Arkitektnytt

Enok Gåsland sitt innlegg, Mot en ny arkitekturplanlegging, er full av gode analyser og modige innspill som vil kunne føre til en ny og bedre arkitekturplanlegging. Alle forslagene er gode, men ett forslag glimrer med sitt fravær. Kanskje fordi det er elefanten i rommet? Kanskje ble det uteglemt. Kanskje vil man ikke nevne det – fordi det er så opplagt? Eller kanskje vil man ikke tråkke noen på tærne?

To av tiltakene har en viktig forutsetning som ikke er nevnt, nemlig en styrking av arkitekturhøyskolene:

• Styrking av byplanavdelingene (tiltak I)
• Styrking av kvaliteten – det estetiske (tiltak III).

Et aktivt og faglig kompetent bygningsbyråkrati, med engasjerte og kompetente byplanleggere, forutsetter fire faktorer:

• At staben har lært om de vellykkede byplanprosjektene gjennom bevaringsprosjekter (f.eks. Grünerløkka),
• At medarbeiderne har solid kunnskap om arkitekturhistorien før 1930, inkludert norsk før-moderne arkitekturhistorie,
• At medarbeiderne utviser ferdigheter i tegning og planlegging av klassiske byområder gjennom konkrete tegne- og planleggingsprosjekter,
• At det jobbes med kvalitativt feltarbeid – gamle og nye steder må besøkes– for å finne ut nøyaktig hvordan vellykkede byområder brukes, via observasjon og ikke minst intervjuer.

Ingen av disse fire faktorene er tilfredsstillende dekket av arkitekturhøgskolenes kursplaner i dag. Gåsland gjentar ett vanlig mantra om at det er utbyggernes feil at byområder blir så dårlige. Det er ikke helt sant. Vi ser at selv når arkitektene får fritt spillerom til å lage noe de selv synes holder høy kvalitet, feiler de. Det er mange eksempler på det: Sørenga, Nasjonalmuseet, Frysjaparken og så videre. Byplanleggerne, både ved de private kontorene og ved Plan og bygningsetaten, har fra hver sin kant understøttet det modernistiske byplanprosjektet med sine mindre vellykkede eksperimenter.

Skolene tilbyr i dag en rekke kurs i esoteriske perifere eller direkte destruktive temaer. På masternivå blir dette svært synlig, selv om vi også ser tilløpene til avsporing i den grunnleggende undervisningen på bachelor. La oss ta Arkitekthøgskolen i Oslo som ett eksempel:

Ved AHO er arkitekturhistorieundervisningen barbert ned til ett minimum - det foreleses over ett semester og gir bare seks studiepoeng. Kurset i By- og byplanhistorie starter med industrialismens spede begynnelse, noe som er altfor seint. Europeisk og ikke minst norsk byplanhistorien har røtter tilbake til middelalderen, og synlige bevarte vellykkede byområder mange århundre tilbake.

På bachelornivå er fraværet av opplæring i tradisjonell byggestil påfallende. Studentene lærer først å skrive og snakke om arkitektur før de, i god gammaldags Bauhaus-stil, setter i gang med eksperimenter allerede i første året – helt uten adekvate forutsetninger og ferdigheter. Det finnes ingen kurs i klassiske teknikker, studenter som er interessert i å lære seg klassiske er henvist å betale selv for to-ukers sommerkurs i klassisk arkitektur i Sverige eller England. Dette er ikke greit når undervisningsinstitusjoner i Norge er offentlig finansierte.

Mange av master-kursene kan knapt kalles fag, men er mer uttrykk for lærernes fikse interesser eller sære innfall. Noen kurs er såkalt teori-tunge, det vil si at de bygger på mer eller mindre spekulative teoretiske rammeverk[1]. En arkitekturhøgskole kan ikke legge opp sin studieplan etter innfallsmetoden, den bør gi studentene en solid håndverksmessig plattform, hvor man øver opp ferdigheter. En rekke av skolens lærere er heller ikke utdannet arkitekter, men har bakgrunn som idéhistorikere, litteraturvitere, kunstnere og kunsthistorikere. Som utenforstående kan man falle for fristelsen til å tenke at her er det mye daukjøtt og mange muligheter for å erstatte deler av dagens undervisningsprogram med kurs som er praktisk relevante og ferdighetsbaserte – i krevende temaer som klassisk tegning og klassisk byplanlegging.

Et ferskt eksempel på hvordan grunnundervisningen får uheldige effekter på byen er den fæle planlagte Ammerud Oen. Som OBOS skriver: «Sirkelen er et uttrykk for det demokratiske fellesskapet, og for solens bane over himmelen». Teamet som har jobbet frem dette skrekkeksempelet har fulgt «læreboka», det vil si metodene de har lært ved skolene: De har jobbet konseptuelt og ikke håndverksmessig for å meisle ut en ide, som de forsøker å realisere i bygninger. Metoden er gal, og derfor blir resultatet så dårlig. Man har kopiert fra historien, men kun fra modernismen.

Selv om lokalbefolkningen ikke vil ha den fæle sovjet-blokka, presser man den på dem – ovenfra og ned. Til slutt pumper man inn noen miljøargumenter (ekstra isolasjon og solceller på taket) for å smøre salget mot politikere. Dette er ikke farbar vei for fremtidens byutvikling. Det er groteskt.

Jeg tror Gåsland sine anbefalinger kan føre til en god arkitekturplanlegging for fremtidens byer. Men for å få gjennomført anbefalingene, trengs det en betydelig faglig oppgradering av arkitekturskolene, slik at arkitektene får de ferdigheter de trenger for å utøve yrket sitt på best vis – om det er som byplanleggere, landskapsarkitekter eller bygningsarkitekter. Uten solid historisk forankring og solid praksis i observasjon og tegning vil man ikke ha kompetansen som trengs for å planlegge godt – enten det er ved en offentlig institusjon eller ett privat tegnekontor.

Anders Moen Hagalisletto

Fotnote:

[1] Eksemplene på dette er det svært mange av (vi har brukt AHO sine kursider som kilde):

• Moving Monuments: Rome
• Radical Architecture #3: Community
• Resource Atlas for the Anthropocene
• Contemporary Architectural Theory
• Architecture of Sports: City of Courts
• Architecture and Feminisms
• Queer Space
• Decentering the Practice of Architecture
• Rethinking Development and Sustainable Design

Det er mange muligheter for opprydninger i skolenes pensum. Jeg har ikke sett gjennom NTNU eller Bergen sin portefølge av kurs.