasilitatorer som arkitekter. Spesialkompetansen brukes der den trengs og rollen formes av det som skjer på byggeplassen eller i programmeringen.
– Arkitekten har ikke den samme kontrollen på hele prosjektet, men har hele tiden en påvirkningsmulighet og makt på veldig mange områder.
Lisbeth Harboe mener de praksisene hun har studert utforsker andre måter å jobbe på, nye arkitektroller.
– De representerer og utvikler en kunnskap som hele arkitektbransjen bør benytte seg av framover. Dette er tendenser som jeg tror vil tas opp i mer etablerte praksiser, sier hun.
Harboe mener det vil være matnyttig å undersøke og samle informasjon om hvordan disse kontorene jobber og hvordan de kan være rollemodeller.
– De er laboratorier både for arkitekturen og for arkitektrollen, og hvordan framtiden for bransjen skal formes, mener hun.
– En viktig revisjon
Bakgrunnen for at Lisbeth Harboe bestemte seg for å skrive om samfunnsengasjerte arkitekter, var at hun observerte en gradvis utvikling mot flere samfunnsengasjerte arkitekter og kontorer i årene fra 2003 fram til 2010.
– Det dukket opp veldig mange som jobbet på denne måten i denne perioden. Jeg er ikke sikker på om dette fører med seg noen voldsom omveltning, men det fører til en revisjon, en viktig revisjon, fastholder hun.