Arkitektnytt

«Det har sittet langt inne å skrive denne teksten. Denne tematikken har kun få av oss hvisket om i tomme lokaler og i små rom med kjentfolk. Temaet er upopulært og ubehagelig å ta opp, men nødvendig og på overtid.»

Ordene tilhører student i  by-og regionsplanlegging, Tina Lam. I artikkelen «Fra de andre nordmennene», publisert av utstillingstedets Roms forlag, mener hun det er på tide å stille arkitektfeltet noen viktige spørsmål. For hvem har definisjonsmakt i samtalen om arkitektur og byplanlegging? Og hvilke stemmer blir inkludert og hvilke blir utelatt i de samme samtalene? 

Lam stiller spørsmål ved det hun mener er et svært homogent fagfelt. Eller som hun skriver: «Jeg kunne ha vært enda mer eksplisitt ved å bare si rett ut at arkitektur-Norge er ganske hvitt, og da snakker jeg ikke om våre hvitmalte stuer».

– Går glipp av kunnskap

Vi møter Lam i inngangspartiet til Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og setter oss ned like ved for å snakke om det ubehagelige. For hvorfor er det ikke mer mangfold i arkitektbransjen? Hvem kan gjøre hva for å bedre situasjonen? Og hvorfor er det viktig å snakke om mangfold og representasjon i arkitekturfeltet? 

– Vi som bygger og planlegger byer rører ved alle folks fysiske strukturer. Å ikke adressere manglende mangfold og representasjon i en multikulturell verden er problematisk, sier Lam for å oppsummere viktigheten av innlegget. 

Hun har foreldre som innvandret til Norge fra Vietnam, men er selv født og oppvokst her. Til våren blir hun ferdig med master i byutvikling ved Norges miljø-og biovitenskapelige universitet (NMBU). Lam har også jobbet i fem år ved Rom for arkitektur og kunst i Oslo, som blant annet vernissasje-vert og formidlingsassistent, og vært nettredaktør for magasinet Kote. I tillegg har hun studert internasjonale studier ved University of Sydney. 

Det er flere grunner til at debatten om mangfold i arkitekturen er viktig, forklarer hun og viser blant annet til hvordan tidligere mannsdominerte yrker ble endret da kvinner fikk plass. 

– Politikvinner spør kanskje andre typer spørsmål enn en mann vanligvis gjør. For arkitektene handler det om synspunkter, kunnskap og verdier vi som bransje og felt har gått glipp av, fordi vi ikke har de stemmene i våre rekker. Enkelte grupper ser ting den hvite majoriteten ikke ser. Andre sammenlignbare land har begynt å adressere dette, det er ingen grunn til at vi skal la være. 

AHO i moské og tempel

Inne på AHO sitter Trude Kleven med årets opptak. Hun er fagansvarlig for informasjon ved skolen, men jobber også med rekruttering av nye studenter. Fra rekrutteringskontoret ser hun mye av det samme som Lam påpeker. 

– Fordi det ikke er lov å registrere personopplysninger basert på bakgrunn, religion, seksualitet, vet vi egentlig lite om det faktiske mangfoldet ved skolen. Det vi vet er imidlertid at vi har mange søkere med bosted Bærum, Frogner og St. Hanshaugen. Samtidig har vi få søkere fra østkanten i Oslo – samt de nordligste fylkene. 

Skolen jobber derfor aktivt med å få en mer mangfoldig studentmasse. Et eget korps med studenter sendes til skoler både i Finnmark og Groruddalen med informasjon om AHO. I tillegg har de besøkt hindutempler og moskeer for å fortelle om yrket. 

– Vi ønsker økt sosiogeografisk spredning. Vi prøver å nå miljøer som heller sender sønner og døtre på medisin og juss. Siden vi ikke kan telle, vet jeg ikke om vi lykkes, men allerede ved denne studiestarten mener jeg å observere flere jenter med hodesjal enn tidligere, sier Kleven. 

Gir fremtiden form

Det er de siste fire-fem årene skolen har jobbet aktivt med denne type rekruttering, men AHO lanserer i år også et helt nytt rekrutteringsopplegg. I tillegg til geografi, og øst og vest i Oslo, handler det også om inkludering av studenter med ulike kjønnsuttrykk og ulike former for funksjonsnedsettelse. 

– Hvorfor er dette viktig for dere? 

– Fagene design, arkitektur, urbanisme og landskapsarkitektur handler om å formgi fremtiden for et mangfold av brukere. Da må vi sørge for at vi utdanner kandidater som representerer et mangfold og formgir til et mangfoldig framtidig samfunn. 

– Hva er det som stopper bransjen i å bli mer mangfoldig? 

– Som i mange andre fag tar det tid å endre perspektivet. Tenk bare da jeg studerte for snart 30 år siden var et kvinneperspektiv uhørt. Så ble kvinner rekruttert inn i styrer og man forsto betydningen av kjønnsbalanse. Den samme utfordringen har vi nå. 

Folkene finnes ikke

Tina Lam prøvde selv med en liten mini-opptelling. Hun tok for seg alt som var skrevet om arkitektur i Aftenposten, ArkitekturN og Arkitektnytt i mai måned. Hun delte inn skribentene etter kategoriene hvite menn, hvite kvinner, menn med ikke-etnisk norsk bakgrunn og kvinner med ikke-etnisk norsk bakgrunn. Kjønnsbalansen var upåklagelig, men bare to artikler er skrevet av minoritetskvinner – hvorav den ene sammen med en hvit mann. Det samme inntrykket får en av å se på hvem som deltar og tar ordet på arkitektur-arrangementer. 

– Jeg har selv saumfart internett etter folk som kan delta på debatter på Rom og for magasinet Kote, men det finnes nesten ingen eksperter med flerkulturell bakgrunn.

– Hvordan merker du selv denne homogeniteten? 

– Dette handler ikke om at jeg har opplevd ubehageligheter med å se annerledes ut, det har jeg ikke. Det er egentlig bare å gå inn i et rom – et klasserom, arrangementslokale eller kontor, sier Lam, som understreker at dette ikke må tolkes som bevisst utelatelse av andre typer stemmer og mennesker. 

– Ingen har gjort denne ekskluderingen med vilje, men vi har tatt status quo for gitt, og tenkt at det bare er slik. 

Ikke i balanse

Samtidig som det er naturlig å se til arkitektskolene i en debatt om mangfold, er det også viktig å se hva bransjen og organisasjonene gjør. Oslo Arkitektforening (OAF) er blant lokalforeningene som prøver å ta grep (se også sidesak for hva bransjen svarer). OAF har nedsatt en egen komité for å se på ulike tiltak. Nylig meldte de seg også inn i Balansekunst, som første medlem fra arkitekturbransjen. Balansekunst er et samarbeid mellom norske kunst- og kulturorganisasjoner som jobber for et likestilt og mangfoldig kulturliv.

Leder for OAFs mangfoldskomité er Anna Andrea Vik Aniksdal, partner hos Kolab Arkitekter. Til tross for manglende tallmateriale, også hos organisasjonene, er hun enig i at bransjen fremdeles er for homogen. 

– Både når det gjelder kjønn og representasjon er det skjevheter. Bransjen som helhet er fremdeles dominert av godt voksne hvite menn, det er de som høster mest anerkjennelse og sitter på toppen av hierarkiet. Det kan virke som store deler av bransjen ikke anser dette som et problem, og dermed uteblir høyst nødvendig normkritikk, sier Aniksdal. 

Det er på den måten symptomatisk at OAF har sett seg nødt til å melde seg inn i en paraplyorganisasjon for kulturbransjen, Balansekunst, for å adressere problemet. 

– Kunst- og kulturfeltet har tatt manglende mangfold på alvor i en årrekke, mens arkitekturbransjen er havnet langt bak, sier Aniksdal. 

Svak metoo-respons

OAF tok vinteren 2019 initiativ til at også Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) og de andre nasjonale arkitektorganisasjonenen skulle involvere seg i mangfoldsarbeidet. Ifølge Aniksdal har dette foreløpig skapt vekslende resultater, men det er fortsatt tidlig i prosessen. 

– Det snakkes om at det er for lite mangfold, men vi må samtidig se det som et omfattende problem. Vi bør gå i dybden og finne ut hvorfor norske arkitekter er en så homogen yrkesgruppe. Dette er problemer som handler om kjønnsbalanse og representasjon, men også om klasse. 

– Hva mer kan gjøres for å få bredere rekruttering? 

– Arkitektur bør i større grad inn i læreplanen, og skolene og organisasjonene bør bestrebe en bredere rekruttering til utdanningen. Det er alvorlig hvis vi som bransje ikke representerer det samfunnet vi skal tegne for.

– Hva hindrer fremskritt her? 

– Det handler mest om at bransjen må være villig til å ta seg selv i nakken – kombinert med manglende debattkultur. Vi så det også i møte med metoo-bevegelsen. Det kom alvorlige meldinger om ukultur, men det ble ingen opprør, slik vi så i kunst- og kulturfeltet. Vi satt stille i båten til det hele blåste over. 

Ikke ny Khio-debatt

I sommer har en identitetsdebatt ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) gått seg varm i avisspalter og på sosiale medier. Først krevde 130 studenter økt bevisstgjøring om rasisme, feminisme, avkolonisering og såkalt «BIPOC»-representasjon («black, indigenous and people of colour») ved skolen. Den direkte foranledningen var en oppfattelse av at skolen hadde forholdt seg taus under vårens antirasistiske markeringer. 

Deretter gikk fem kunststudenter ut med et motopprop. Her mente man at den akademiske friheten var truet  og mente det foregikk en «overdreven politiseringen av kunsten». Tina Lam ønsker ikke at debatten om mangfold i arkitektbransjen skal ta samme spor. Hun vil heller ha en «fordøyelig debatt» hvor man finner gode måter å snakke på. 

– Jeg er ikke interessert i en ny KHiO-debatt, som jeg opplever har sklidd helt ut. Det er ikke interessant å gjøre opp et «Hvem sa hva? Hvem gjorde hva?»-regnskap. 

Det er derfor hun ikke direkte bruker begreper som «hvite privilegier» og «strukturell rasisme» i offentlig formidling, forklarer hun. 

– Dette handler ikke om å stille krav om et annet pensum, selv om jeg også mener det. Jeg vil heller ha en samtale og diskusjon om hvordan man skal navigere i dette landskapet, i en norsk kontekst – ikke en amerikansk.

Også Trude Kleven ved AHO er forsiktig med å trekke paralleller til KHiO-debatten. 

– Vi merker ikke noe aksjonisme ennå, men samtidig ser vi at studentene blir mer og mer engasjert i mangfoldsdebatten, og vi har en kontinuerlig dialog om både undervisingsform og pensum. Dette er en pågående prosess og et hjul som har begynt å rulle. Og vi må legge en plan som er åpen. Her er det faktisk sånn at veien blir til mens vi går

Middelklasse med PENDELLAMPE

Hvordan oppstår en idé om et yrkesvalg? Det kan handle om arv fra foreldre eller besteforeldre, men det kan også handle om at man på annet vis blir eksponert for ulike yrker. Lam mener det er mange norske middelklassehjem i norske arkitekturreportasjer, og at dette igjen kan virke ekskluderende. Ja, det flerkulturelle Norge ser nesten ikke ut til å finnes en gang.

Lam vil derfor ha mer varierte bolig- og arkitektartikler og skriver at «det hadde vært forfriskende å se andre typer fremstillinger av hjem enn det typiske hvite heteroparet i middelklassen med Eames-stoler og pendellampe».

– Når så du et hjem med eget bønnerom i en arkitekturreportasje? Representasjon bør alltid være noe man diskuterer. Hvis man ikke kjenner seg igjen i det som skrives, eller har sett noen som seg selv i et yrke, så er sannsynligheten lav for å søke seg inn på studiet, sier hun. 

Lam påpeker at arkitektstudiet også er et dyrt studie, med utenlandsopphold og krav til utstyr. Der kommer allerede den første barrieren for mange unge med dårlig økonomi. Yrket som arkitekt går fremdeles ofte i arv og det er heller ingen tradisjon for at unge med minoritetsbakgrunn blir pushet til akkurat dette utdanningssporet. 

– I visse miljøer blir man ofte frarådet kreative utdanninger med ustabil inntekt. Det sammenlignes med kunst og andre ustabile yrkeskarrierer. Da blir man fortalt at man må legge til side sine egentlige interesser og heller velge noe mer realistisk, som garanterer jobb etterpå. 

Det ubehagelige

Et opplysningsarbeid, lignende det AHO har grepet fatt i, må derfor til. Men først mener hun det er på tide å kartlegge hvor mange med minoritetsbakgrunn som kommer inn på norske arkitektskoler og deretter blir ansatt ved norske arkitektkontorer. 

– Som AHO forteller er en slik telling vanskelig. Hvordan mener du man skulle telle? 

– Ja, det er vanskelig, men man kunne telle studenter og spurt dem om foreldrene har bakgrunn fra bransjen. Sosial og kulturell kapital er også viktig og noe man arver, sammen med penger. Kanskje man også burde intervjuet elever på videregående, fra aktuelle grupper, og spurt hvorfor de ikke vurderer å bli arkitekt? 

Hun tror interessen for faget finnes i alle samfunnslag. 

– Enten det handler om Munchmuseet, sparkesykler eller kollektivtilbud, så har alle en mening om det fysiske rundt seg. Å si at det ikke angår ungdommen, at det ikke er noe interesse, kjøper jeg ikke. Her bør skolen rekke ut en hånd og også prøve å utføre opptakene på en annen måte. 

– Du skriver at dette er en ubehagelig debatt. Hvorfor ubehagelig? 

– Det er ubehagelig for både minoritet og majoritet. Ubehagelig for majoriteten i at man blir redd for å ytre seg, redd for å gjøre feil på grunn av debattkulturen. Ubehagelig for minoriteter fordi man er lei av å snakke om rasisme hele tiden når man må leve med den. Men man er også redd for å bli stemplet som offer og stakkarslig. Ingen har lyst å være urokråken som forstyrrer, men heller bli dømt utifra sitt arbeid og ikke hvordan de ser ut. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne gjøre jobben min, å planlegge gode byrom som er inkluderende, sier Lam.

Saken er fulgt opp med spørsmål til bransjen, les oppfølgingssaken her.