Arkitektnytt

Else Abrahamsen er lysende. I flere av ordets betydninger. Stående utenfor døren til Jordal fritidsklubb i Oslo stråler formelig den lilla boblejakken, de gule buksene og det imøtekommende smilet om kapp med en forvirret januar-sol. «Hallooo,» sier hun blidt. «Velkommen!» Interiørarkitekten, grunnleggeren av kontoret Makers Hub og sosialaktivisten Abrahamsen har det visst med å spre lys rundt seg.

Hun har knapt fylt 30 år, men er allerede kanonisert. For da Arkitektur N nylig skulle oppsummere 50 år med norsk arkitekturhistorie, var det vanskelig å forbigå det lille kontoret med det store engasjementet. «Makers Hub handler ikke bare om design, men utgjør en idé om fellesskap, medvirkning og interaksjon,» het det i omtalen av deres prosjekt Romano Kher, et kultur- og ressurssenter for norske rom i Oslo.

Og det hverken begynner eller slutter der. Søker man på «Else Abrahamsen + interiørarkitekt» på verdensveven, finner man allerede en god bunke omtaler og intervjuer. Alle knyttet til prosjekter med sosialt engasjement og idealistisk innsats på bunnlinjen.

– Det er enormt viktig å kommunisere, dele og være transparente. Vi har ingen skjulte businesshemmeligheter, snarere ønsker vi oss mer konkurranse innenfor vår lille nisje, sier hun. 

– Det er nesten trist at ingen har spurt oss om oppskriften vår før.

Nisjen kan kort beskrives som sosialt engasjert arkitektur, tuftet på en idé om at arkitektur og medvirkning kan øke sosial inkludering, verdighet og selvstendiggjøring. Store ord, ja visst, men omsatt i praksis selve beviset på at små handlinger, på små budsjetter, kan få store ringvirkninger. 

«De glemte rommene»

Hun svinger opp døren og viser Makers Hubs seneste prosjekt: Å omskape den typisk kommunale fritidsklubben på Jordal til et sted der ungdommene i Gamle Oslo ønsker å være. 

På overflaten skinner det i lyse farger, soneinndelinger, spesialdesignede sofamoduler i slitesterkt materiale, et åpent kjøkken, store tv-skjermer og veggmalerier av heltene Tupac, Mohammed Ali og Rihanna. Tilgjengelige mobilladere og et eget «vennerom», der man kan booke tid med klikken, er det også funnet plass til. Bak hver lille detalj hviler et utrettelig arbeid, utført og tenkt nøye frem i medvirkningens navn.

– Man må være tidlig på ballen og engasjere seg. Legge inn mange frivillige timer før noe betaler seg. Heldigvis kjente bydelen til verdien i arbeidet vårt, og de etterspurte vår type medvirkning helt fra begynnelsen. Slik ble hele prosessen grundig, forteller Abrahamsen.

Makers Hubs form for medvirkning begynner å bli en godt veitestet modell. På Jordal var involvering av ungdommen og de ansatte prioritet nummer én fra starten av. Gjennom uformelle samtaler skapte man tillit i gruppen, det ble laget Instagram-konto og chat-grupper, og etter omfattende kartlegging, designutforming og detaljering, med alle aktører involvert, ble enkelte av ungdommen ansatt som medsnekkere. Alt på budsjettet til en raus forretningslunsj på Tjuvholmen. 

– Ungdommen forteller at de ikke blir prioritert, at fritidsklubbene i Oslo er ofte preget av hand me down-møbler og avgjørelser tatt av kommunalt ansatte med en helt annen kompetanse enn interiørarkitektur. Vi snakker om «de glemte rommene», rommene for dem som trenger dem mest. Folk som lever under andre vilkår, sier Abrahamsen.

Hun vet hvem hun snakker om. I løpet av kontorets fem år på jorden har brukergruppen kretset rundt mennesker hverken arkitekter eller samfunnet for øvrig vier for mye oppmerksomhet: Rusmisbrukere, flyktninger, rom eller ungdom i Oslos fattigste bydel. På Jordal har bruken av klubben skutt i været etter fornyelsen. Bare i november var 1300 besøkende innom.

– Dette er et nærmiljø der mange bor i trange leiligheter med mange søsken. De fleste faller utenfor organisert idrett. Mange av brukerne er her nesten hele tiden, de vil ikke hjem, forteller Abrahamsen.

En miljøarbeider med blå hettegenser og logo på ryggen kommer forbi. Han hilser hjertelig på interiørarkitekten og skryter av siktlinjene i rommet, om hvor mye dette har betydd for miljøet her:

– Jeg gir dem terningkast seks! Vi traff helt riktig med valg av team, sier han og ler:

– Til og med presten her på Vålerenga er fornøyd! Endelig ble det Jordals tur.

(Makers Hub og deres medsammensvornes gode resultater har allerede hatt smitteeffekt. Undervisningsbygg, som eier lokalene, har nå funnet midler til å utruste et nytt kjøkken. Mindre mikro-mat. På rene tallerkener.)

Til unnsetning

– Se, der er bilen vår, sier Abrahamsen og peker på en skranglete, grå kassebil på fortauet i Seilduksgata.  

Vi har beveget oss fra Galgeberg til Sofienbergparken, på vei til kontorfellesskapet Makers Hub deler med urbanaktivistene Growlab Oslo. Med fullt operativt verksted baki er bilen som en ambulanse i arkitekturens tjeneste. Intet oppdrag for lite, intet for stort, kan det virke som. Alltid klar til uttrykning. 

Vi har snakket om støymusikk, trap rap og Roskildefestivalen underveis («jeg begynner å bli for gammel!»). Inne i det lille butikklokalet er arkitektlampene funnet på loppis, pultene snekret av ubehandlet kryssfinér. Bak en av dem treffer vi en smilende Jack Hughes fra Belfast, Nord-Irland:

– Jeg var utvekslingsstudent ved AHO ett år, og da jeg møtte Else skjønte jeg at vi deler like ideer og verdier. Vi bestemte oss for å lage et ideelt AS, og kan med stolthet si at alle prosjektene våre skal være til et sosialt gode. Vi tar ingen kommersielle jobber, sier han med glede i den gebrokne stemmen.

– «Jai elsker Nårje», men både Else og jeg har nok et litt annet perspektiv som outsidere i fagmiljøet her. Betegnende nok er det nesten 90 prosent utlendinger som melder seg til frivillig innsats når vi trenger hjelp, forteller han.

Det urnorske fenomenet dugnad spiller dog en stor del av modellen til den lille bedriften. Medvirkningen består også i å utstyre ansatte, innsatte, utsatte og tilsidesatte med alt fra malerkoster til vaffeljern. Naboer, familie, venner og andre idealister må stille på vakt. Samarbeid på tvers av fag- og kulturforskjeller er kanskje den viktigste grunnsteinen i Makers Hubs arbeid.

– Vi famler ofte i mørket, det er mye testing på veien, sier Abrahamsen.

– Og det er mange som heier på oss, og det er veldig hyggelig, men vi vil også ha handling. Flere må spørre seg: «Hvordan kan jeg bidra?» Vi trenger flere fagfolk som gir av sin tid. Alle de store arkitektkontorene i Norge har råd til minst ett pro bono-prosjekt i året, slår hun fast.

Hun vet ikke helt hvor dette brennende engasjementet kommer fra, men hun tror det er genetisk. Mormoren, som emigrerte under annen verdenskrig, tok blant annet inn en ungarsk familie fra gata på Adamstuen og innlosjerte dem hjemme i stuen. Som ung var Abrahamsen alltid den som tok seg av den nye jenta på håndballaget. Interessen for arkitektur kommer fra faren Petter. Han er grunnleggeren av Riss Design og har trådt støttende til, blant annet med gratis kontorplass i oppstartsfasen av Makers Hub.  Abrahamsen sier at de to drodler fag i familiemiddagene i barndomshjemmet på Oslos vestkant, men der hun roper «kommersielt dritt!», lar han henne høre det fra et annet ståsted.

– I løpet av studietiden fikk jeg helt avsmak for interiørfaget. Det er kanskje fort gjort å dele verden i to, men likevel: Vi trenger egentlig ikke flere meningsløse ting. Alt dreide seg om konsum, penger og å delta på møbelmesser. Hele faget er et resultat av et privilegert samfunn, en overflod. Det handler om det kommersielle markedet, om å tegne hoteller og restauranter, sukker hun.

– Det hviler en eim av kapitalismekritikk her?

– Ja, det er så absolutt en kritikk av kapitalismen i arbeidet vårt. De rike skal ikke bli rikere. Ta for eksempel de nye kulturbyggene vi smykker oss med. Jeg kjenner enormt mange mennesker som aldri kommer til å gå dit. Det ligger en indirekte symbolikk i de byggene, om hvem som egentlig prioriteres. Jeg skulle gjerne sett en stor, offentlig arkitektkonkurranse på vegne av rusomsorgen eller det psykiske helsevernet, men det skjer bare ikke.

Under overflaten

Hun studerte interiørarkitektur ved Konstfack i Stockholm. Det var lærerne der som lokket frem samfunnsengasjementet gjennom å oppfordre til kritisk tenkning:

– Jeg har alltid hatt vanskelig for å si at jeg er interiørarkitekt. Det går på måten jeg tenker på meg selv. Spør man noen på gata om hva interiørarkitektur er, vil de aller fleste svare at det er et overfladisk yrke. De yrkesaktive har aldri tatt den kampen, de har ikke vært sterke nok, sier hun. 

Bacheloroppgaven gjennomførte hun ved et barnehjem i Tanzania, der hun i to måneder jobbet med en ny planløsning: 

– Det var selvsagt lærerikt og utfordrende å være humanitær arkitekt i utlandet, men samtidig tenkte jeg mye på at det ikke mangler på sosiale problemer i «verdens rikeste land». Det ser kanskje ikke like sexy ut på CV-en, det å bidra på hjemmebane, men det er vel så viktig. Jeg fikk lyst til å vise at det går an å kombinere et sosialt engasjement med et helt vanlig liv, ikke bare som et midlertidig prosjekt, forteller hun. 

Neste utfordring ble en øyeåpner med bratt læringskurve. På det nedslitte transittmottaket på Torshov i Oslo var kapasiteten sprengt og inaktiviteten blant beboerne stor. 90 000 kroner ble bevilget til å pusse opp stedet. Prosjektet ble Abrahamsens masteroppgave.

– Det er ingenting bedre enn å se inaktive mennesker i aktivitet, å se dem få et lite lysglimt i tilværelsen. Mestringsbehov og eierskapsfølelse er viktig. Torshov ble en arena der vi fikk eksperimentert og testet ut mange ideer, spesielt med tanke på medvirkning og frivillighet, sier hun. 

Etter mange og lange samtaler med beboere og de ansatte ble det enighet om å gyve løs på barnerommet, et rom som ble lite brukt og som var preget av kaos og mangel på konsentrasjon. Etter å ha delt inn rommet i soner og fått det pusset opp på dugnad, var resultatet slående. Barna lekte mer harmonisk og kunne i større grad overlates til seg selv, kunne de ansatte fortelle. 

– Det høres kanskje ut som en bagatell, men barnerommet ble enormt viktig. Ikke bare som et verdig tilbud til barna, men også som en fri sone der barna kunne leke litt for seg selv, og mødrene få seg litt egentid eller ta seg en dusj. Jeg har besøkt mange mottak som kunne trengt et slikt rom, sier hun.

Makers Hub var dessuten med å arrangere en storstilt nabolagsfestival på mottaket sammen med Oslo World, der det litt bortgjemte området ble en åpen plass med fargerike utemøbler, scene, matservering og aktiviteter. Beboerne bidro i alt fra planlegging via snekring og rigging til underholdning og samosabaking. Naboene strømmet til. Like etter fikk «eventyret» på Torshov en brå slutt.

– Jeg jobbet helt frivillig, bodde hjemme hos mor og far og hadde veldig dårlig råd. Vi investerte skikkelig mye i prosjektet. Og så tok det et halvt år, og så var mottaket stengt. Som vanlig er det pengene som styrer, det er der makten ligger, og det irriterer meg noe jævlig, sier hun mellom tennene.

– Man kan jo bare tenke seg hvordan det opplevdes for flyktningene, men hvordan takler du slik motbør? 

– Jeg har nok blitt litt flinkere med årene, vi kan ikke legge ned altfor mye energi på ting som er helt utenfor vår kontroll. Nå forhandler vi mer og forsøker å finne løsninger, ikke bare gå opp i sinne, sier hun.

Hedersfolk

«Det er nesten vanskelig å vite hvor en skal begynne når en skal si noe fint om Makers Hub,» skrev juryen. Kontoret vant ikke bare Doga-merket for nykommere, men mottok samtidig Dogas hedersmerke for sin innsats på Torshov-mottaket. Det hadde aldri skjedd før. Jubelen stod i taket blant den yngre garde i salen. Lever man på et eksistensminimum, med angst for ørsmå regninger og krampe i søknadsskriverfingeren, er anerkjennelse og oppmerksomhet rundt arbeidet viktig som døråpner og dytt i ryggen inn mot nye prosjekter.

 «Makers Hub har hatt to ambisjoner: å vise at vi kan bruke selve designprosessen – det å jobbe på tvers av profesjoner og kulturer – til å fremme forståelse og integrering, og til å vise at interiørarkitektur er et fagfelt som også kan ha en sosial funksjon», sa Abrahamsen, da hun sammen med Jack Hughes, Maria Årthun, Karam Kifah Thanoon og Ida Bergli Wold mottok prisen i 2017.

– Man kan fort bli utbrent slik vi jobber, man reagerer både fysisk og psykisk, og det kan være tungt. Vi møter mange menneskeskjebner, sier Abrahamsen og heller opp en ny kopp te fra en velbrukt vannkoker.

– Vi har akkurat klart å overleve, og vi lever ekstremt billig. Men klart: ingen har barn, ingen har boliglån, vi forsøker å leve enkelt, med så lite fotavtrykk som mulig. Penger er ikke viktig, men vi skal jo gå rundt. Jeg har ikke tall på ganger vi er blitt kalt tåpelige idealister, men jeg håper aldri jeg mister den drivkraften, sier hun og mener det.

Knuste ruter

Det har vært nok av kjepper i hjulene. Etter å ha sett en liten rubrikkannonse i Vårt Land kom kontoret i kontakt med Kirkens Bymisjon for å tegne og bygge Romano Kher, et midlertidig barne- og ungdomstilbud for norske rom, i en kirke i Gamlebyen. Abrahamsen kaller budsjettet «lite og søtt», men sier hun er imponert over tilliten de fikk fra Bymisjonen. Åtte ansatte rom ble satt i sving med «ting de virkelig ikke kunne fra før av», og opplæringen ble intensiv: 

– Man må lære seg å kommunisere med folk som ikke kjenner faget, hvis ikke mister man dem på veien, sier Abrahamsen.   

– T-y-d-e-l-i-g, sier hun.  

– Man må kunne si «hjelp meg»!

Prosjektet ble riktignok ikke like godt mottatt av alle. Knuste vinduer og anonyme trusler forekom, uten at man vet hvem som stod bak ugjerningene. Både enkelte krefter i nabolaget og interne gnisninger i rom-miljøet rundt tiltaket gjorde Romano Kehr til en vanskeligere oppgave, men ifølge Abrahamsen også til en enda viktigere en: 

– Sånne handlinger bare understreker enda mer hvorfor det er behov for et slikt kulturhus, fordi det er så mange misoppfatninger og misforståelser om norske rom, sier hun og fortsetter:

– Det var mange kamper på veien. Det er ikke til å komme unna at det ofte blir enormt personlig, man må tåle å føle på tunge temaer. Medvirkning fører ofte til nære relasjoner som kan være vanskelige å følge opp, men det gir også mange nye venner. At det er vanskelig, gjør jo også at vi vil fortsette å jobbe med det vi gjør, sier Abrahamsen. 

Kollega Hughes stikker hodet opp bak kontorpulten. Han minner Abrahamsen på en søknad hun må kikke på før fristen går ut. Lyset fra det lille kontoret vil nok skinne ut på fortauet også denne kvelden.

– Vi jobber 150 prosent. Men herregud, vi skal ikke klage. Vi har skapt vår egen arbeidsplass og vi elsker det vi gjør. Sånn driver vi bare på, smiler Abrahamsen.

Gjennom trærne, i en vintertom Sofienbergpark, skinner solen fremdeles.