Arkitektnytt

Øverst fra venstre: Kuratorene Michal Gdak, Martyna Janicka og Dominika Janicka sammen med sjefen for paviljongen, Hanna Wróblewska og visestatsministeren i Polen, Piotr Glinski, på den offisielle åpningen 26. mai. Foto: Cecilie Klem

Og hvorfor er man mer opptatt av hvor kaffen er produsert enn hvordan våre fysiske omgivelser har blitt til? Det er spørsmålene som stilles når Polen i årets biennale bidrar med et dypdykk i de etiske sidene ved bygnings- industrien. Kuratorene ønsker å løfte fram bygningsarbeidernes bidrag til arkitekturen  og rette søkelyset mot hvilke forhold de arbeider under. Utstillingen setter sammen ulike elementer for å gi publikum et bilde av nå-situasjonen.
 

Nå-situasjonen er ganske mørk. Statistikken viser at store deler av arbeidsstokken har lave lønninger, og at de jobber utover lovlig arbeidstid. Den viser selvfølgelig også andelen arbeidere som er utsatt for små og store ulykker og dødsfall.

Lite bevisste arkitekter

Kuratorteamet består av en designer Martyna Janicka og arkitektene Dominika Janicka og Michal Gdak.

Martyne Janicka forteller at det er en selvfølge i hennes fagmiljø å være opptatt av produksjonsforhold.

– Vi er nødt til å vite mye om arbeiderrettigheter og sosiale forhold på fabrikkene som produserer for oss. Det lærer vi på universitetet. Derfor ble jeg veldig overrasket da det gikk opp for meg at arkitekter ikke er lært opp til å ha den samme bevisstheten, sier hun til Arkitektnytt.

Fantastiske møter

Arkitektene Janicka og Gdak, nikker  bekreftende.

– Det var en fantastisk opplevelse for oss å møte menneskene som faktisk bygger  bygningene vi tegner, å snakke med dem, få vite om deres behov og problemer var en stor opplevelse for oss, sier Gdak.

En stor del av utstillingen er intervjuer  og film produsert av byggearbeiderne selv, blant annet ved hjelp av kameraer festet på vernehjelmene. Arbeiderne snakker om hverdagen, om nesten-ulykker og frykt for at noe virkelig farlig skal skje. De forteller om boligforhold, lengsel etter familie og venner  og ikke minst kjærligheten til faget  og yrket.
 

– Det som overrasket oss mest var at de så sterkt føler seg som en del av den arkitektoniske produksjonen. Det er en stor kontrast til hvor lite vi arkitekter vet om dem, og hvor lite vi forholder oss til dem, sier Janicka.
 

Ønsker strategi framover

Janicka mener det er på tide å synliggjøre de skjulte og minst prestisjefylte bidragsyterne til arkitekturproduksjonen. Hva som kan gjøres for å bedre forholdene og skape bevissthet,  er neste steg, forteller kuratorene.
 

På nettsiden labiennale.art.pl ønsker de at publikum skal skrive ned hva de tenker etter å ha sett utstillingen. De kan også komme med forslag til hva som kan gjøres.
 

– Vi håper utstillingen skal starte en bred debatt, og at katalogen skal samle sammen meninger og forslag. Rettferdig bygging er kanskje vanskelig, men det er mulig hvis mange smarte hoder går sammen og gjør noe. Forholdene på byggeplasser i verden blir verre og verre, ikke bedre og bedre, så det haster å gjøre noe, sier Martyna Janicka.
 

Paviljongen hadde allerede på åpningsdagen opprettet kontakt med organisasjoner og mennesker som ønsker å bidra.
 

– Mange forteller oss at de vil være med å ta opp kampen, sier Dominika Janicka.

– I Solidaritets ånd

Polens visestatsminister og kultur- og kulturminneminister, Piotr Glinski, talte på åpningen av paviljongen og satte temaet inn i en historisk, politisk og ideologisk kontekst:

– Jeg er glad for at ideen om å presentere bygningsarbeidernes vilkår ble til i et polsk arkitektmiljø, for det vekker til live ånden fra Solidaritet-bevegelsen, den sosiale bevegelsen skapt av millioner av mennesker som dermed endret mellom-europeisk historie, sa Glinski.
 

Ikke overraskende mente visestats- ministeren at den polske paviljongen var blant biennalens viktigste. Begrunnelsen han ga var imidlertid ikke så selvsagt, og ganske god:

– I år fremmer den polske paviljongen tanken om at bygninger ikke er vakre bare fordi de er formet på en vakker måte, men fordi de er bygget med respekt for verdigheten og rettighetene til de som har bygget dem.