Arkitektnytt

Feig som jeg var tok jeg ikke stilling til OL ved Stortingsvalget. Men etter å ha bidratt til Arkitektnytts neste nummer, viet Oslo 2022, velger jeg side i diskusjonen om hvor i Oslo den olympiske byen skal plasseres.

 

Essensen av Byrådets vurdering så langt er at Kjelsrud gir mest byutviklingseffekt, mens Økern er billigere og mindre risikofylt å utvikle.

 

Det er feil, Økern er beste på alle måter, både økonomisk og når det gjelder grunneierforhold, planprosesser og byutviklingseffekt. Det må de innse før OL-søknaden sendes inn til IOC i mars 2014. Før det må de nemlig velge.

 

Drømmen om den perfekte plan

Kjelsrud ligger midt i et industriområde, i bunnen av Groruddalen, og visjonen om  transformasjon fra grå asfalt og tungtrafikk til idyllisk boområde er unektelig apellerende.

 

I et området som dette blir det lett å vise fram alt det nye man har gjort fordi man må rive alt som er der i dag, og plannlegge fra null. Det er attraktivt for politikerne. Man utfører mye arbeid, og det blir lett å se alt det nye innenfor det avgrensede området, og det gir inntrykk av handlekraft. Om byutviklingseffekten blir så god, er usikkert.

 

På mange måter er Kjelsrud planleggerens våte drøm, fordi det er en tabula rasa situasjon. Man planlegger alt fra begynnelsen, og slipper at gammal skit blander seg inn i den lysende framtidsvisjonen. Man planlegger og bygger det perfekte samfunn. Alle ambisjoner kan bakes inn og optimaliseres fra start: miljøambisjoner, nye typologier for framtidens byboere og sosial infrastruktur med skoler, møteplasser og kafeer. Alt kan få sin perfekte form, av den framsynte planlegger. Fra oven og ned sikrer man suksess.

 

Problemet med Kjelsrud

Den olympiske byen består av en deltakerlandby, en medielandsby og et mediesenter til sammen utgjør disse 173 000kvadratmeter. Etter lekene blir dette gjort om til leiligheter, studenboliger og kontorer. Med andre ord byutvikling.

 

Men byutviklingseffekt måles ikke i hvor mange nye kvadratmeter boligområde eller hvor mye industriområde man transformerer. Det handler om hvor godt området fungerer for de som blir boende der, og på hvilken måte grepet får ringvirkninger for et større område.

 

Det føles nok som om man får størst byutviklingseffekt ved å legge landsbyen til Kjelsrud. Men Kjelsrud er løsrevet fra byveven, derfor blir det vanskeligere å skape liv og attraktivitet der.

 

På Kjelsrud befinner man seg langt fra eksisterende boligområder og kollektivtransport. Nærmeste naboer Alnabru godsterminal og Ikea Furuset. Denne typen storskala volumer bidrar heller ikke noe særlig til livet mellom husene, som den danske byromsforskeren Jan Gehl formulerer det. Helhet er ikke å plante et pent bilde mitt i et industrilandskap og håpe at det kobler seg på byen. Det eneste med menneskelig skala i nærheten er Alfaset gravlund, som riktignok er grønn og vakker, men neppe bidrar til så mye liv.

 

Om kollektivdekningen håper planleggerne at en t-banestasjon skal dale ned ved Kjelsrud bare det blir nok folk der. Det er litt som de håper på ved Gjersrud Stensrud, helt syd i Oslo. Der vurderer de planer om å bygge drabantbyen først, og så håper de at investeringsmidler til skinnegående kollektivtranskport skal falle på plass etterpå. Eksempelet Fornebu viser at man ikke kan satse på det.

 

Foreløpig er det en koselig liten tur å gå til nærmeste t-banestopp. Når man står ved den syd-vestre enden av området trasker man lett de 300 meter gatelangs forbi Ikea, før man krysser en åttefelts strekning av E6 på cirka 200 meter, og så er det bare 300 meter  opp langs dalsiden før du står ved Trosterud t-bane.

Ikke en tur man lengter etter å gjenta daglig, vil jeg påstå.

 

Ikke bærekraftig å resirkulere

Idéen om å planlegge fra bunnen av, og kontrollere alt innenfor en enklave, er ikke ny. Tvert i mot er det forsøkt mange ganger, ikke så ofte med heldig utfall.

 

Groruddalen, slik vi kjenner det i dag, ble som uendelig mange drabantbyer rundt om i verden, planlagt etter lignede tanker. Fra slutten av 1950 og framover poppet drabantbyene opp i Groruddalen som små satellittsamfunn utenfor den virkelige byen.

 

I dag opplever beboerne i disse områdene at lokalsentrene dør ut, og at mange av boområdene blir stigmatisert og mindre attraktive.

For å bøte på problemene samarbeider stat og kommune, gjennom prosjektet Groruddalssatsingen, et prosjekt som skal gi nytt liv og et positivt løft til dalen.

 

Kjelsrud framstår som en resirkulering av denne strategien. En ny satellitt i satellittens dal. Mer av samme medisin er neppe hva pasienten trenger.

 

Hvorfor Økern?

Økern kan, ifølge direktør i OL-etaten, Eli Grimsby, bli et Majorstua for Oslo-øst bydelene. Det kan bli en portal til Groruddalen, sier hun. Og det holder jeg med henne i. Med en satsing på Økern får man en vekst fra sentrum og utover i dalen, i stedet for å starte langt ute hvor presset på markedet, av mange utviklere, vurderes som sviktende.

 

Økern er dessuten i tråd med knutepunktstrategien, en av Oslos viktigste overordnede byutviklings strategier. Da blir det feil å utvikle Kjelsrud, og så håpe på at det presser fram et t-banestopp.

 

Å bygge en by på en ren og uforstyrret grunn må ikke forveksles med byutviklingseffekt. Til OL i Barcelona i 1992 transformerte de også industriområder til boligområder. Det var en suksesshistorie, hvor de utvidet byen ned til havneområdene. Men det var en del av planer som var påbegynt allerede på 1970-tallet.

 

Det ligner mer på situasjonen på Økern, hvor man allerede har godt forankrede planer, og kollektivinvesteringer som allerede er på plass.

 

Ja, byutvikling transformerer Økern uansett OL-landsby eller ei, det er det allerede planer for, og markedsaktørene er tilstede. Det OL kan bidra til er å heve kvaliteten og sørge for at portalen blir Groruddalen verdig. Og når utvikling kommer til Kjelsrud lenger ute, vil stedet vokse med utgangspunkt i ut fra en sterk bystruktur.

 

Hvis kommunen inngår utbyggingsavtaler med utviklerne i Hovinbyen, som inkluderer Økern, kan man dessuten dekke alle kostnader til flere infrastrukturtiltak og felles grøntområder. For å sette det i perspektiv representerer Hovin byen et større byutviklingsområde enn Fjordbyen.

 

Økern er med andre ord det klart beste alternativet dersom Oslo skal stå for olympiaden i 2022.

 

Jeg kunne for øvrig tenkt meg å se en konseptvalgutredning som ser hva slags byutviklingseffekt man får hvis man investerer OL-pengene, 33 milliarder, direkte i byen. Mer enn en OL-landsby, to planfrie t-baneoverganger, et oppgradert signalanlegg for t-banesystemet, sykkelstier og noen idrettshaller, skulle jeg tro.