Arkitektnytt

Den franske paviljongen tar blant annet for seg huset Villa Arpel i Jaques Tatis film «Mon Oncle» (1958). Foto: Wikimedia Commons

Kommentar: Om det gikk an å bli klok etter en halv dags leting etter informasjon om de ulike nasjonale utstillingene på årets arkitekturbiennale i Venezia? Tja. Tekstene om utstillingene er foreløpig korte, og mange land er tidlig i prosjekteringen, så vi tilgir dem kanskje litt tåkeprat?

Det vi finner er mest formuleringer av ideer og forklaringer på hvordan de ulike landene fortolker Rem Kolhaas’ tema «Absorbing Modernity 1914-2014». Da blir det fort litt svevende ... inntil det lander trygt og godt innenfor portene i Giardini til åpningen 7. juni.

The good, the bad and ...?

Frankrikes kurator er Jean-Louis Cohen, professor i arkiekturhistorie ved New York Universitetets Institutt for arkitektur. Han slår fast at modernismen i arkitekturen starta i Frankrike, og stiller spørsmålet: Skapte den franske modernismen håp eller vakte den bekymring? «Modernity: Promise or Menace?». Cohen sier han vil vise fram alle de drømmene fransk modernisme skapte i møte med sosiale problemstillinger, men også trekke fram mengden med frykt og bekymring dette møtet skapte. Hva slags frykt han sikter til, er ikke godt å lese seg til. Cohen har delt den franske utstillingen i fire, og tar blant annet for seg huset Villa Arpel i Jaques Tatis film «Mon Oncle» (1958) og arkitekten og renessansemennesket Jean Prouvé.

Rule, Britannia!

Det er så Storbritannia nesten virker litt forutsigbare. Under den fengende, altomfavnende (og ørlite grann forvirrende) tittelen «A Clockwork Jerusalem» ønsker de å utforske hvordan britisk modernisme har blitt formet av den mangfoldige kulturelle innflytelsen i etterkrigstiden. Men ikke nok med det: De har også et hundreårsperspektiv. Og da snakker vi kanskje britisk imperialisme? Ikke så godt å si. 
Kuratorene er FAT Architecture and Crimson Architectural Historians, og i et intervju med Sam Jacob i AJ, får vi mer kjøtt på beinet:

– Vi er mest interessert i modernismen da den var på sitt mest politiske og arkitektoniske, i tiden mellom 1955 og 1975, sier Jacobs til AJ.

Det han blir sitert på i resten av intervjuet, er vanskelig å få tak på. Det handler om «arkitektur som en del av en stor prosess», og om modernismen ... ikke i lys av arkitekturen men i lys av «konteksten og kulturen som skapte den». Ikke enkelt å få tak på hva som venter i paviljongen, særlig ikke når Jacobs avslutter med å love alt fra Stonehedge til Cliff Richards. 

Ganske enkelt biografisk

Da er Nederland lettere å se for seg. De skal rett og slett vie paviljongen sin til arkitekten Jaap Bakema, som levde fra 1914 til 1981. At kuratorene Guus Beumer og  Dirk van den Heuveldet mener det innebærer å rette et kritisk søkelys mot «det åpne samfunnet», for så være. Det var da en bokstavelig talt åpen problemstilling, men Bakemas arbeid og forskning er jo uansett spennende å dykke ned i, aktivist og avant-gardistisk som han var.

Utstillingen dekker de to bevegelsene CIAM and Team 10, og ser blant annet på de betydningsfulle prosjektene som kom ut av Rotterdam-kontor hans, Van den Broek en Bakema.

Hyldest til Stillehavet

New Zealand gir oss også rene ord for penga. Under en av de vakreste titlene i Giardini, «Last, Loneliest, Loveliest» skal kurator David Mitchell fylle Palazzo Pisani Santa Marina med doldis-arkiektur fra Stillehavet.

Denne arkitekturen har befestet sin stilling det siste århundret ettersom britisk innflytelse har tapt terreng, skriver Mitchell i den foreløpige katalogen. Det har aldri vært riktigere å vise fram stillehavsarktiektur, postulerer kuratoren.

USA IRL?

Man må lese mye før det amerikanske bidraget materialiserer seg på netthinnen. Det skal tilsynelatende handle om hvordan amerikanske arkitektkontorer har jobbet og hva de har laget - ute og hjemme. Utstillingen skal ta for seg rom (space), struktur og arbeidskultur (protocol), leser vi. Selve paviljongen skal gjøres om til et arkiv og et arkitektkontor under biennalen. Her skal både prosjekter og arbeidsprosesser vises fram. Om det skal skje IRL (in real life) eller framstilles i en utstilling, er vanskelig å skjønne. Til det er det for mange uklarheter i tekstene vi finner. Tittelen er «OfficeUS - US architectural firms working globally» og utstillingen tar utgangspunkt i 1000 prosjekter fra de siste 100 årene fra 200 kontorer.

Kuratorer er Eva Franch i Gilabert, Ana Miljacki og Ashley Schafer.

Røtter og gravstøtter

Den polske paviljongen tar for seg et objekt laget i overgangen mellom den gamle og det nye arktiekturen. Baldakinen over politikeren og offiseren Józef Pilsudskis grav er klassisk og tradisjonell, men ornamentikken bærer bud om noe nytt. I paviljongen skal det stilles ut en replika av den store gravmonumentet, og det polske kuratorteamet håper å finne fram til en bit av den moderne polske identiteten i krysningspunktet mellom innovasjon og tradisjon. Kuratorer er en stab fra Institute of Architecture og kunstner og designer Jakub Woynarowski.