Arkitektnytt

Onsdag 30 januar, 15:02. Vår entré til Riksantikvaren er som klippet ut av en situasjonskomedie: For i hastverket etter å komme seg fra den slapsete Oslo-vinteren og inn til vår tilmålte tid med den nye riksantikvaren Hanna Geiran, glemte både undertegnede og fotografen og trekke de foreskrevne blå posene over skoene nede i foajeen. Og vi kommer akkurat så langt som til det aller helligste, altså selveste riksantikvarens kontor, da vi hører det jeg uten å overdrive vil kalle et skrik fra naborommet, der en ansatt har fulgt de svært avslørende fotsporene helt til synderne nå er funnet.

Vi blir kommandert til å komme oss av teppet i en faderlig fart og stå absolutt i ro, mens den ansatte forsvinner, bare for å returnere med, bokstavelig talt, en favn full av tørkepapir. Og det gnikkes og tørkes av både sko og gulv, med en energi som gjør at jeg blir stående og lure på om dette simpelthen er Riksantikvarens ånd jeg bevitner, at det å ta vare på hus og alt som hører til sitter så dypt i ryggmargen på hele institusjonen, at alminnelig sølevann på et like alminnelig kontorgulv fremkaller rene ramaskrik.

For med skam å melde ser verken teppet eller gulvene direkte verneverdige ut. Og lokalene i Dronningens gate har heller ikke større affeksjonsverdi enn at etaten er på utkikk etter nytt husvære. Men så er jo dette med å helt konkret vokte over, verne og ta vare på et utvalg av historiske hus selve Riksantikvarens kjerneoppgave. 

Rekruttert fra innsiden

Eller er det egentlig det? Hanna Geiran selv bevitner opptrinnet med påfallende ro. Og det skal snart vise seg at den tradisjonelle rollen til Riksantikvaren som fysisk førsteforsvarer i kampen for kulturarven – usedvanlig effektivt illustrert av hun som ligger på kne og febrilsk forsøker på den umulige oppgaven å gni vannflekker av et ubehandlet tregulv – ikke lenger er deres. At Hanna Geiran har overtatt en organisasjon som står ovenfor betydelige endringer.

Geiran selv er sivilarkitekt, uteksaminert fra AHO i 1997, og har arbeidet hos Riksantikvaren siden 2005. Hun ble seksjonssjef i 2012, avdelingsdirektør for kulturminneavdelingen i 2014, før hun i oktober 2018 fikk selve toppjobben.

– Men den jobben er ikke hva den var, har jeg forstått. «Det er godt mulig at Jørn Holme var Norges aller siste ordentlige riksantikvar», var overskriften på et innlegg Knut Olav Åmås skrev etter at din forgjenger Jørn Holme annonserte sin avgang. Hva sikter han til her?

– Vår nye direktoratrolle vil være endret etter at vi har overført vårt førstelinjeansvar til fylkeskommunene som følge av Regionsreformen 2020. Riksantikvaren som organisasjon har jo i en lang periode ivret for at en del av våre oppgaver blir lagt til regionene. Fylkeskommunene har jo allerede ansvaret for forvaltningen av fredede hus i privat eie og de har en del oppgaver hva arkeologi angår. Nå overføres flere konkrete verneoppdrag til de lokale myndighetene på de stedene bygningene faktisk står. Men Riksantikvaren skal fortsatt være Norges øverste kulturminnefaglige myndighet.

– Så hva slags oppgaver er det dere sier fra dere?

– Det går på saksbehandling og forvaltning, for eksempel av fredet, statlig eiendom. I dag er alt fra en rullestolrampe på en liten kirke til den omfattende restaureringen av universitetet i Oslo Riksantikvarens ansvar, noe som betyr at vi har sittet med mye detaljorientert fagarbeid. Dette har vært veldig faglig spennende, det må jeg bare ile til å si. Men ved å bruke så mye tid på saksbehandling, er det andre oppgaver vi ikke har hatt så mye tid til.

– Hva er det den nye riksantikvaren ønsker at staben hennes skal bruke kreftene på i stedet?

–Vi skal være mer et direktorat. Og når man hører ordet «direktorat», er det fort at noen faller i søvn, men under ligger jo her en reell mulighet til å utvikle en politikk på vårt felt. Vi skal være klageinstans, vedtaksmyndighet og utforme framtidens kulturminnepolitikk sammen med fylkeskommunene og kommunene. Og så vil vi også være en samfunnsaktør i større grad enn før, ikke minst ved å sette kulturminnevern i sammenheng med transformasjon, klima og miljø.

Et styrket kulturminnevern

– RA er jo et hundreårig, nasjonalt ledende fagmiljø. Har de nye regionene noen som helst mulighet til å opprettholde den høye faglige standarden som jo på mange måter er Riksantikvarens varemerke?

– Jeg er ikke så bekymret for det. Når man gjør såpass dyptgripende endringer som dette, vil det alltid være en overgangsfase. Men en av våre oppgaver er jo å legge til rette for at de nye regionene skal få den nødvendige kompetansen. Riksantikvaren utvikler nå for eksempel et felles digitalt søknadssystem som skal sørge for likebehandling og forutsigbarhet.

Geiran beskriver den forestående endringen som et stort prosjekt som allerede har løpt over flere år, der kompetanseoverføring har vært et sentralt tema. Og siden fylkeskommunene allerede forvalter en portefølje av fredete og vernede hus i privat eie, mener hun at de burde være ganske godt skodd for et utvidet ansvar for bygningsminnevernet. 

– Og så er jo Regionsreformen vedtatt av Stortinget. Det forholder vi oss til – og vi gjør det vi kan for at det skal gli bra. Dessuten innebærer regionene færre enheter, som gjør det mulig med sterkere, lokale fagmiljøer. Og kulturminnelaget blir jo større, vi bygger et større lag her. Det er en god ting.

– Men når kompetanseoverføringen er ferdig, hva blir din og Riksantikvarens videre rolle i dette laget? Kontrollorgan? Supportavdeling?

– Det er begge deler. «Ring din venn Riksantikvaren» er foreslått som et slagord, og det synes jeg var en knakende god idé. Dessuten har vi den formelle rollen som klageorgan, så om du som eier av et fredet hus er uenig i et vedtak, er det vi som er klageinstans. Det betyr at vi ikke kan trekke oss tilbake på et tørkeloft og bare ha teoretisk kunnskap om dette, vi er nødt til å sørge for å være helt oppdatert på konkrete forhold for å delta og fatte de rette avgjørelsene. 

Stort potensial, store utfordringer

I Geirans argumentasjon ligger en klar idé om at Riksantikvaren bør nå ut bredere, at det ligger en mulighet for et større samfunnsansvar knyttet til direktoratet. Fraseringer som «nasjonalt overblikk» og «å utvikle fagfeltet» går igjen.

– Dette høres fornuftig ut, men minner samtidig om diskusjonen om «arkitektens rolle». Skal arkitekter bare tegne hus eller planlegge og programmere. Skal de drive med brukermedvirkning eller rett og slett forstå seg selv som samfunnsutviklere i en videre forstand? Jeg er usikker på om arkitektfaget har kommet styrket ut av denne identitetssøkingen. Er det ikke en fare at Riksantikvaren ved å gi slipp på sitt mangeårige, tydelige mandat ender opp med å mene mye, men ikke lenger ha makt til å sette noe ut i live? 

– Riksantikvaren har stor makt. Vi har fredningsmyndighet og innsigelsesmyndighet i plansaker. I tillegg til myndighetsrollen har vi en ekspert- og rådgiverrolle, og som nevnt en fagpolitisk rolle. Slik det ser ut, skal vi fortsatt ha ansvar for enkelte statlige bygninger og anlegg, slik at vi beholder saksbehandling på noe. Men vi skal også være den virksomheten som både samler og sprer kunnskap om kulturminner, arkitektur og historie.  

Geiran forklarer endringene i organisasjonen sin som en følge av endringer i samfunnet rundt, og beskriver det som en situasjon med store muligheter for kulturminnevernet. Fra å være en øvelse for fiffen, der fine, eldre herrer satt og ble enige om verdien av ulike barokk-hus, ser hun morgendagens versjon av Riksantikvaren som en potensiell samfunnsressurs.

Et bærekraftig samfunn

– Det er en fin intensjon. Så helt konkret, hvordan vil Riksantikvaren under Hanna Geiran arbeide for å sørge for et mer bærekraftig samfunn? Skal Riksantikvaren være en slags tenketank? Skal dere holde foredrag og gi ut eksempelsamlinger?

– Jeg har mange eksempler på konkrete tiltak. Vi lager planer for å ivareta kulturminner i polare strøk, bevaringsprogram for å sette i stand utvalgte kulturminner og vi har nettopp laget nasjonale retningslinjer for finnerlønn. Vi vil gjerne holde flere foredrag og gi ut eksempelsamlinger. En tenketank på kulturminnefeltet hadde vært flott. En veldig viktig del av vårt virke er å lage strategidokumenter, vi kommer med en kommunestrategi nå snart, og vi har allerede presentert Riksantikvarens bystrategi. Det ligger mange muligheter i å løfte blikket, tenke overordnet og hente inn kunnskap som vi kan omdanne til handling.

– Akkurat, det er jo nesten generell samfunnspåvirkning du snakker om her. Det kan fort bli diffust, hvordan skal dere måle resultater og kvittere ut denne nye linjen?

– Nettopp på grunn av det du sier, er det viktige å sette opp mål som er både oppnåelige og målbare. Jeg kan trekke fram et eksempel. En mulig kulturmiljøfredning i Henningsvær er nå på trappene. Vi har undersøkt konsekvensene både praktisk og økonomisk for de som bor i Henningsvær, og evaluert om tidligere fredninger av samme type har fungert etter hensikten.  En fredning skal ikke hindre utvikling, og vern gjennom bruk er vårt mantra. Og det å måle og vise resultatene av det vi holder på med, er jo kjempeviktig. Både det, og å fortelle historiene om de kulturminnene vi har i Norge. Det er jo stats & stories som er tingen om dagen.

Gode historier og hard valuta

– Hva slags historier er det du snakker om her?

– Mange tror kulturminnevern handler om å ta vare på ting og objekter. Men det handler jo egentlig om å fortelle historien til mennesker. Og det er utrolig mange historier knyttet til det vi holder på med.

Geiran løfter frem et eksempel med en uteliggerhytte oppe i Grefsenåsen som er satt i stand av frivillige, og som er den eneste uteliggerhytta som er igjen etter at alle de andre ble fjernet av Oslo kommune på 60-tallet. En uteliggerhytte er en levning fra tiden etter krigen, da mange krigsseilere og folk med nerveskader ikke maktet å bo i byen. Boligmangel var det også, og dermed satte folk opp sine egne hytter ute i marka i stedet. Det anså kommunen som et problem, så de brant alle hyttene fra den ene dagen til den andre. Men én mann, Harald Grande, la hytta så lurt at den ikke ble funnet. Vi snakker om 12 kvadratmeter, ikke isolert og med utendørs kjøkken under en berghelle. 

– Og det er jo ikke hytta som er poenget. Det er historien om Harald Grande. Som igjen er historien om etterkrigstid og krigsseilere, om boligmangel og det å leve med psykiske lidelser. Og sånne historier møter vi jo på hele tiden. Og det tilfører noe til bygningene som flere og flere ser og blir interessert i.

– I forlengelse av gode historier og en argumentasjon som ikke bare går på det rent arkitekturfaglige: I 2017 fikk dere laget rapporten «Verdien av kulturminner». Hva var det for noe?

– Rapporten tok for seg to ting, betalingsvilje i områder med vern og kulturturisme. Og svarene underbygger det vi har trodd, nemlig at det er økt betalingsvilje i områder med vern. Dette er svært interessante fakta å ha i møte med politikere og utbyggere. Jeg er utrolig opptatt av at kulturminnevernet skal få nye venner. Og da er det kult å komme med harde fakta om at kulturminner hever verdien på eiendommene i et område. Eller at kulturminner har stor betydning for verdiskapning i reiselivet.

– Det er forståelig. Men ser du også farene ved en slik argumentasjon? Ved å koble kulturminner til økonomisk verdiskapning, vil jo det som ikke beviselig skaper økonomisk gevinst, være mindre verdt. Og hva hvis det om ti år kommer rapporter der det står at folk ikke vil betale mer. Da vil jo de som ønsker å rive, plutselig være væpnet til tennene med våpnene som dere har utviklet. Kommer kulturminnenes egenverdi i andre rekke fra nå av?

– Nei, jeg tenker som så at det er flere argumenter og perspektiver som fører til målet. Det økonomiske perspektivet har manglet her til lands. I resten av Europa ser man på kulturminner og kulturarv som en motor i økonomien. Vi har stort fokus på kulturminner som  historisk viktig, som historien om oss. Nå får vi viktige tilleggsargumenter. Uten at vi glemmer kjerneargumentasjonen vår av den grunn.

Riksantikvaren med liten r

– La oss snakke om riksantikvaren med liten r, altså deg. Byråd for byutvikling i Oslo, Hanna Marcussen oppsummerte avtroppende etatsdirektør i PBE, Ellen de Vibe, som «en god rådgiver til politikerne». Det hørtes ut som en litt trist reduksjon av det som kunne og kanskje burde være den øverste faglige lederen innen sitt felt. Hva tenker du om din rolle i så måte. Er du først og fremst lederen av en autonom faginstans – eller ser du deg nettopp en rådgiver?

– Som riksantikvar og leder av et fagdirektorat, er det en av mine oppgaver å være rådgiver for Klima- og miljødepartementet. Riksantikvaren er en tydelig institusjon. Og riksantikvaren er en person som veldig mange har et forhold til. Og for meg er det viktig å videreføre det. Fordi det gir en mulighet til å påvirke kulturminnepolitikken. 

– Hva er hjertebarnet ditt helt personlig, da? Den første saken som gjør at du får forsiden til Aftenposten under overskriften «Riksantikvar Hanna Geiran varsler omkamp i …» Ja, hvor?

– Det er litt tidlig å si, for jeg har ikke sittet i riksantikvarstolen så mange ukene.  Men jeg er utvilsomt opptatt av at gamle, og ikke fullt så gamle bygninger, kan transformeres og bli spenstig arkitektur som både arkitekter og andre har glede og nytte av. Det er en kampsak for meg. 

– Jeg så Jørn Holmes avskjedsskrift på nettsidene deres. Han skrev at han mest vil savne reisingen og alle møtene med folk rundt i landet. Det høres jo ut som en ordfører som trer av. Hvordan liker du at det å trykke hender og kaste glans blir arbeidshverdagen din fremfor den faglige fordypingen du tidligere har hatt fokus på – og som jeg vet du er veldig engasjert i?

– Arbeidshverdagen min har endret seg uansett opp igjennom årene, med mine ulike roller her på huset. 

– Men ikke så mye som nå? Du får vel ikke jobbet med enkeltprosjekter mer?

– Jo, men du skjønner det at jeg vet å holde min klamme hånd på … nei da! Men jeg er faktisk veldig godt inne i mange saker vi holder på med.

Riksinfluenceren?

– Du legger jo for dagen en ganske progressiv holdning til jobben. Det er økonomi og reiseliv, bystrategi og nye venner. Du er en solid fagperson med lang ansiennitet hos Riksantikvaren. Men er det derfor du fikk jobben? Eller var det det radikale tankegodset ditt som ble tungen på vektskålen?

– Du får spørre departementet, det er det jo de som vet.

– Men du er i en posisjon for et kvalifisert gjett?

– Jeg er veldig opptatt av det jeg holder på med. Jeg har et stort personlig engasjement, jeg synes det er veldig moro. Da er det lett å få til ting, og njah … Nei, det derre der, det blir fort privat.

– Nettopp. Og da fortsetter vi i samme leia. Er det dette personlige engasjementet som kommer til å skille deg mest fra forgjengeren, PST-mannen, venstre-politikeren og juristen Jørn Holme?

– Enhver tid kan ha sin riksantikvar. Jeg er en arkitekt. Jeg mener det er en fordel. Jeg er heller ikke født og oppvokst i byråkratiet. Det mener jeg også har vært en stor fordel.

– Men kommer folk – og med folk mener jeg arkitekter – til å merke forskjell nå som Hanna Geiran har inntatt rollen som riksantikvar?

– Det håper jeg! Arkitekter har en veldig viktig rolle, et ansvar for de bygde omgivelser, å forme stedene og byene våre.

– Og hva blir ditt bidrag? Å gi dem styrket selvtillit?

– Ja, jeg har innimellom tenkt at arkitekter mangler litt selvtillit. Det er jo en så viktig jobb, å utvikle steder folk bor og jobber og driver næring, det er jo utviklingen av selve Norge. Og hvis jeg kan påvirke, så …

– Der har vi det. Riksantikvaren er en influencer, hvis du kjenner dette nyordet? Er det Riksantikvarens nye mandat. Verne-influenceren?

– Jeg har ikke tenkt at jeg er det. Men du verden! Da får jeg få meg en blogg, da. Eller følg oss på Instagram!