Arkitektnytt

«Kristiansands moderne byutvikling – om byplanleggingen og byens fysiske utvikling 1945-2010» heter det nye praktverket om sørlandsbyens moderne historie. Fra karakteristisk kvadratur til bydelstenkning og luftige høyhus-drømmer. Arne Bulie har tidligere vært sjefsarkitekt og plan- og bygningssjef i kommunen, men er først og fremst bypatriot og opptatt av å formidle strukturene bak bygningene i byen sin.

– Hvorfor var tiden inne for å fortelle denne historien nå?

– Som det står i innledningen, er det påfallende hvor lite folk som ferdes i byen, eller som får presentert nye bygg, vet om hvem som står bak byggene, prosessene i byens utvikling og hvorfor byen har blitt som den har blitt. De ser jo det estetiske, men kjenner ikke sammenhengene og hva som ligger bak. Som gammel arkitekt og byplanlegger synes jeg det er viktig å formidle litt om byens moderne utvikling, og jeg vil gjerne fortelle folk om dette.

– Det må ha vært litt av en jobb å lage en slik bok?

– Jeg har holdt på i fem år – det er viktig å være nøye med kilder, vet du. Byens utvikling har jeg fulgt i mange år. Stoffet stammer dels fra dokumentasjon jeg har tatt vare på, dels fra kommunens og de interkommunale arkiver og protokoller. Dessuten har jeg intervjuet kollegaer, og tidligere snakket med betydningsfulle planleggere som Erik Lorange, Gunvald Husa og Yngvar Johnsen, gjerne kjent som Kristiansand-skolen.  

– Vi skrev nylig om Erik Lorange i forbindelse med Alta. Som byplanlegger over femten år i Kristiansand, hva har han hatt å si for byen?

– 1950- og tidlig 60-tallet står i en særstilling i mine øyne, da Lorange og hans kollegaer begynte å innføre funksjonalismen i byplanleggingen. Han og Husa spredte tanken om bydeler og bydelssentra som mest mulig selvstendige lokalsamfunn, med alt av lokale servicetjenester, arbeidsplasser, skoler og andre tilbud, blant annet for å redusere transportbehovet. Kristiansand-skolen ble kjent over hele landet, og som forelesere fikk de stor innflytelse på utviklingen i andre byer. Presse- og fagfolk kom hit for å få med seg det som skjedde. Men selv om det var veldig gode intensjoner, har utviklingen blitt en litt annen. En slik byplanlegging henger sammen med topografien og passer egentlig godt til Kristiansand, men bilismen og lokaliseringen av viktige og trafikkskapende funksjoner fikk en helt annen utvikling. I dag sliter vi ikke minst med å redusere trafikkøkningen.

– Hva kan vi lære av byutviklingen i Kristiansand etter annen verdenskrig?

– Å fokusere på byens miljø og egenart er veldig viktig, vi skal jo skape by i generasjoner fremover, tuftet på byens identitet. Men for å se fremover, må vi se oss bakover, også, og ikke minst ta vare på Kvadraturen, en av Europas mest verneverdige renessansebyer. Området som folk fremdeles oppfatter som kjennetegnet på byen Kristiansand. I lys av FNs dystre spådommer om miljø- og klimautviklingen bør vi overveie om ikke det er behov for å føre en mer radikal tankegang om hvordan vi kan gjøre byen vår om til økologiske og bærekraftige steder der mennesker kan trives.