Arkitektnytt

Det tverrfaglige forskningsprosjektet Kompetanse for utvikling av barnehagers inne- og utemiljøer har som mål utvikle ny kunnskap og å teste ut nye forskningsverktøy som kan bidra til høyere kompetanse i planlegging og utvikling and barnehagers fysiske miljø. Norsk forskningsråds pussige forventning om at alle forskningsprosjekter må kalles ved et akronym, har ført til navnet EnCompetence.

Et såkalt «Kompetanseprosjekt» betyr at hovedmålet skal være å utvikle kompetanse i det praksisfeltet som prosjektet forsker på, i tillegg til akademisk forskning. Det er klare krav om brukermedvirkning og at forskningsbehovet skal komme fra praksisfeltet. Prosjektet har innebåret et tett samarbeid mellom forskere, barnehagepersonale, en arkitekt og en landskapsarkitekt.

Umiddelbar gevinst

– En umiddelbar gevinst med prosjektet var kommunikasjonen mellom de barnehageansatte og de andre fagdisiplinene, sier Jens Zeevaert. Han er landskapsarkitekt i Asplan Viak og leder for NLA Trøndelag og har deltatt i prosjektet EnCompetence: 

– Veilederen er et bidrag til en økt tverrfaglighet og et felles språk. Jeg liker godt den helhetlige og tverrfaglige tilnærmingen. Arkitekten skal ikke bare tenke på bygningen, og jeg som landskapsarkitekt skal ikke bare tenke på uteområdene. Det funker ikke sånn at arkitekten har lagt grepet, og så kommer jeg etterpå og pynter litt ute. Det er viktig at det er en sammenheng mellom plassering, og at det er et samspill mellom arkitekt, landskapsarkitekt og eventuelt planlegger. 

Han forklarer at målet med prosjektet i første omgang var å utvikle kunnskap om hvordan man kan bygge og bruke barnehager, og i neste omgang å utforme en veileder for å utforme gode rom inne og ute. Veilederen retter seg mot prosjekterende landskapsarkitekter, arkitekter og planleggere, barnehageansatte og -eiere. 

– Dette er så vidt jeg vet den første veilederen av dette slaget som har skikkelig støtte i empirisk forskning, sier han.

– Det er langt fram til regjeringens målsetning om barns fysiske aktivitet. Det er også mindre rollelek enn man ønsker.

Små grep - store følger

Zeevaert sier det metodiske var spesielt interessant å jobbe med, da de fikk anledning til å utføre eksperimenter, om enn i liten skala. Hans rolle var å komme med anbefalinger og forslag til konkrete endringer i enkelte barnehager de jobbet med. De gjorde observasjoner med video før og etter, for å se hva som funket. 

Han sier de oppdaget også at det ikke nødvendigvis var utformingen av stedet som var problemet, men bruken av det. Det handler gjerne om logistikk. Han mener dette er et eksempel på den styrken som ligger i det tverrfaglige samarbeide mellom arkitektfagene og barnehagepersonalet. 

– En ting jeg la merke til var at mange barnehager hadde strødd ut lekeapparatene mer eller mindre tilfeldig på uteområdet, sier han.

– Rutsjebane, lekehytte, dumpe, huske og klatrestativ, alt var der, men uten noen bakenforliggende tanke om plasseringen. Man kunne fått en større gevinst med tanke på kvaliteten og muligheten i leken, dersom man for eksempel hadde samlokalisert sandkassen med lekehytta. Da hadde man fått en samspill mellom funksjonene på en helt ny måte. Og uterommene blir fort åpne, store arealer med store og harde flater. Dette er særlig vanskelig for de yngste, som føler seg tryggest nærmest basen. De har hverdagen sin i en ørken av asfalt eller gummidekke. Det er lett å holde rent, men det har liten lekeverdi. Vi har lenge visst at naturmaterialer gjør det mulig for barna å skape noe nytt, fordi funksjonen ikke er gitt på forhånd, og dette arbeidet har gjort oss mer sikre på det. 

Zeevaert beskriver en barnehage i Bodø som hadde et område med svært inspirerende natur, men som ikke var i bruk, av organisatoriske grunner. Det var ingen voksne der. Dette endret de på, og så umiddelbart stor effekt i endring av atferd. Barna ble mer fysiske i leken og fikk nye innfall.   

– Et lite grep som fikk store positive følger. 

Risikofylt lek nødvendig for utvikling

Leder for prosjektet, Ellen Beate Sandseter ved Dronning Mauds Minne, forklarer at særlig tre omstendigheter ligger til grunn for prosjektet. Det har vært en økt bevissthet om at barns fysiske miljø påvirker hverdagen deres. Man har også blitt mer klar over hvor viktig det er at barnehagepersonale har kompetanse om hvordan man kan ta i bruk fysiske miljøer for å styrke barns utvikling.

Disse erkjennelsene ble ekstra presserende da barnehageløftet ble innført i 2006–2007, og man begynte å bygge barnehager i et rasende tempo for å gi plass til alle. Det kom også nye former for barnehager, som basebarnehager, fleksible barnehager, sonebarnehager, og så videre. Det fysiske miljøet la føringer for hvordan man kunne utføre pedagogikken, forklarer Sandsete

– Et eksempel er at en del barnehager ble bygget sånn at de hadde mange små baser og mange fellesområder til ulike bruk, og man må booke seg inn i i for eksempel musikkrommet, sier hun.

– Det gjør at den totale tilgangen til arealene blir mindre. Større barnehager førte også til at det ble mange mennesker å forholde seg til i løpet av dagen. Dette kan være slitsomt for de yngste.

Kvantitet fremfor kvalitet   

Sandseter sier den storstilte barnehageutbyggingen på 2000-tallet var ikke basert på forskning på hvilke fysiske miljøer som var de beste. Men det har vel kommet en generell bevissthet om at kvantitet gikk på bekostning av kvalitet? Barnehagene fikk veldig homogene miljøer og alle kravene til sikkerhet gjorde det vanskelig for de små å oppleve tilstrekkelig spenning gjennom dagen? Ikke minst ble uteområdene mindre naturlike, med gummiunderlag og fallsand overalt?

  – Ja, det og økonomi. Jeg har jobbet med risikoforskriften i mange år, og jeg gremmes når jeg ser hvordan mange barnehager innrettes. Jeg vet mange landskapsarkitekter deler denne frustrasjonen. Mange barnehager har ikke et eneste innslag av noe grønt. Det er kjedelige, fattige utemiljøer, lite løsmaterialer, lite utfordrende lekeplasser, ingen trær å klatre i. For lite utfordringer og for lite inspirasjon til lek, rett og slett.

Risikofylt lek

Sandseter har selv lenge forsket på risikofylt lek, blant annet i denne studien. Hun sier forskningen viser at barn søker risiko og spenning på sitt eget nivå og at dette er nødvendig for barns utvikling:     

– Viljen til å ta risiko er jo en av grunnene til at vi utvikler oss, sier hun. Tenk bare på når vi tør å ta det første steget når vi er ett eller to år gamle og ikke har lært å gå. Det er en utforsker-drift som vi må la barn få lov til å boltre seg i, hvis de skal utvikle seg på en adekvat måte. Det har begynt å komme forskning som viser at risikofylt lek har positiv effekt med tanke på å vurdere og håndtere risikofylte situasjoner senere i livet, sier Sandseter.

– De fysisk-motoriske fordelene ved fysisk lek er vel åpenbare for de fleste. Men vi ser også sterke indikasjoner på at risikofylt lek har positive psykologiske effekter. Det kan gjøre at man får mindre fobier og angst. Alle mennesker er født med noen typer frykt som har vært nødvendig for å klare seg, for eksempel er det nødvendig å lære seg å passe seg for høyder. Men det er ikke nødvendig å dra på denne frykten gjennom livet. Men gjennom lek lærer barn seg å mestre høyde og lærer at det ikke er noe å være redd for. Man får ikke anledning til å gjøre seg disse erfaringene i et utemiljø med gummidekke og fastmontert lekeutstyr. Det er fort ferdig utforsket, avslutter hun.