Planlegger for den urbane tidsalder
Den italiensk-britiske planguruen Richard Burdett gjestet Oslo i forbindelse med MAN MADE Tomorrow – Arkitekturdagen 2010. Arkitektnytt inviterte ham en tur til Bjørvika, i håp om noen synspunkter på Fjordbyen, før vi åpnet for en samtale om storskalaplanlegging i London. Burdett er for tida sjefrådgiver i prosessen det er å omdanne en av metropolens mest nedslitte bydeler til arena for de Olympiske Leker i 2012.
Vi har tatt Burdett med til Bjørvika for en samtale om byutvikling. Han er professor og leder for Cities-programmet ved London School of Economics and Political Science (LSE) og var med foredraget «Shaping the Contemporary City» et av de virkelige trekkplastrene på Arkitekturdagen. Engasjert som sjefrådgiver for OL i London i 2012 jobber han for tiden med byutvikling i massivt format.
Burdett lar seg imponere av operahuset, men er ikke overbevist av planene han blir vist for den videre utviklingen av Bjørvika. I foredraget sitt refererte han til den amerikanske samfunnskritikeren Jane Jacobs, som mente at det er folks tilstedeværelse i offentlige rom som gjør byer trygge og levelige.
– Jeg er imponert over operabygningen. Den er som et vakkert fristed. Dessverre ser det for meg ut som om det er nettopp det den kommer til å fungere som i Bjørvika på sikt – et tilfluktssted i et urbanistisk mareritt. Jeg kan ikke skjønne hvordan dere skal få dette enorme rommet til å fungere i en så liten by.
Et overordnet mål for Oslo Arkitekturtriennale var å servere innspill til Norges nye arkitekturpolitikk.
– Har du tillit til en nasjonal arkitekturpolitikk?
– Jeg tror en kultur får den arkitekturen den fortjener, sier professoren. – Nasjonal arkitekturpolitikk har en begrenset verdi. Det har mer med kultur og penger å gjøre. Uansett er det vanskelig å forme arkitektur gjennom skrevet politikk. Arkitekturpolitikk vil for eksempel aldri gi seg uttrykk i den type intelligens som vises i Berlages arkitektur, men det kan kultur.
– Hva slags innvirkning tror du Oslo Arkitekturtriennale kan ha?
– Resultatet av et arrangement som Oslo Arkitekturtriennale kommer an på responsen. Dommen kommer gjennom dekningen i ikke-faglige media. Lykkes man i å vise relevansen av dette for et bredere publikum? For å engasjere bredt må både språk og innhold være tilgjengelig for folk flest, for dette angår dem. Hvorfor og hvordan skal vi investere i bygninger og infrastruktur? Utforming av våre fysiske omgivelser, slik det diskuteres her, må være tema for kultursidene og politikksidene i avisene, ikke bare for fagtidsskrifter eller annen intern diskusjon. Det er en klar fare for at arkitekter havner i sin egen ghetto. Hvis bare sorte pologensere deltar i debatten, er det ikke nok.
Å planlegge for det uplanlagte
Burdett har i en årrekke ved LSE samarbeidet med sosiolog og forfatter Richard Sennett, som for mange først ble kjent som forfatteren av boka «The Fall of Public Man» («Intimitetstyranniet») i 1974. Sammen arbeider de med sosiale og miljømessige innvirkninger av «urban design». Inspirert av Sennett, snakket Burdett på Arkitekturdagen om viktigheten av å kunne «planlegge for det uplanlagte» i offentlige rom.
– Den offentlige sfære består av komplekse interaksjoner i mange lag, og hvis vi ser på utvikling av byer over tid, er det mye som har oppstått uavhengig av det planlagte. Urbanister, arkitekter og planleggere mangler trening i å dekode de fysiske trekkene ved byer. Planleggingen er for todimensjonal. Jeg mener det skorter på forståelse for sammenheng mellom utforming av fysiske omgivelser og konsekvensene det har for sosiale, kulturelle og økonomiske forhold. Kriteriene planleggere styrer etter, blir for begrensede. Begreper som «tetthet», «soner» og «flyt» er ikke tilstrekkelige verktøy til å dekode de mer rotete strukturene i byer, som vi kan lære av når det gjelder de sosiale og økonomiske dimensjonene. Slummen i Caracas er et eksempel på byvev som fungerer også økonomisk og sosialt, men som er helt uplanlagt. Vi må lære hvordan.
Nettopp sosiale, kulturelle og økonomiske forhold er utfordringer i utviklingen av Stratford.
Det er under to år til London skal være klar til OL, og Burdett er midt i prosessen som skal transformere bydelen i Øst-London fra slitt og fragmentert område med sosiale og økonomiske problemer til å bli en bydel for olympiske sommerleker – og for fremtiden. 9,3 millarder pund skal britiske myndigheter bruke. Han forteller at beslutningen var sterkt motivert av et politisk ønske om å jevne ut de sosioøkonomiske forskjellene mellom ulike områder av London. Her blir et to-tre ukers arrangement sett som en anledning til å investere tungt og intensivt i et områdes infrastruktur.
– Det var på denne bakgrunnen at «fornying» og «bærekraft» var viktige argumenter for å legge OL til London.
Mottoet for utviklingen er «Legacy first», basert på visjoner om at gater, plasser, hus og hager skal fungere som en del av strukturen i Londons «DNA».
– Mega-arrangementer som OL kan skape god arkitektur, men alene skaper de ikke nødvendigvis en god by, sier Richard Burdett. – London prøver på sin måte å «gjøre en Barcelona».
Ny metode for «olympisk arv»
Til tross for at London er en fremgangsrik storby med 7,5 millioner mennesker, har den britiske hovedstaden sine sosiale og økonomiske problemer. Mens befolkningstallene vokser på grunn av økt innvandring, er det stor mangel på rimelige boliger, og det er stor spredning i kvalitet mellom miljøene i de ulike delene av byen. Vestre del av London er relativt velstående og har god offentlig infrastruktur og transport, mens østkanten er relativt fattig og mangler helsetilbud, parker, skoler, utdanning og idrettsanlegg. Forventet levealder for en mann er for eksempel fem år lavere i Øst-London enn i Vest-London. I løpet av de siste to hundre årene har Øst-London opplevd ulike bølger av innvandring, men har samtidig lidd under manglende investeringer. For London er OL en sjanse – og et påskudd – til å forandre alt dette i løpet av de neste to årene.
– Mange byer har prøvd å skape utvikling og vekst ved hjelp av OL, uten å lykkes. Hvordan skal det bli annerledes i London?
– For å optimalisere virkningen av lekene har London funnet opp en ny metode for planlegging og konstruksjon av lekene og hva det skal etterlate seg som såkalt «olympisk arv». Mange av fasilitetene og anleggene vil være midlertidige, men investeringene i infrastruktur for en ny bydel blir permanente. Bare den nye velodromen, svømmehallen, idrettshallen og et hovedstadion blir stående etter 2012, mens basketball- og hockeystadionene blir demontert og enten flyttet eller resirkulert som bygningsdeler. Hovedstadion blir redusert fra 80 000 til 25 000 seter, slik at det kan brukes av lokale rugby- og fotballag uten at halvparten blir stående tomt. Ubrukte seter og strukturer blir resirkulert eller solgt videre, forteller Burdett.
Mens bare rundt 3000 nye hjem bygges for idrettsutøvere til 2012, er masterplanen designet med tanke på å huse et nytt lokalsamfunn («community») bestående av 30 000–40 000 mennesker i løpet av de neste to-tre tiårene. I sentrum av denne nye bydelen kommer en ny park som er organisert rundt kanaler, og offentlige rom som skal binde sammen et omfattende «grønt og blått»-system som strekker seg gjennom London fra nord til sør, langs Lea Valley til River Thames.
– Sammen med skoler, helsesentre og state-of-the-arts sportsarrangementer blir dette arven som de olympiske lekene skal etterlate Øst-London. Dette skal være til glede for nåtidens og fremtidens innbyggere, som skal flytte inn i nye hjem og kontorer fra 2013 og utover, forklarer LSE-professoren. – Hvorvidt vår nye metode består testen, får vi ikke vite før om minst 20–30 år. Etter mitt syn har i hvert fall London 2012 Games prioriteringene og infrastrukturen i orden. Nå gjenstår det å se om britiske myndigheter og markedet klarer å levere neste nivå av investeringer, slik at visjonene følges om å skape en varig bydel som betjener hele London og dens mosaikk av ulike grupper og samfunn. Selv er jeg forsiktig optimistisk!
