Arkitektnytt

Torsdag ble Sonja Victorias omgivelseskonferanse arrangert for første gang, på Kulturhuset i Oslo. Konferansen er det Sonja Victorias stiftelse som står bak, en stiftelse som ble opprettet av Inger Therese og Jon Harald Hoff etter at de mistet sin tre år gamle datter til leukemi i 2020.

Inger Therese Hoff er arkitekt og ansatt hos Nuno arkitektur. Da datteren ble alvorlig syk, opplevde hun å gå fra lamslått mamma til etter hvert å kjenne en voksende frustrasjon på vegne av faget sitt.

– I starten tenkte vi at det er flaks vi bor i Norge, her er jo alt på stell. Men jo mer tid vi tilbragte på sykehuset, jo mer tydelig ble det at det var veldig mye som ikke fungerte, sier hun.

Ikke plass til å leke, spise eller sove

I 2018 bodde familien, som da telte to voksne og to barn, på sykehuset i til sammen 40 uker.

– Vi spurte oss selv hvor lenge man må bo et sted for å kalle det et hjem. Og det ble viktig for oss å ivareta en form for hverdag, ved for eksempel å kunne spise middag rundt samme bord. Og det er det jo ikke plass til, egentlig. Rommet til datteren vår var hvitt, lite, og hun kunne ikke engang se ut av vinduet uten at vi holdt henne. Det minnet mer om en fengselscelle, uten plass til å leke, spise eller sove under verdige forhold, forteller Hoff.

Kort sagt var det ingenting ved arkitekturen som Hoff opplevde bidro til pasientens eller pårørendes livskvalitet.

– Det var forferdelig å se at arkitekturen ikke gjorde noe riktig for de små barna, og jeg ble rett og slett forbanna på egen fagstand. Sonja roet seg av å sove inntil oss, men det var det etter hvert ikke plass til, fordi personell måtte kunne komme til og kjøre livredning på henne i løpet av natten. Barn har samværsrett når de er alvorlig syke – men du kan ikke stå i et hjørne i førti uker, sier hun.

Ser til Danmark

Erfaringene gjorde at Hoff og familien engasjerte seg for å skape bedre sykehus for barn, og arbeidet med å få ballen til å rulle begynte.

– Stiftelsen er et resultat av at vi ikke ante hvor vi skulle rette bekymringene våre. Jeg har ikke svaret ennå, men det skal ikke være sånn i framtiden for de som skal oppleve det samme som oss, sier hun.

Gjennom stiftelsen har de gitt ut to tidsskrift og nå arrangert konferanse som samlet fagpersoner fra en rekke miljøer, med mål om å få til «over bordet»-samtaler mellom folk som kan utrette en forskjell. På konferansen deltok blant andre den danske overlegen Bent Ottesen. Han er initiativtager til prosjektet Børneriget ved Mary Elizabeths Hospital utenfor København, et nytt nasjonalt barnesykehus i Danmark som jobber med mye av det samme som Sonja Victorias stiftelse etterlyser.

– Der møtte vi noen som hadde sett det samme som oss, og det nye sykehuset bygges nå med utgangspunkt i en forstudie som fulgte 100 familier over lang tid og dokumenterte deres erfaringer med slike lange sykehusopphold, sier Hoff.

Børneriget hadde byggestart i april 2021. Her legges det opp til dobbelt så store rom som på Gaustad, der Sonja Victoria var innlagt, 36 kvm mot 16–18 kvm. Og i motsetning til vanlig sykehuspraksis, skal spesialistene komme til pasientene på rommene deres.

– Det gir ro og trygghet, og prosjektet har som mål at barn og deres familier skal komme styrket ut av oppholdet, sier Hoff.

Vil gi forskning mer plass

Under datterens opphold, ble Hoff ofte sittende og sammenligne eget fag med medisinfaget.

– All behandling datteren vår fikk var basert på forskning i verdenstoppen. Og alle fagfolkene vi møtte på sykehuset gjorde en fantastisk jobb. Det er veldig mange flere som overlever i den gangen på sykehuset nå enn det var før, og det er jo takket være forskning. Men arkitekturen fungerer ikke sånn! Vi har ikke et fag på skolen som tar utgangspunkt i forskning på arkitektur. Og arkitekter som tegner sykehus vet at utsikt til grøntarealer kan redusere liggetiden med 30 prosent. De vet helseeffekten av dagslys. Men de er fanget i et regelverk hvor det eneste som teller er penger og minstekravene – og de er ikke gode nok, sier Hoff.

Forskning viser også at fargen hvit, som dominerer norske sykehus, øker nivåene av stresshormonet kortisol i hjernen. Med noen kreftformer vil kreften vokse raskere når kortisolnivået er høyt.

– Når jeg sier det til en lege, så blir vedkommende sjokkert. De bruker jo forskningen til å gjøre alt det de kan for å redde liv – hvorfor gjør ikke arkitekter det samme? Vi trenger mye strengere krav til denne typen arkitektur, men også til arkitektur generelt, sier Hoff.

– Arkitekter må ta mer ansvar

Gjennom arbeidet til stiftelsen det siste året mener de å kunne bevise at FNs barnekonvensjon brytes – slik sykehusene er og bygges i dag. Brukermedvirkning er lovpålagt, men hvor ofte er den reell? Dette spørsmålet var temaet for konferansen torsdag.

– Sykehus planlegges med lokalisering, budsjett og areal, uten å vektlegge behovene til barn og øvrige pasienter, pårørende og ansatte. Brukermedvirkningen er ikke reell fordi alle premissene allerede er lagt i de store sykehusprosjektene. Og hvem sikrer barnas rettigheter i store byggeprosjekter? Omgivelsene bør være laget til det beste for barnet, med plass til å oppfylle barns rett til lek, samvær og helsefremmende faktorer. Hvis rammen rundt er for liten, så er medvirkning meningsløst. Handlingsrommet til foretakene er for stort, og regelverket må endres, sier Hoff.

– Hvordan skal dere snu dette?

– Som arkitekter må vi ta et mye større ansvar for det vi tegner, og vi må tørre å si at noe er for dårlig. Mange tør ikke det i frykt for å miste jobber. Men gjennom stiftelsen prøver vi å være en kritisk stemme på deres vegne også, sånn at arkitekter kan få et større handlingsrom. Også må kvalitet lovfestes, det er mange tiår på overtid, sier Hoff og kommer med en oppfordring:

– Jeg vil oppfordre arkitekter til å snakke mer med andre fagfelt og ikke bare med hverandre – slik vi har forsøkt å gjøre med årets konferanse.