Arkitektnytt

Den 27. mars tiltrer Kai Reaver som ny fagsjef i Norske arkitekters Landsforbund (NAL). Stillingen har stått tom siden Camilla Moneta sluttet i august 2022. Reaver kommer fra doktorgradsarbeidet ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), gjesteprofessorat ved Haute École d'art et design i Genève, og har vært tilknyttet NAL som rådgiver.

Han har også jobbet som utøvende arkitekt i Snøhetta, i eget selskap, og vært engasjert i den offentlige samtalen om arkitektur og byutvikling.

– Fagsjefrollen er en av de viktigste for arkitektfaget i Norge. Jeg skal snakke på vegne av faget i de politiske landskapet og samtidig forme en holdning til arkitekturens fagutvikling om hva den skal bety for samfunnet og menneskene rundt oss. Det er vanskelig å finne en rolle med nettopp dette oppdraget hvor man har stor grad av både idealisme, autonomi og ansvar, sier Reaver til Arkitektnytt.

Fra stjernearkitekturen

Det er med andre ord en motivert Reaver som inntar fagsjefstillingen i mars. Han synes det er interessant at NAL velger ham som fagsjef.

– Ikke bare er jeg sikkert den yngste fagsjefen noen gang, men det signaliserer også at de ser en verdi i den fagutviklingen jeg har deltatt i og retningen jeg har gått. Kanskje min måte å se faget på er litt ny og annerledes? Men NALs valg av meg må jo bety at dette også kan være med å gavne faget.

Reaver omtaler sin egen karriere som at han har vært heldig. Han har fått gjort mye av det han drømte om å gjøre.

– Min første jobb var å jobbe internasjonalt med Snøhetta i en stor konkurranse i Hong Kong. Da fikk jeg sett toppen av stjernearkitekturen fra alle kanter på både godt og vondt. Samtidig fikk jeg undervise ved AHO med noen av de jeg mener var de beste gjestearkitektene vi kunne fått tak i, som Sergison Bates, Tony Fretton, Mark Lee, Rafael Zuber, Go Hasegawa, og Jun Igarashi. Jeg har vært enormt heldig som har fått jobbe så tett på de store veldig tidlig i karrieren.

Mer å finne ut av

Etter disse erfaringene ønsket Reaver å gå i en litt annen retning. Han reiste til New York og jobbet med teknologi. Senere begynte han på doktorgrad i interaksjonsdesign og urbanisme ved AHO og ble gjesteprofessor i Sveits og Østerrike, to land hvor han mener arkitekten virker å ha litt høyere status enn i Norge, og der innovasjon innen bærekraft og digitalisering virker å være høyt prioritert.

– Jeg følte det var mer å finne ut av enn de smale rammene en arkitektpraksis ofte blir tvunget inni. Når man har opplevd hvor vanskelig arkitektyrket kan være, at man over hele verden egentlig er en politisk-økonomisk kasteball, så blir man interessert i å gjøre noe med det systemet og å gå dypere inn i fagutviklingen og forskningen for å finne en slags strategi.

Som fagsjef ønsker han å finne gode empiriske svar på hva arkitektyrket kan bidra med i verden slik at faget verdsettes høyere av systemet rundt.

– Krisene kommer på løpende bånd. Her må faget kunne argumentere for sin egen viktighet på en mye mer faktabasert måte i møte med økte krav til bærekraftig utvikling, både når det gjelder CO2, energi - og materialbruk, sosial bærekraft og urbanisering. I tidligere arbeid for NAL har jeg opplevd at vi som arkitekter trenger mer fakta å kunne slå i bordet med overfor myndigheter og styringssystemer når det kommer til disse samfunnsutfordringene vi nå står overfor. Det må vi gjøre noe med. Man må kunne argumentere for at samfunnet som helhet får det bedre ved å satse på arkitektur og arkitektens fagkunnskap.

Fakta og intuisjon

Ved å gå veien via tverrfaglighet og samarbeid mener han arkitektene kan finne denne type svar. Han trekker frem Sarah Williams Goldhagens bok «Welcome to your world» som et eksempel på en arkitekt som går gjennom hvor langt psykologien og teknologifagene har kommet i å forstå arkitekturens effekt på mennesker.

– Dette har verken blitt en utartet arkitekturfaglig metode eller til undervisning ved arkitektskolene enda, men det burde det kanskje. Jeg tror likevel på arkitektens intuisjon som fagets ekte kunst som ikke bør glemmes. Intuisjon er et utrolig viktig verktøy vi arkitekter bruker hver eneste dag. Utfordringen er å oversette denne intuitive metodikken til noe samfunnet som helhet kan anerkjenne og forstå. Det krever et annet type språk i dagens samfunn, avslutter Reaver.