På divanen
Kuratorene for den nordiske paviljongen har «psykoanalysert» 300 nordiske prosjekter. De konkluderer med at våre arkitektoniske forfedre, Fehn og Aalto, skaper mentale tvangstrøyer som vi må frigjøre oss fra.
Kuratorene
Ansvaret for den nordiske paviljongen roterer mellom Norge, Sverige og Finland. Svenske Arkitektur- och designcentrum (ArkDes) har i år ansvaret for utstillingen og har hyret inn Basulto
og Taylor-Foster til kuratorjobben.
David Basulto er sjefredaktør for arkitekturnettstedet Archdaily. James Taylor-Foster er ansvarlig redaktør for europeisk stoff i Archdaily.
Utstillingen «I terapi»
Basulto og Taylor-Foster har redusert kategoriene i Maslows pyramide fra de opprinnelige fem til tre, som de har gitt egne navn og innhold til: Foundational, Belonging og Recognition.
300 prosjekter er fordelt på de tre kategoriene. Ni av de 300 prosjektene, ett fra hvert land i hver kategori, analyseres i dybden. Det vil si at arkitekten bak hver av de ni utvalgte forteller på video om prosessen fram til ferdigstillelse og om hvordan prosjektet har bidratt til den nordiske samfunnsmodellen.
Kuratorenes definisjon av hver av de tre kategoriene:
Foundational
Arkitektur som ivaretar grunnleggende behov, som blant annet omfatter ly, helsetjenester og utdanning.
Det norske prosjektet valgt ut i denne kategorien, er Halden fengsel, tegnet av hlm arkitektur og Erik Møller arkitekter.
Belonging
Arkitektur med offentlige program der mennesker forholder seg til hverandre. Dette inkluderer sakrale rom, institusjonelle rom, kulturelle rom og rom for fritidssysler, arbeidsplasser (kontor og service) og infrastrukturprosjekter. Det norske prosjektet valgt i denne kategorien, er Kilden i Kristiansand, tegnet av Ala arkitekter i samarbeid med SMS arkitekter.
Recognition
Arkitektur som anerkjenner og reflekterer over det nordiske samfunnet og dets verdier, som for eksempel monumenter, minnesmerker og prosjekter som går i dialog med det naturlige landskapet. Det norske prosjektet valgt i denne kategorien, er Trollstigen besøkssenter i Møre og Romsdal, tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter i samarbeid med Multiconsult 13.3 landskap.
«I terapi – ansikt til ansikt» heter utstillingen i den nordiske paviljongen ved årets arkitekturbiennale. Kuratorene David Basulto og James Taylor-Foster er begge redaktører i ArchDaily, og har fått oppgaven med å sette sammen utstillingen i den nordiske paviljongen. De påstår at den nordiske arkitekturen trenger terapi, nå som vi har dekket alle grunnbehovene våre og kan vie oss til selvrealisering. Begrepsbruken er hentet fra psykologen Abraham Maslows behovspyramide, en teori om hvordan menneskelige behov dekkes, fra de mest basale og fysiologiske, til behovet for egenutvikling. Tanken er at også den nordiske arkitekturen kan plasseres i slike behovskategorier.
Et forbilde i verden
Basulto forklarer til Arkitektnytt at han har reist mye i de nordiske landene og tatt med seg kunnskap fra prosjekter hjem til Chile. Han hevder at mange land, og særlig utviklingsland, ser opp til de resultatene vi har oppnådd, og han mener den nordiske arkitekturen er en viktig del av samfunnsmodellen vår.
– Fra utsiden kan man si at arkitekter i de nordiske landene har utrettet mye på liten tid, og slik sett er de et eksempel for resten av verden, sier han.
Stille front
Gjennom tematikken «Reporting from the Front» har Alejandro Aravena etterlyst arkitektonisk arbeid som forsøker å utfordre ulike fronter i samfunnet. Basulto svarer på Aravenas utfordring gjennom et dypdykk i arkitektens indre:
– Den nordiske frontlinjen er på mange måter inne i arkitekten, ikke bare i samfunnet utenfor.
Taylor-Foster forklarer at når de snakker om å rapportere fra fronten, så er den nordiske fronten mye mer stille og innadskuende enn den vi ser andre steder i verden. Den må ikke desto mindre utforskes for at vi skal kunne gå videre og svare på de store utfordringene samfunnet står overfor, mener han.
Kuratorene foreslår terapi som forløsende middel, slik at dagens arkitekter kan frigjøre seg fra fortidens arkitekturspøkelser, som Alvar Aalto og Sverre Fehn, ta arven i besittelse og skape sin egen historie.
Sofaer, videoer og en stor pyramide
Terapien de snakker om, foregår lengst inne i paviljongen. Der er det divaner og tv-skjermer, slik at man i ro og mak kan høre hva arkitektene bak ni utvalgte prosjekter har å si om hvordan prosjektet har bidratt til den nordiske modellen.
Resten av rommet fylles av en pyramide i furu som rekker opp til taket.
– Vi har reorganisert Maslows pyramide og bygget vår egen. Den er mer sfærisk, fordi den møter taket og lyset i Fehns paviljong i stedet for å avsluttes i en spiss, sier Taylor-Foster.
Han forteller at Maslow mente det ikke finnes noe fullendt stadium i pyramiden.
På pyramidetrinnene har kuratorene plassert bunker med infoark, en bunke for hvert prosjekt, til sammen 300 eksempler på nordisk arkitektur som hver har bidratt til den nordiske modellen, ifølge tospannet. Tanken er at man river av et ark om hvert prosjekt man er interessert i, og slik samler sin egen katalog fra utstillingen.
Et fengsel man vil bo i
Prosjektene i pyramiden er valgt fordi de på en eller annen måte har bidratt til den nordiske modellen. Basulto forteller at det å vise prosjektene samlet i pyramiden, skal gjøre arkitektene mer bevisste på hva de har bygget, og hvordan de har «krystallisert» den nordiske arkitekturen.
– Her kan arkitektene se hva de har gjort sammen, som et kollektiv, sier han.
Ifølge Basulto er fengselet i Halden det av prosjektene som er mest kjent i utlandet. Utallige ganger har han sett det presentert med sensasjonelle overskrifter:
– Se prosjektet de har bygget i Norge, verdens beste fengsel! Det er et fengsel man faktisk vil bo i, sier Basulto.
Han beundrer det norske samfunnet for ressursene de bruker på å rehabilitere innsatte, og påpeker at arkitekturen er en viktig del av denne innsatsen.
Trollstigen besøkssenter, tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter, er plassert på øverste nivå i kuratorenes pyramide.
– Prosjektet er på mange måter turistpropaganda, uttaler Basulto.
Men etter et besøk ved senteret, forstod han imidlertid at det handlet om mer enn slående arkitektur. Han oppdaget at arkitekturen hadde skapt grobunn for en helt ny økonomi i området og ble klar over at den arkitektoniske formen ikke var det viktigste, men snarere hvordan man har tenkt arkitekturen i sammen-
heng med samfunnet rundt.
Framkaller spøkelser
– Mye av «terapien» handlet om å få en ny kontakt med paviljongen, som også er et slags spøkelse fra fortiden, sier Basulto.
Han henviser til hvordan paviljongen har fungert som et strengt rammeverk for utstillingene, og ikke tillater inngrep verken på veggene eller i taket. Kuratorene ser paviljongen som en metafor for den nordiske arkitekturhistorien og forklarer at de vil utfordre, men ikke konkurrere med bygningen.
De mener at det mest kontroversielle de har gjort, er å dekke til trærne som står inne i paviljongen og vokser opp gjennom taket.
– Grepet henspiller på vekten av forfedrene og begrensningene i paviljongen, forklarer Taylor-Foster.
Han mener paviljongen er en ekstremt ladet situasjon som reflekterer de begrensingene arkitekter i Norden opplever med strenge bygningsforskrifter og en tung bør fra arkitektoniske forfedre. Dette har en dyp og begrensende innvirkning på deres praksis:
– Pyramiden er et bilde på at en dialog med spøkelsene er mulig hvis man anerkjenner dem, sier Taylor-Foster.
Lekende lett i seriøse omgivelser
I en biennalesetting der mye handler om alvorlige utfordringer med krig, klimakrise og folkevandring, ønsker Basulto og Taylor-Foster å bringe lek og letthet inn.
– Nå kan man komme opp mellom bjelkene i taket, noe som aldri har vært mulig før, sier Taylor-Foster.
Han forklarer at oversikten man får fra toppen av pyramiden refererer til bildet som representerer årets biennale. Det viser en dame som har klatret opp på toppen av en stige for å kunne overskue former spredt utover i landskapet. På samme måte skal man kunne se den nordiske arkitekturtradisjonen i nytt lys fra øverste trinn.
Outsidere
Den nordiske paviljongen har de siste årene vært preget av samarbeidsutfordringer. Basulto og Taylor-Foster mener det har vært en fordel å være outsidere. De var ikke klare over uenighetene Sverige, Finland og Norge imellom, forklarer de til Arkitektnytt, men de syns det er en bragd at landene fortsatt holder sammen etter 50 års samarbeid.
– Vi har prøvd å ikke tenke så mye på det som har vært før, og heller følge vår egen idé.
Det vi ikke forstod til å begynne med, var hvor mye vi utvidet komfortsonen, sammenlignet med hvordan man har inntatt paviljongen tidligere, sier Taylor-Foster.
De to mener at en implisitt suksess ved prosjektet har vært at de har lagt et grunnlag for mer provokative installasjoner i framtiden. Det er i hvert fall det de håper på.
– Når det gjelder mengden av informasjon, så vil det nok ta deg en hel dag å lese og ta inn all den dataen vi presenterer, sier Basulto.
For de som ikke har en hel dag til rådighet, viser kuratorene til de utvalgte prosjektene på skjermene ved sofaene. Basulto kaller de deres kuratoriske snapshots.
Arkitektur i trang trøye
Taylor-Foster har bodd i mange europeiske land og mener han med godt belegg kan hevde at de nordiske landene har en helt annen fart og framdrift enn resten av Europa. Men arkitekturen er ikke dermed sagt av høyeste kvalitet. For selv om systemet sikrer bygninger av topp kvalitet, så trengs det mer eksperimentering for å heve selve arkitekturen, mener han:
– Jeg uroer
meg for hvordan unge arkitekter, de veldig unge som er ferdige nå, skal kunne komme opp til overflaten.
Taylor-Foster anser at de mange veletablerte profilene i arkitekturfaget gjør veien opp vanskeligere for nykommerne.
Uten frykt for å feile
Basulto er opptatt av at nordisk arkitektur gjennom historien har vært i samfunnets tjeneste. I forlengelse av tradisjonen må arkitektene nå ta tak i de presserende spørsmålene, immigrasjon, en aldrende befolkning og så videre, sier han.
Taylor-Foster mener at vi som befinner oss på toppen av pyramiden, har et ansvar for å vurdere hvordan arkitektur og samfunn kan interagere mest mulig effektivt og innovativt. Hvis vi ikke gjør det, vil vi miste den statusen vi har opparbeidet på verdensbasis, sier han.
Han tror nordisk arkitektur har et potensial for å bevege seg inn i en ny gyllen æra, hvor man på fundamentalt vis begynner å tenke de grunnleggende strukturene for det bygde miljø på nye måter. For å løse utfordringene må det eksperimenteres, sier Taylor-Foster:
– Det blir viktig å være uten frykt for å feile.
