Arkitektnytt

Arkitektur har gått fra å være noe for spesielt interesserte til å debateres i alle landets mediehus og på sosiale medier. De fleste bidragene retter skarp kritikk mot nye dårlige bygninger, gater og byrom, og kritikken er nesten utelukkende berettiget. Men hvordan sørger vi for at debatten tas videre på en måte som faktisk løfter nivået på det som bygges samtidig som prisnivået holdes på et akseptabelt nivå?

Utbyggere sitter helt klart med et overordnet ansvar i regi av rollen som byggherre. Men i tillegg har både arkitekter, planmyndigheter og politikere medansvar. De siste årene har oppsiktsvekkende nok miljøsaken blitt brukt som argument for å bygge dårlig, eksempelvis ved å bygge høyt og tett i støyutsatte områder. Det er imidlertid ikke bærekraftig å bygge mørke boliger med dårlig utemiljø som dunker ned i fortauet uten å gi plass til trær og andre blågrønne elementer. Både miljøkamp og utvikling av arkitektur må flyttes bort fra regnearket og over til tegnebrettet.

Under følger syv punkter som utforsker noen utfordringer og mulige veier videre:

I

I dag har det offentlige funksjon som «vaktbikkje.» Det er privat kapital som både regulerer og utvikler en tomt. Kommunens planavdeling og andre relevante etater, har primært i oppgave å ivareta kvalitet gjennom tekniske forskrifter. Dette fører til en langvarig og resurskrevende runddans med utviklere som gjerne går uforholdsmessig høyt ut for å sikre seg forhandlingsrom. Etter to til seks år, noen ganger enda lengre, sitter man igjen med en rekke kompromisser og en dårlig byplan. Det offentlige bør i stedet styrke sin fagkompetanse og ta en aktiv rolle som byplanlegger. Da kan man lage helhetlige og langsiktige planer som setter tydelige og gode rammer for private utviklere. Dette vil også føre til at den kommunale planavdelingen blir et attraktivt sted å jobbe, og man vil tiltrekke seg nødvendig kompetanse. Det finnes flere eksempler på dette andre steder i Europa, blant annet i Barcelona, Berlin og Helsinki. Dette er på mange måter det viktigste punktet siden det mest sannsynlig ville løst flere av problemstillingene nedenfor.

II

Boligmarkedet fungerer ikke. Kommersielle utbyggere opererer i et tilnærmet monopol hvor de ikke blir utfordret på kvalitet. Før nå, kan man håpe. I et presset marked slipper de unna med å bygge raskt, tett og dårlig. Lav takhøyde, Laila-løsning, ingen innvendig bod, svalgang, billige materialer og monotone slette fasader er resultatet. Det er bare det mest bemidlede segment av befolkningen som kan tillate seg å velge bort boliger av lav kvalitet. Å bygge boliger medfører et stort sosialt ansvar, men det er dessverre ikke populært å diskutere de etiske sidene ved å bygge på vegne av andre. Denne debatten må løftes opp til et høyere nivå, og vi må evne å se forbi idealiserte prospekter og generiske slagord fra diverse meglerhus og markedsavdelinger.

III

I tillegg til den tekniske forskriften trengs det en kvalitativ forskrift. Kommersielle aktører har over tid vist at de i liten grad er i stand til å ivareta grunnleggende programmatiske og kvalitetsmessige behov. Det er verdt å merke seg at det generelle nivået på arkitektur og spesielt storskala boligbyggeri, er sjokkerende lavt sett i lys av at vi har hatt flere tiår med sammenhengende økonomisk oppgang. Dette synliggjør behovet for en grundig revisjon av dagens planprosesser.

En kvalitativ forskrift er ikke noe nytt. Da Norge skulle gjenoppbygges etter krigen, måtte man oppfylle en en rekke kvalitative krav for å få lån i Husbanken. Nå er tiden inne for en ny forskrift tilpasset dagens behov. Eksempelvis kunne man krevd at alle rom med varig opphold skal ha mer enn en funksjon. Dette ville gitt boligen økt fleksibilitet og evne til å absorbere ulike scenarioer, for ikke å si pandemier. I dag har mange hovedsoverom kun plass til en seng og et garderobeskap. Det er ikke plass til en ekstra stol, enda mindre en kontorpult eller bokhylle. Et slikt soverom dekker bare en funksjon og legger derfor ekstra press på de andre rommene i leiligheten. At kjøkkenet har flyttet inn på stuen bidrar ikke til å lette på trykket. Andre eksempler kunne være krav om forhage til boligbygg for å skape et bedre grensesnitt mot gaten og visuell tilgang til grønt fra alle vinduer.

Som en naturlig del av en kvalitativ forskrift må også estetikk adresseres. Det er mulig å snakke om estetiske parametre uten at man ender opp som smakspoliti. Materialer, tekstur, farge, skala, proporsjoner, relieff og kulturhistorisk kontinuitet er noe av det som kan diskuteres.

Garantitiden for nybygg må forlenges. Den er i dag 5 år, men bør utvides til 20. Da tvinger man utbyggere til å lage noe som varer. Dette vil bidra til å redusere dagens behov for hyppige renoveringssykluser, noe som igjen vil bidra til lavere utslipp fra byggebransjen. Sammen med gjenbruk og transformasjon er varighet kanskje det viktigste miljøtiltaket bransjen kan bidra med.

IV

Tomteprisene har skutt i været parallelt med prisen på boliger og er på mange måter en elefant i rommet. Den økte fortjenesten fra leilighetssalg kommer ikke arkitekturen til gode, den blir først og fremst spist opp av tomteprisen. Tomter blir gjerne kjøpt og solgt i flere runder før det bygges på dem. Dette driver opp prisen og det blir færre kroner til overs til en fremtidig bygning. I siste rekke blir derfor arkitekturen lidende. I tillegg spekuleres det i antall kvadratmeter og etasjer som kan bygges. Disse tallene går opp i takt med at politikere prater om fortetting. Dersom det offentlige hadde gitt tydelige rammer for hva og hvor mye som kan bygges på en tomt, hadde det spekulative potensialet blitt kraftig redusert og prisene holdt nede.

V

Dersom man endrer praksis for budrunder, kan man bremse prisveksten i boligmarkedet. I dag settes boligkjøpere opp mot hverandre på en måte som får adrenalinet til å bruse og følelsene til å settes i sving. Ved å innføre et system hvor hver budgiver kun kan gi ett bud uten at man får innsyn i hva andre byr, kunne man fått en mer edruelig vurdering av boligens verdi.

VI

I en byggeprosess pålegges utbygger å opparbeide infrastruktur som vei, park og byrom. Dette høres kanskje ut som en god ide, men det er i realiteten fremtidige kjøpere og leietagere som dekker denne utgiftsposten. Dette taler for at det er kommunen som bør ta regningen for å opparbeide offentlig tilgjengelig infrastruktur.

VII

I 2018 innførte Kommunal- og moderniseringsdepartementet endringer som medfører at teknisk fagskole er tilstrekkelig for prosjektering i Tiltaksklasse 1 og 2. Det betyr at mye av det som bygges kan realiseres uten at noen med bakgrunn fra estetiske fag er involvert. Vi burde isteden sikre at nettopp arkitekter som blant annet har i oppgave å ivareta estetiske hensyn i en kompleks byggeprosess, er involvert.

Enok Gåsland
arkitekt